Forfattere: Tormod Rimehaug, Marianne T. Singstad, Stine Ekornes, Odd Sverre Westbye og Ann Christin Andersen. Alle forfatterne arbeider ved RKBU Midt-Norge, Institutt for psykisk helse, NTNU.

FHI, studenthelse.no og UiB forteller at en av fem studenter har søkt hjelp for psykiske plager eller selvmordstanker. En av fire er misfornøyd med livet eller har hatt selvmordstanker. En av tre er plaget av ensomhet. Over halvparten føler seg isolert under pandemien. Samtidig rapporterer FHI at strenge korona-tiltak og det å bo alene utgjør en særlig risiko for psykiske helseplager.

Når studenthelsetjenestens viktigste svar på denne sjokkmeldingen er å fortelle at ungdommene kan få terapi, er det ikke godt nok. Terapi kan være avgjørende for mange, og det er mange dyktige fagfolk som kan gi god hjelp. Problemet er at terapeutene er for få, og det er en dårlig løsning for de fleste. Situasjonen må angripes som et folkehelseproblem som krever et samfunnsmedisinsk og allmennpsykologisk perspektiv på hva som nå trengs.

Vi mennesker er flokkdyr, vi utfordres og utvikles i relasjoner med andre. Ungdom som flytter hjemmefra for å studere eller jobbe er i en spesielt sårbar overgang, hvor de trenger å bygge nye relasjoner og finne tilhørighet og aksept i nye flokker. Den kjente samfunnsmedisineren Per Fugelli sa det klokt: «Tilhørighet er viktigere enn fem om dagen». For å kunne etablere nye relasjoner på nye steder, er det å møtes fysisk avgjørende. Å bli tvunget til å sitte alene på en hybel med lite annet enn videomøter med ukjente mennesker vil være å be om trøbbel. Ungdommen er ikke laget for dette, og det kan føles som å bli kastet ut i et tomrom. Noen av disse ungdommene kan trenge terapi, men de fleste trenger å komme ut i et miljø hvor de kan etablere nye relasjoner og utvikle seg i samspill med andre unge. Det kan ennå ta måneder før dette blir mulig i Norge. En ungdomstid på vent kan bli et tilbakeslag, ikke bare en utsettelse.

I mellomtiden blir det kjente og kjære vesentlig å holde fast i. Foreldre, gamle venner, søsken, onkler, tanter og besteforeldre kan bidra ved å holde kontakt med ungdom som har flyttet, via telefon, på video, på tur utendørs eller ved hjelp av posten. Ikke minst kan digitale kanaler være gode hjelpemidler når relasjonen er etablert fra før. Ungdommene trenger at andre tar initiativ og hanker dem litt tilbake i de gamle relasjonene og flokkene i denne venteperioden. I det lange løp har de behov for nye fellesskap med andre ungdommer i den nye hverdagen. De trenger å oppleve at de kan høre til i nye flokker.

Kanskje skulle studenthelsetjenesten, studentorganisasjonene og lærestedene forsterke og forlenge fadderordningen som allerede finnes. De kan for eksempel gå i retning av et «buddy-tilbud» som aktivt sikrer kontakt, og ikke bare «inviterer til å ta initiativ selv». I overgangen fra ungdomstrinn til videregående skole er dette allerede prøvd for eksempel som VIP-makkerskap, der det etableres faste «makkerpar» og grupper som støtter hverandre både faglig og sosialt. Dette fjerner noe av usikkerheten som ligger i å selv måtte ta initiativ til nye kontakter og relasjoner, noe som er vanskelig for mange også uten koronarestriksjoner som hindring. Det må selvsagt være lov å si nei takk, men enhver må tåle å bli spurt, det er å bli regnet med som en del av fellesskapet.

Benytt sjansen nå som været tillater å møtes ute, vær sammen to og to eller noen få, rekk ut hånda di til en medstudent og vær hverandres flokk. Heldigvis har de fleste tro på framtida selv om det røyner på. Til høsten, når det kanskje fremdeles er restriksjoner, må alle læresteder, samskipnader og studentorganisasjoner ha lært av dette siste året slik at vi ikke sender en ny bølge av ungdom ut i et sosialt tomrom.