Folkerepresentantene vi ikke velger

Leonardo Di Caprio sier at han representerer de som vil redde klimaet, U2-vokalist Bono sier at han representerer de fattige i Afrika, og Anders Behring Breivik sier han representerer «nordmenn og europeere som vil beskytte kulturen sin». Det finnes mange som sier at de representerer folk. Hvorfor gjør de det? Hvor ofte skjer sånne representerende uttalelser? Føler folk seg representert av disse individene? Og hva betyr det for legitimiteten til det liberale demokratiet i Europa?

Pieter de Wilde forsker på politisk konflikt i europeisk integrasjon og globalisering. I desember 2018 fikk han midler fra Norges forskningsråd i kategorien «Unge forskertalenter» for prosjektet UNelected REPresentatives: The Impact on Liberal Democracy in Europe (UNREP).

–  Bakgrunnen for prosjektet er at liberalt demokrati i Europa befinner seg i krise, forteller De Wilde. Mange føler at de valgte politikerne ikke representerer dem og deres interesser. De vender seg til populister som Marine Le Pen eller til autoritære ledere som Victor Orban. Det finnes mye forskning om populister, populistiske partier og folks oppfatninger om demokrati og tillit i politikk. Men det finnes så langt svært lite om rollen til ikke-valgte representanter.

Prosjektet UNREP tar utgangspunkt i en ny utvikling i politisk teori som ikke ser på representasjon som resultatet av valg, men av interaksjon mellom de som sier at de er representanter og tilhørere som enten godkjenner eller avviser sånne uttalelser.

–  Dette er en veldig interessant tilnærming, men det er ikke gjort mye empirisk forskning på dette temaet, sier De Wilde.

–  Å bringe samme kunnskap fra ulike grupper forskere som «ikke snakker med/til hverandre» for å gi ny innsikt i og forståelse av store temaer som finnes i europeiske samfunn i dag, det passer min måte å forske på, tverrfaglig mellom teori og empiri, fortsetter han.

Viktig midler for å bygge forskningsgruppe

De Wilde forteller at å få midler til å drive dette prosjektet er svært viktig for å kunne bygge opp en forskningsgruppe om tillit i europeisk politikk. Forskningsgruppen Trust in European governance undersøker hvordan tillit påvirker Europeisk politikk. De forsker på tillit blant politiske eliter, hvordan tillit bygges og tapes gjennom kommunikasjon, og om folk har tillit til politikere og institusjoner i Europa.

Pieter de Wilde og fagmiljøet hans har det siste året fått tilslag på en rekke prosjektsøknader. Han leder en arbeidspakke i EU-prosjektet RECONNECT, og det tverrfaglige prosjektet Trondheim Analytica (en del av NTNUs initiativ for digital transformasjon). I tillegg har faggruppen for europastudier ved Institutt for historiske studier fått midler fra utdanningsdelen av Erasmus+ for en Jean Monnet-modul tilknyttet masterprogrammet i europastudier. Hva er hemmeligheten bak suksessen?

–  Det er veldig vanskelig å si hvorfor det har lykkes å få inn ulike prosjekt, sier De Wilde. Først og fremst må det sies at alle gode søknader er resultatet av samarbeid. Det er jo ikke jeg som har fått støtte, det er ulike lag jeg er medlem av som har lykkes. Også er det viktig å understreke at ulike typer prosjekt har ulike evalueringskriterier, som må tas på alvor. Så det finnes ikke en bestemt måte å skrive en god søknad på. I kategorien Unge forskertalenter tror jeg ideen er viktigst. Man må ha en veldig god og ny idé. Når det gjelder Horizon2020 er det mye viktigere å møte alle kriterier og å ha et internasjonalt topplag på plass. Dessuten er internasjonal erfaring av stor betydning. Jeg tror det er veldig viktig at prosjektlederen har jobbet ulike steder. Et semester gjesteopphold i utlandet holder ikke. Det er viktig både for erfaringen, vise at du har initiativ og er uavhengig, og for å bygge nettverk som er – for eksempel – helt avgjørende for Horizon2020. Dessuten tror jeg man må ha litt flaks. Det finnes mange gode søkere som ikke får støtte. Til slutt må jeg understreke viktigheten av å prøve. Jeg har mislyktes flere ganger også.

Prøv, og prøv igjen, avslutter De Wilde.