Jeg er ikke lenger ung forsker – og har jeg egentlig noensinne vært det?

Mitt første møte med det som skulle bli Akademiet for yngre forskere (AYF), var intervjuet jeg hadde blitt innkalt til. Det var ledet av Kristin Halvorsen, tidligere kunnskapsminister og en av dem som var involvert i opprettelsen av akademiet sammen med vår moderorganisasjon, Det Norske Videnskaps-Akademi. Situasjonen var uvanlig, i alle fall for min del, da vi var flere aktuelle kandidater som var samla og skulle tale vår sak i samtale med hverandre.

Intervjuet gikk fint, og flere av oss som satt i det rommet ble tatt opp i AYF, slik jeg husker det. Allerede her var det så god tone oss mellom at jeg ikke rakk en gang å utvikle et bedragersyndrom. For med min bakgrunn som tidligere kunststipendiat er det ikke uvanlig å utvikle dette. Skillet mellom kunstnerisk forskning og annen forskning er noe man kan diskutere om hvorvidt er kunstig eller ikke, men faktum er at det kalles kunstnerisk utviklingsarbeid og er noe man ikke får støtte fra Forskningsrådet for å drive med.

AYF mener at kunstnerisk utviklingsarbeid er på lik linje med all annen forskning, noe Alexander Jensenius og jeg skrev en kronikk om, og som var basert på et høringsinnspill om opprettelsen av ny kunstnerisk doktorgrad i 2017. Jeg mente og mener fortsatt at vi heller burde se på likheter enn forskjeller når det gjelder å sammenligne kunstnerisk forskning og forskning i andre fagfelt.

Det mykeste av det myke

Da jeg var kunststipendiat hadde jeg gleden av å møte mange andre kunstnere fra andre fagfelt, og det var en tverrkunstnerisk plattform som var utrolig viktig for meg. AYF har representert noe helt annet; et tverrfaglig prosjekt som ikke ligner noe annet.

Det er tilsynelatende langt i mellom forskning på eksperimentell musikk, kreftsykdom, klimaendringer, psykiske lidelser, innvandring- og integrasjonsspørsmål. Likevel har jeg opplevd at de diskusjonene vi har hatt, og jobben vi har gjort, som svært lærerik; hvor den faglige bakgrunnen til hver enkelt bidrar til noe overordnet. Å bidra med løsninger på de utfordringene som yngre forskere har i dag har vært en viktig del av dette arbeidet.

Jeg har knapt følt meg så inkludert og akseptert noe sted som i AYF, tross bedragersyndromet som jeg kanskje burde ha følt på. Jeg tilhører tross alt de mykeste av de myke fagene. Hvor er det i så fall den kunstneriske forskningen skiller seg fra all annen forskningspraksis? Jeg ser at vi som holder på med kunstnerisk forskning oftere blir målt på resultat enn prosess. Det kunstneriske sluttproduktet blir ofte viktigere enn selve prosessen, som er arbeidet som har ledet opp til denne platen, maleriet, filmen, eller hva det måtte være.

Vi får heller ingen uttelling for dette, altså ingen utslag i tellekantsystemet, noe som ikke er udelt negativt. Det er mindre jag etter å skape flest mulig tellekanter, men mer oppmerksomhet på et best mulig kunstnerisk produkt, og ikke minst prosessen som leder dit.

Hvorfor spiller du ikke pikkolo?

I AYF tror jeg derfor at jeg med utgangspunkt i min egen bakgrunn har bidratt med et annet perspektiv på utfordringene med tellekantsystemet, registreringer i Cristin, åpen forskning, med mer. Jeg har lært at som musiker møter man ofte andre utfordringer i samfunnet, som er viktige erfaringer og perspektiver man kan bidra med i tverrfaglige sammenhenger.

For meg har det alltid vært viktig å påpeke at jeg gjør en like viktig jobb som de fleste andre. Jeg spiller kontrabass, og det er to ting jeg får høre omtrent like ofte: «Hvorfor valgte du ikke heller å spille pikkolo?» Det andre er: «Du er heldig som kan leve av hobbyen din.» Noen ganger spør de meg også om hva jeg egentlig lever av.

Kanskje er det nettopp derfor jeg har vært opptatt av å se på likhetene mellom kunstnerisk forskning og annen forskning, heller enn å se på forskjellene? Det jeg i alle fall kan si med sikkerhet er at i løpet av mine fire år i AYF så har det aldri blitt stilt kritiske spørsmål om yrket mitt, hvorvidt forskningen er myk eller ikke, eller om doktorgraden min er en ordentlig doktorgrad eller ikke.

Mobil i Trondheim

I dag er jeg nestleder ved Institutt for musikk ved NTNU, et sted jeg har hele min utdanning fra, og som holder til i byen jeg er født og oppvokst i. Dette er ikke idealet for karriereutvikling innen akademia. Kanskje nettopp derfor var mobilitet og midlertidighet et av de første arbeidsområdene jeg meldte interesse for i AYF.

Som musiker har jeg i over 20 år reist og spilt konserter i store deler av Europa, samt i Nord-Amerika, Asia og Afrika. Jeg har faste samarbeidsprosjekter med musikere og komponister fra hele verden, og det faktum at jeg ikke har bodd og studert eller jobbet i andre land, har ikke vært til hinder for internasjonalisering og mobilitet.

Vi ser helst at våre yngre forskere drar på utenlandsopphold i en periode av livet hvor de ofte samtidig etablerer seg og stifter familie. Hvor er det det er mest aktuelt å reise? USA og Storbritannia. Hvor er det store utfordringer knyttet til barnehage, skole og andre utfordringer for en ung familie? I denne kronikken fra AYF drøftes dette og innspill til hvordan man skal lykkes med mobilitet av yngre forskere.

Finnes hullet i smultringen?

Jeg har selv vært timelærer og midlertidig ansatt, og opplevd utfordringene knyttet til dette. Nå som jeg er nestleder på instituttet, og sitter på den andre siden av bordet, er disse erfaringene nyttige, og ikke minst sett i lys av det arbeidet vi har gjort i AYF. Disse utfordringene er heller ikke unikt for Institutt for musikk, men i alle andre sektorer. I løpet av de fire årene er det mye jeg har lært gjennom de ulike temaene vi har diskutert og jobbet aktivt med i grupper, i tillegg til å ha levert høringsuttalelser, skrevet kronikker med mer.

Et eksempel er at jeg har lært at spørsmålet om hvorvidt John Cages berømte stykke 4’33 er musikk eller ikke, ikke er ulikt filosofenes diskusjon om hvorvidt hullet i smultringen finnes eller ikke. Det er ikke sikkert jeg hadde det, hadde det ikke vært for et av medlemmene i AYF, Einar Duenger Bøhn. Han er professor i filosofi og har forøvrig nylig gitt ut en populærvitenskapelig bok med tittelen Meningen med livet.

Jeg skal ikke påstå at jeg har funnet svaret på meningen med livet gjennom AYF, men om det er noe jeg har lært i løpet av disse fire årene, så er det i stor grad mer om min egen forskning sett i lys av forskningen til andre. Og det er jeg svært takknemlig for.

Allerede neste år skal de ha nye medlemmer. Er du aktuell, bør du søke!