Fremtidens transportløsninger: teknologiske dingser eller samfunnsutvikling?
Du tenker kanskje på Nederland som et sykkelparadis? De som arbeider med å implementere selvkjørende transport i landet gjør ikke det. I stedet ser disse planleggerne og innovatørene på landets 22,5 millioner sykler som den største barrieren mot å lykkes med sitt prosjekt. Noen spørsmål som melder seg i lys av dette er følgende: hvordan ser transport- og mobilitetssamfunn ut som både er bærekraftige, rettferdige og som legger til rette for både gode liv og gode transporttjenester? Hvordan kan vi arbeide for en teknologisk utvikling og en samfunnsutvikling som muliggjør sameksistensen av sykkelparadiset og den selvkjørende drømmen?
Ny teknologi, fortellinger og dilemma
Mediene rapporterer nesten daglig om det de oppfatter som neste store teknologirevolusjon på transportfeltet. Selvkjørende teknologi er en del av fortellingen om livet på fremtidens veier. På den ene siden er dette teknologi som ofte følges av svært håpefulle fortellinger: mobilitet skal nå bli tryggere, mer effektiv, tilgjengelig for flere og mer klimavennlig. Dersom teknologien problematiseres er diskusjonen ofte forankret i det såkalte sporvognsproblemet: Hvilke etiske valg bør bakes inn i teknologien? Gitt et valg, bør for eksempel en selvkjørende bil velge å drepe et barn eller to pensjonister? Eksempelet fra Nederland antyder imidlertid en langt mer nyansert virkelighet, hvor implementeringen av denne type teknologi mer fundamentalt griper inn i debatter om hvordan vi vil leve og organisere våre samfunn i fremtiden.
Et samfunnsvitenskapelig blikk på automatisering av transport
I forskningsprosjektet DRIVERS interesserer vi oss for digitalisering og automatisering i transportsektoren. Med et samfunnsvitenskapelig blikk ønsker vi å løfte debatten bort fra hypotetiske etiske dilemmaer og spekulasjoner basert på storslagne fremtidsvisjoner. I stedet studerer vi dagens utvikling, med et todelt fokus.
På den ene siden jobber vi med å forstå hvordan innovasjonsarbeid og politiske strategier er med på å forme samfunnsutviklingen. Her står studier av pilot-, demonstrasjons- og utviklingsprosjekter i transportsektoren sentralt.
På den andre siden studerer vi hvordan nye teknologier og førerstøttesystemer er med på å endre livet på veien for de som kjører og hvordan det endrer forholdet til andre trafikanter og samfunnet forøvrig. Her er vi altså opptatt av sjåførenes hverdag og hvordan de konkret spiller sammen med, gir mening til og forstår ny teknologi, men like mye hvordan teknologien former hvordan vi kjører, hvordan vi som fotgjengere og syklister forholder oss til biler, og hvordan politikere, bransje, byråkrater og jurister arbeider for å forme fremtidens samfunn rundt teknologien.
Teknologi ute av kontroll?
Sentralt for vår forståelse av teknologiutviklingen er at vi som samfunn kan påvirke teknologiutviklingen og hva slags samfunn vi organiserer rundt den. Om du gjør et søk i stortingets arkiv etter diskusjoner om selvkjørende biler, kan du fort få inntrykk av en politikerstand som nær har gitt opp å påvirke fremtiden. Som Stortingsrepresentant Åse Michelsen sa i en debatt om nytt regelverk i 2016: «Teknologiutviklingen kommer av seg selv!». Daværende samferdselsminister, Kjetil-Solvik Olsen fulgte opp med å påpeke at teknologien automatisk vil endre våre liv: «Folk får rett og slett andre preferanser fordi teknologikjøretøy gjør det mulig».
Men, kommer egentlig teknologiutviklingen «av seg selv», og er det gitt hvordan den eventuelt vil påvirke våre preferanser? Teknologihistorien er full av eksempler på at hva slags rolle teknologi får i et samfunn ikke er forutbestemt. I stedet formes teknologien i stor grad av interessene til de samfunnsgruppene som er med på å utvikle og implementere teknologien. I Norsk kontekst kan dette være store internasjonale IT-selskaper, regulerende veimyndigheter, bilprodusenter eller kommunale myndigheter for å nevne noen.
