Han er kommunaldirektør og i ferd med å gi opp håpet om mere ressurser til omsorgstjenestene. For hva er vitsen med å melde fra om krisen disse tjenestene står overfor, når det likevel ikke fører til endringer av betydning?

Jeg har kjente ham lenge. Og jeg vet han ikke bruker store ord i utide. Men nå er han fortvilet. Han mangler sykepleiere, han har ikke råd til å sende dem på kurs og det er vanskelig å få til fulltidsstillinger. Han vil øke bemanningen på sykehjemmet, slik at de ansatte slipper å ha dårlig samvittighet for arbeidsoppgavene de må la ligge.

Varsel på varsel

Ikke langt unna skal skolen rustes opp. Grendeskolen skal også bestå for det er viktig med et godt møtested for barn og unge. Og kommunen investerer i nye boligtomter og nytt industriområde. Det er nødvendig å satse slik at folketallet og skatteinntektene kan øke.

Det er bra at kommunen satser på utvikling, sier han. – Men jeg sitter igjen med spørsmålet: Hvorfor prioriteres omsorgstjenestene i kommunen på nivået de er nå? Og det skjer etter at politikerne i kommunene har fått varsel etter varsel:

• Kommunene får ikke gitt de eldre den helsehjelpen de burde få. Nei, de bryter ingen lov. Men når det ikke er tid til å slå av en prat ut over tiden det tar å skifte på sårene på føttene, så går noe tapt. Ville vi ha tillatt det samme hos yngre mennesker selv der helsehjelpsbehovet var mer avgrenset?

• De ansatte i tjenestene skal drive innovasjon, legge til rette for forskning og ta imot sykere pasienter, men uten tilstrekkelig kompetanse. Samtidig får de tilsyn fra statsforvalter og «henges ut» i media når de bommer.

• Gjennom forskningsrådet oppfordres kommunene til å samarbeide med næringslivet og akademia om å utvikle smarte digitale løsninger for eldre med helsehjelpsbehov.

Frykter flere vil slutte

De ansatte i tjenestene tar hele tiden på seg nye oppgaver selv om de faller utenfor stillingsinstruksene. Nå sist smittesporing, vaksinering, testing i forbindelse med koronaen. Er det tradisjonene fra kvinnefaget som skinner igjennom?

Min kollega Line Melby ved Sintef og Senter for omsorgsforskning synes det er urovekkende at mange unge sykepleiere har fått psykiske vansker i løpet av pandemien. To av ti under 29 år oppgir at de har opplevd at den psykiske helsen har blitt dårligere.

– Dette kan gå ut over rekrutteringen og føre til frafall, mener hun.

Forskningsleder Frode F. Jacobsen ved Senter for omsorgsforskning, vest har ledet arbeidet med rapporten om sykehjemssmitte for Koronakommisjonen. 291 sykehjemsbeboere døde fram til 1. februar i år. Flere heltidsstillinger og flere tjenester på «egen kjøl» er viktige tiltak, sier Jacobsen.

KS´ umiddelbare svar: – Kostbart.

– Vi begynner å glemme hva som er vår hovedoppgave, nemlig å lindre og helbrede, skriver professorene Gisvold, Røe og Wyller i Samfunnogokonmi.no 31. mars i år. – Det handler nesten utelukkende om produksjon og økonomi. 

Bemanningsnorm kan være et håp

Vi har kunnskapen om hva som vil skje i framtida. Men likevel er omsorgstjenestene og eldreomsorg vanskelig å prioritere.

Hvordan tør politikerne å «sitte på gjerdet» og vente på at antall eldste eldre vil stige enda mer og de pårørende blir enda mer slitne? Og hvorfor blir de overrasket over at sykepleierne slutter og at det er så høyt sykefravær? Og hvor lenge tør de å stole på at frivillige og pårørende «bufrer» tynnslitte faglige tjenester, spør kommunaldirektøren.

Han sier til meg at løsningen kan være å be om tydelige statlige styringsinstrukser. Det skal være maksimalt 15 elever per lærer på 1.-4. trinn. Sykehjem har ikke bemanningsnorm. Men det kunne ha gitt ham trumfkortet som han kan slå bordet med når budsjett skal fastsettes.

Men det paradoksale er at kommunene aldri før har fått så mye penger til omsorg som nå. Har vi urealistiske forventninger til hva vi skal bruke på omsorg? Og, hvilket ansvar har jeg som forsker opp i det hele? Vi forskere har krav på oss til å skrive forskningsrapporter. I flere av dem påpeker vi svakheter i omsorgstjenestene. Dokumentasjonen brukes av både politikere og interesseorganisasjoner til å kreve nye løsninger, viss effekt må dokumenteres gjennom forskning. Men dette bidrar ikke nødvendigvis til at min venn får en bedre hverdag.

Det er servert

Og jeg sitter fortsatt igjen med spørsmålet: Hvorfor gir ikke uttalelser om utfordringsbildet i omsorgstjenestene større resonans i samfunnet? Vi klatter på biter av større og mer komplekse problemer, men tar ikke tak i grunnleggende verdispørsmål som for eksempel grensene for velferdsstaten. Hvis omsorgstjenestene er viktig, hvorfor setter vi ikke da inn tiltak som virkelig gjør en forskjell? For slik som situasjonen er i dag må kommunehelsetjenestene gjøre svært mye med lite. Eller som min venn kommunaldirektøren sa: «Vi må koke suppe på en spiker – og det skal være en sabla god suppe, også».

Aud Obstfelder
Profilside NTNU | + posts

Nestleder forskning ved Institutt for helsevitenskap Gjøvik

Professor ved Senter for omsorgsforskning