Klinisk forskning i koronaens tid
Debatten rundt rehabiliteringstilbudet og innføringen av pakkeforløp for personer som rammes av hjerneslag tok brått slutt i mars i fjor. Siden den gang har pandemien fått all oppmerksomhet av både politikere og media. Pågående forskningsprosjekt innen fagfeltet ble imidlertid ikke avsluttet. De måtte bare tilpasse seg en ny tid. Men, ville det være mulig?
Da Norge stengte ned den 12. mars 2020, var vår forskningsgruppe godt i gang med inklusjon i prosjektet Livet etter hjerneslag (LAST-long ). LAST-long som er finansiert av Norges forskningsråd består blant annet av en pragmatisk, randomisert kontrollert studie som gjennomføres etter beste forskningspraksis . Hovedhensikten med studien er å undersøke effekten av en kommunalt ansatt slagkoordinator over en periode på 18 måneder.
Pasienter med akutt hjerneslag som har vært innlagt ved St. Olavs Hospital, Akershus universitetssykehus eller Bærum sykehus og som er hjemmeboende i Trondheim, Lørenskog, Lillestrøm, Asker eller Bærum kommune, blir forespurt om deltagelse når de kommer til den obligatoriske polikliniske kontrollen tre måneder etter sykehusoppholdet. De som takker ja til deltagelse og som blir randomisert til gruppen som får regelmessig oppfølging av en slagkoordinator blir kontaktet etter kort tid for en grundig kartlegging av fysisk funksjon, fysisk helse og livsstil, psykisk helse og kognisjon, og sosiale forhold. På bakgrunn av kartleggingen blir koordinator og studiedeltager enige om mål og tiltak for den neste perioden. De møtes videre en gang pr måned for å evaluere mål og tiltak og for å sette nye mål for den neste perioden. Intensjonen var at minst 70% av møtene skulle være fysiske møter enten i deltagerens eget hjem eller ved kommunens servicesenter. Men, det var altså før 12. mars.
Over natten måtte vi plutselig endre på en rekke prosedyrer i prosjektet. For det første ble screening og inklusjon av nye deltagere stoppet så lenge sykehusene hadde gult beredskapsnivå og all poliklinisk virksomhet var satt på vent. Videre måtte vi avlyse alle de planlagte fysiske studiekontrollene som skulle gjennomføres 6, 12 og 18 måneder etter inklusjon for de som allerede var inkludert i studien. De delene av testbatteriet som kunne gjennomføres ved intervju ble gjennomfør pr telefon, men det er ikke tvil om at vi mistet mye verdifull informasjon om blant annet fysisk funksjon og blodprøver. Til alt hell så hadde vi valgt et primært utkomme (modified Rankin Scale) som også kan innhentes ved telefonintervju av deltager eller pårørende.
Selve intervensjonen måtte også justeres og tilpasses til smittesituasjonen. Etter nedstengingen innførte alle deltagende kommuner hjemmekontor for sine ansatte. Bare helt nødvendig helsehjelp ble prioritert for hjemmebesøk, og de månedlige møtene med slagkoordinatoren måtte derfor digitaliseres. Kanskje var disse digitale møtene ekstra viktige når alt så som mørkest ut i mars og april måned? Værgudene var jo heller ikke på vår side. Det ble den våteste og tristeste våren i «manns minne», i hvert fall her i Midt-Norge.
I løpet av sommeren kunne vi gå tilbake til den nye normalen. For det å gjennomføre en multisenterstudie under en pandemi innebærer også en ekstra utfordring med lokale tilpasninger til ulikt smittenivå i ulike perioder i ulike regioner. Akershus universitetssykehus, som pr dags dato har hatt flest COVID-19 pasienter og et jevnt høyt smittetrykk i de tilhørende kommunene, krever andre prosedyrer enn St. Olavs Hospital og Trondheim kommune hvor smittetrykket har vært betydelig lavere.
Det hører også med til denne historien at personer som rammes av hjerneslag tilhører gruppen som har økt risiko for et alvorlig forløp dersom de skulle bli smittet av korona. Det har ført til at mange har vært skeptiske til å bli med i studien når det ble åpnet opp for det igjen. Det er et kjent fenomen at pasientene som man trodde var der, forsvinner når en ny studie starter. Vår erfaring er at koronaen har forsterket dette fenomenet ytterligere. Rykende fersk forskning viser til og med at antall innlagte pasienter med akutt hjerneslag falt betydelig i løpet av våren 2020.
Men, i stedet for å bli deprimert over at «alt som kan gå galt, faktisk har gått galt» så velger vi å være optimistiske på vegne av LAST-long prosjektet. Det å gjennomføre en pragmatisk, randomisert kontrollert studie innebærer å teste ut en intervensjon som er tilpasset den kliniske hverdagen, og vi mener det er veldig relevant å teste ut en intervensjon som til enhver tid kan tilpasses gjeldene smittevernregler. Dersom vi lykkes og finner en positiv effekt av koordinatorfunksjonen, på tross av alle tilpasningene som er gjort, kan vi konkludere med at dette er en robust intervensjon som også kan gjennomføres under en pandemi. Vi skal ikke se bort fra at det kan skje igjen.
Det er ennå en god stund til slagkoordinatorene har avsluttet oppfølgingen av sin siste studiedeltager og resultatene fra LAST-long kan offentliggjøres. Uavhengig av hva resultatet måtte bli, så vil vi få mye kunnskap ut av dette prosjektet. Ikke minst kunnskap og erfaring om å gjennomføre et stort klinisk rehabiliteringsprosjekt i koronaens tid.
Torunn Askim
Torunn Askim (1962) er professor i rehabilitering etter hjerneslag ved Institutt for nevromedisin og bevegelsesvitenskap (INB), Fakultet for medisin og helsevitenskap. Hun er enhetsleder for fagenheten geriatri, bevegelse og hjerneslag (GeMS) og nestleder for forskning ved INB.