I eksempelet fra Nederland peker re-defineringen av ‘sykkel’ som barriere for selvkjørende teknologi antakelig mot at landets 22,5 millioner syklister neppe har blitt hørt. Vi vil lete etter tilsvarende og marginaliserte stemmer her hjemme.
Teknologi er altså ikke en ukontrollerbar kraft som vi passivt må forholde oss og tilpasse oss til, og vi er derfor mer opptatt av innovasjonsprosesser enn av teknologiske sluttprodukter og selvkjørende biler i seg selv. Teknologien er heller ikke verken god eller ond – den leder oss ikke automatisk frem til utopien eller dystopien. Likevel: prosesser med å utvikle og ta i bruk ny teknologi kan i større eller mindre grad engasjere seg i og ta innover seg interessene til ulike grupper som påvirkes av teknologien. Et mål i vårt prosjekt er derfor å arbeide for det som kalles ansvarlig forskning og innovasjon, hvor målet er å bringe flere stemmer og flere interesser inn i utforming av ny teknologi. Vi ønsker å gjøre teknologiutviklingen mer åpen for alternative tenkemåter, og kanskje også bruksområder. Vi vil legge til rette for prosesser som gjør at vi bedre kan se potensielle negative og positive konsekvenser av teknologien for samfunnet, noe som igjen kan påvirke retningen av innovasjonsprosesser.
Teknologiutvikling bør være en demokratisk prosess
Det siste halve året har vi gjennomført feltarbeid i Stavanger, hvor vi har studert arbeidet med å ta i bruk og drifte landets første selvkjørende rutebuss. Vi har også vært i Skibotndalen i Troms, hvor en fire mil lang veistrekning er omdefinert til et laboratorium for fremtidsteknologi i transportsektoren. I begge tilfeller er det helt opplagt at teknologien ikke «kommer av seg selv», men at den blir en del av samfunnet gjennom hardt arbeid fra mange grupper. For oss er det like viktig å høre stemmene til de som i utgangspunktet ikke er med på å utforme teknologien, men som antakelig vil få en hverdag preget av den.
Hvordan kan man unngå de mest dystopiske fremtidsvisjonene hvor digitalisering i transportsektoren muliggjør stor profitt for noen få aktører, samtidig som mange i samfunnet opplever en utvikling hvor verden blir vanskeligere å ferdes i? Hvordan påvirkes for eksempel syklister, fotgjengere og arbeidslivet av utviklingen? Hvordan skal vi forholde oss til mulige scenario hvor samfunnskritisk infrastruktur eies og driftes av store multinasjonale IT-bedrifter heller enn av fylkeskommunen?
Digitale og automatiske løsninger i transportsektoren vil spille en viktig rolle fremover. Derfor trenger vi å bygge opp kunnskap som tar utgangspunkt i faktisk utvikling heller enn skrekkscenarier eller virkelighetsfjerne visjoner. Gjennom forskningen vår får vi innblikk i hvilke aktører som faktisk driver utviklingen, hvilken motivasjon som ligger bak, og hvem som synes å komme heldig eller uheldig ut av den.
Dette er kunnskap som vil bidra til at teknologiutviklingsprosessen blir mer rettferdig og demokratisk på sikt.
Vil du lære mer om våre perspektiver på fremtidens transportsamfunn? Torsdag 28. mars arrangerer vi en workshop med ledende internasjonale forskere. Vi har noen ytterst få plasser igjen, så les mer om begivenheten og registrer deg her eller last ned programmet. Workshopen er en del av NTNU Energy Transition Week.
Tomas Moe Skjølsvold
Tomas Moe Skjølsvold er professor i teknologi- og vitenskapsstudier ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier ved NTNU. Han forsker på energiteknologisk innovasjon og samfunnsendring.
Marianne Ryghaug
Marianne Ryghaug er professor i teknologi- og vitenskapsstudier ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier ved NTNU, og nestleder ved FME CenSES. Hun forsker på energi- og klimarelaterte spørsmål.