I Norge går nesten alle barn i barnehagen. I løpet av en uke tilbringer barna et betydelig antall timer sammen med barnehageansatte. Dette gjør barnehagen til en unik arena for å oppdage og hjelpe barn med psykiske vansker på et tidlig tidspunkt.

Så mange som 20% av barn viser symptomer på psykiske vansker. Selv om barn i barnehagealder viser omtrent samme forekomst av psykiske vansker som eldre barn, blir barn i barnehagealder i langt mindre grad oppdaget, henvist eller hjulpet med sine vansker sammenlignet med barn i skolealder. Det å gi barn med psykiske vansker tilpasset hjelp på et tidlig tidspunkt kan være svært viktig for deres videre utvikling.

I min doktoravhandling, «Early detection of preschool children at risk for mental health problems», fokuserer jeg på barnehageansattes evne til å oppdage barn i risiko for å utvikle psykiske vansker. Jeg undersøker dette ved å se statistisk på treffsikkerheten av ansattes «magefølelse»; om hvorvidt de er bekymret eller ikke for barnas utvikling. I tillegg ser jeg på egnetheten til et mye brukt screeningverktøy både i Norge og andre land, nemlig Ages & Stages Questionnaire: Social-Emotional (ASQ:SE).

Funnene tyder på at barnehageansattes bekymringer for barns utvikling kan være en god indikator på barns psykiske vansker, slik disse kommer til uttrykk i barnehagen. Ansattes bekymringer fanger opp mange barn med betydelige vansker, men også mange av de med litt mindre vansker («gråsonebarn»). Det samme gjør screeningverktøyet ASQ:SE når man tilpasser det til norske forhold. Et fellestrekk for både barnehageansattes «magefølelse» og screeningverktøyet ASQ:SE er at de er mer nøyaktige for eldre barnehagebarn enn yngre barnehagebarn. Med tanke på å avdekke risiko hos de yngre barna, ser det ut til at vi i større grad trenger mer informasjon, som vi kan få gjennom for eksempel observasjoner av barnet, felles refleksjon og foreldresamtaler.

Et annet viktig funn er at når barnehageansatte sier at de ikke er bekymret for barnets utvikling, så stemmer dette overens med at barnet har lite symptomer på psykiske vansker i barnehagen. Her er de ansatte svært «treffsikre» i sin vurdering. Dermed kan man stille spørsmålstegn rundt behovet om å screene alle barnehagebarn. Et alternativ kan være å bruke barnehageansattes «magefølelse» som en indikator på hvilke barn som bør følges opp nærmere. Dette kan gjøres i samråd med foreldre, med gode screeningverktøy, og eventuelt via kontakt med instanser som PPT og BUP ved behov. Det at barnehageansatte kan undre seg over barns behov og væremåte sammen med kolleger, og drøfte eventuelle bekymringer de måtte ha sammen med foreldrene, kan føre til at bekymringer omsettes til handling på et tidlig tidspunkt. Gjennom systematisk søkelys på hvilke barn de ansatte i barnehagen er bekymret for, kan man bidra til at barn raskt får tilpasset og god hjelp. Effekten av tiltak som iverksettes må jevnlig evalueres for å sikre at barn får den hjelpen de trenger.

Her kan du lese hele avhandlingen til Kenneth Stensen: https://ntnuopen.ntnu.no/ntnu-xmlui/handle/11250/2740534

Kenneth Stensen
Profilside NTNU | + posts

Kenneth Stensen er forsker ved RKBU Midt-Norge, NTNU.