Månelandinger trenger også humanister
NTNUs ledersamling 2020 rettet en spesiell oppmerksomhet mot FNs 17 bærekraftsmål. Hvordan kan NTNU bidra til at vi når disse målene? Hvordan kan NTNU arbeide for at bærekraftsmålene får en større plass i forskningen, og hvordan kan vi få rustet studentene våre med de rette verktøyene til å gå løs på oppgavene når de er ferdig utdannet? For HF ligger ett svar på spørsmålene åpent oppe i dagen: ved å bygge på det vi allerede gjør, men med et skjerpet blikk for hvordan vår forskningsaktivitet og vårt studietilbud bidrar til å i gi kunnskap om de 17 målene. Hvilke konsekvenser bringer de med seg, og hva skal til for å lykkes med å nå dem.
Å få realisert de 17 bærekraftsmålene blir sammenliknet med å få virkeliggjort like mange månelandinger. Utfordringen er at selv om summen av målene gir en bedre og mer likeverdig verden for alle, vet vi ikke på forhånd hvilke ringvirkninger hvert og ett av disse målene vil gi. Det er her humanister, og det humanister studerer og forsker på, vil gi verdifulle bidrag i arbeidet mot 2030. Vi kan se bakover, og sette målene og det de skal oppnå i en historisk sammenheng, vi kan se målene i et etisk rammeverk, vi kan studere de språklige diskursene og nyordene som skapes i arbeidet med målene, slik som ‘klimabrøl’, ‘flyskam’ og ‘klimakrise’, og vi kan studere kunst- og kulturfeltets tematisering av de forestilte (nære) framtidene som de tre klimamålene strekker oss mot, eller forsøker å forhindre oss fra å ende opp i. Mange humanister er også gode i å rette et kritisk blikk på den teknologiske utviklingen, ikke fordi vi ikke ønsker oss bedre teknologier, men fordi utvikling alltid skjer innenfor et sosioteknisk system.
Handlingens tiår
Stortingsmeldingen Humaniora i Norge slo i 2017 fast at de humanistiske fagmiljøene bør ta større grep om å svare på de store samfunnsutfordringene landet vårt står overfor i tiårene som kommer. Flere av disse utfordringene er sammenfallende med, eller griper inn i bærekraftmålene. Det humanistiske fakultetet ved NTNU valgte å la dette styre utviklingen av våre nye områdeemner. Høsten 2019 sto vi klare med fire emner som gir studentene innen humaniora og estetiske fag mulighet til å ta 7,5 studiepoeng i en tematikk som utforsker store, aktuelle samfunnsspørsmål sett fra de humanistiske disiplinene.
Gjennom prosjektarbeid har bachelorstudenter jobbet med ulike digitaliseringsprosesser og fått en større bevissthet om hvilke ulike implikasjoner en endring fra analoge løsninger til digitale kan føre med seg. De har arrangert offentlig paneldebatt for å utforske hvordan det grønne skiftet kan påvirke kulturlivet og -kulturtilbudet vårt, de har laget podcast og skrevet artikler om hvordan populærkulturen tematiserer konsekvenser av klimakrisen i dystopiske framtidsscenarier. De har gjort økokritiske fortolkninger av norsk lyrikk, og stått for performative utforskninger om hvordan man kan leve plastfritt, eller hvordan man kunstnerisk kan uttrykke et klimaengasjement. Dette kun for å nevne noen eksempler. Og alle har de jobbet prosjektbasert i grupper, gjerne med studenter fra andre studieprogram og på den måten fått erfaring med å lære sammen, og å samarbeide faglig. Det 17. av FNs bærekraftsmål viser da også til at det er gjennom samarbeid at vi kan nå målene.
Det høstens undervisning i disse temaene har vist oss, er at studetene har et stort engasjement, ikke minst knyttet til klimautfordringer og -krise. De gir klart uttrykk for at vi må ty til handling, alle sammen, hvis vi skal klare å endre eller begrense den utviklingen vi ser konsekvensene av, hver dag.
Vi har begynt arbeidet med å gjøre oss selv, studentene og omverden mer bevisst hvordan Det humanistiske fakultetet arbeider med FNs bærekraftsmål. Eksemplene hentet fra HFs områdeemner vil enkelt kunne suppleres av andre emner i vårt studietilbud. Det viser at bærekraftsmålene er noe vi inkluderer i undervisning og emner, selv om vi kanskje ennå ikke flagger det så høyt. Det bør vi gjøre noe med.
