Oher Voices: Refleksjoner over Ocean Week 2019
Havet er fundamentalt, universelt, essensielt. Det er av teknisk, økonomisk og vitenskapelig interesse, men også et poetisk og filosofisk element. «Alt er vann», som Thales fra Milet sa, kjent som «den første filosof», i hvert fall i vestlig tradisjon.
Eller Odysseen, en absolutt grunnfortelling i litteraturens historie (igjen spesielt i vestlig tradisjon), en fortelling om hovedpersonens reise på havet, «…hin rådsnare helt som flakket så vide … Mangen en sjelekval døyet han titt på sjø, når han fristet selv å berge sitt liv og frelse seg hjem med sit mannskap.» Selv husker jeg hvordan jeg i barndommen leste om kaptein Nemo i Jules Vernes En verdensomseiling under havet, en type lesning som bidro til at jeg fikk interesse for både litteratur og oppfinnelser, og til slutt endte opp som innovasjonsleder her ved Det humanistiske fakultet.
Ocean Week 2019 ble for meg en tankevekkende og følelsesladet opplevelse, med poetisk og filosofisk gjenklang i tillegg til det tekniske, økonomiske og vitenskapelige. Etter den sterke åpningen om lydforurensing i havet, som etterlot mange bokstavelig talt rystet i salen, kom Other voices – Other stories. Denne parallellsesjonen tok utgangspunkt i såkalt Environmental Humanities som har vokst sterkt frem både på NTNU og i verden i det siste, og minnet oss på at havet og det som lever der er en del av oss som mennesker, en del av vår kultur og historie.
Jeg var invitert til sesjonen som filosof og innovasjonsleder for å være med å diskutere havet, humaniora og innovasjon. Sesjonen var organisert av prosjektet HAVANSVAR, beskrevet som «NTNU Oceans Pilot on Ethical, Social and Cultural aspects of Ocean Research and Innovation» i samarbeid med Ocean Week. Keynote var ved sosialantropolog Ursula Muenster, leder for UiOs «School of Environmental Humanities.» Innlegget hennes tok utgangspunkt i et personlig møte med blekkspruter under dykking i Adriaterhavet, og refleksjoner rundt dette.
Jeg ble umiddelbart grepet av denne inngangen, som en som både har dykket i samme område og som er svak for blekkspruter (helt siden jeg leste om kjempeblekkspruten i En verdensomseiling under havet!) Samtidig slo innlegget an mye av tonen for resten av sesjonen. Det handlet mye om en økende avstand i det daglige, en manglende deltagelse, og dermed også en manglende balansering, likevekt, mellom mennesket og havet. (Eller som Olav Duun ville sagt det, mennesket og maktene.) Et annet gjennomgangstema var bruken av våre egne reaksjoner i møte med naturen, gjerne kunstnerisk behandlet, ikke som et svar i seg selv, men som et utgangspunkt for tenkning.
Nettopp i skjæringspunktet mellom disse motivene, balanse mellom mennesket, naturen og våre følelser i møte med naturen, tror jeg mye av potensialet for innovasjon i forbindelse med humaniora og havet ligger: Å finne opp og innovere nye måter å møte havet på, og dermed finne en ny balanse mellom «oss» og «det». I den forbindelse er det verdt å merke seg hvor sterke følelser bilder av plastsøppel i havet vekker i mennesker over hele verden. Disse følelsene, og det faktum at de er så unisone, at de går på tvers av gammel og ung, leg og lærd, øst og vest, nord og sør forteller oss kanskje noe om hva som er viktig i vårt forhold til omverdenen. Det er en jobb for humaniora å beskrive, artikulere og reflektere over disse reaksjonene og deres kraft til å utløse handling, som et bidrag til de store samfunnsmessige endringene som ligger foran oss.
Det å sette fingeren på problemer, å forstå problemer fra ulike synsvinkler, hva som står på spill, hva som har vært prøvd før, hva som har fungert og ikke fungert, er en helt essensiell del av innovasjonsprosesser. Uansett hva løsningen måtte være på «havets problem», vil den ikke være rent teknologisk. Det vil være snakk teknologiske løsninger satt inn i bestemte kulturelle og politiske sammenhenger, slik de blir studert av humanister og samfunnsvitere, og uttrykt av kunstnere.
I den forstand kan humanister være innovatører og entreprenører, «agents of change» som det gjerne kalles, på lik linje med alle andre. Det er bare et spørsmål om å «melde seg på», ikke sitte for seg selv, og der fylte Ocean Week 2019 meg med håp, fordi plassen i programmet som ble gitt til både humaniora og kunstneriske innslag, og til miljø- og verdiperspektiver generelt, viste at det er et ønske fra verden om å høre hva disse «Other Voices» har å si om vår tids problemer, og at det er en vilje blant humanister til å la seg bli hørt. Forhåpentligvis er dette bare begynnelsen. For, som Hemingway skrev i Den gamle mannen og havet:
“Now is no time to think of what you do not have. Think of what you can do with what there is.”
Dagfinn Døhl Dybvig
Dagfinn Døhl Dybvig er innovasjonleder ved Det humanistske fakultet, NTNU, hvor han jobber med å utløse mer av innovasjonspotensialet fra forskning og forskningssamarbeid ved fagmiljøene der.