Lokal validering – en bro mellom vitenskapen og livet
Psykologutdannelsen jeg tok og tidsskriftene jeg har lest, har servert en jevn flom av solid forskning, ofte med tydelige konklusjoner om mange mennesker eller om en avgrensbar gruppe. Likevel, er det noen nyanser og forbehold i vitenskapelig kunnskap som lett drukner på veien ut til hjelperne, de som blir pasienter og pårørende, og til folkeopplysningen. Dette gjelder mange flere yrkesgrupper enn psykologer, og det er viktig at alle forstår og håndterer dette fornuftig, men jeg starter med mine egne yrkessøsken.
Psykologer har bygd sin berettigelse i fagfeltet psykisk helse på to fundamenter: vitenskapeligheten og nytte og hjelpsomhet for brukere og omgivelser. Da må vi ta på alvor de begrensningene og nyansene som forskerne selv er nøye på, men som ikke når ut der kunnskapen praktiseres – blant hjelperne, brukere og pårørende. Den generelle kunnskapen er ikke alltid gyldig for enkeltmenneskene, selv ikke innenfor utvalgte grupper.
Det jeg vil her er å fokusere på hvordan en kan gå fram for å finne ut av om vitenskapens konklusjoner gjelder i livet til denne familien eller personen som har fått det vanskelig, og kan bidra til å hjelpe dem?
Leser du god forskning nøye, ser du raskt at den har begrenset gyldighet og sjelden hevder noe annet enn begrenset gyldighet. Det gjelder enten vi snakker om inngående dybdestudier av noen få, eller sikre statistiske trekk i store grupper. Selv når vi forsker på nøye utvalgte grupper, vil mange av funnene ofte gjelde en mindre andel av alle de som opplever det samme problemet, eller ikke gjelde så sterkt for hver enkelt. Kunnskapen fra forskning er likevel mye bedre underbygd og kvalitetssikret enn erfaring fra noen enkelthistorier.
Det er en overdreven tro i fagfeltet psykisk helse på at bare vi skaffer nok kunnskap og utreder og undersøker personene og situasjonen grundig nok, så finnes det klare svar og standarder. Til dette er unntakene og særtilfellene er for mange. Ingen behandlingsmetoder i psykisk helse virker godt nok for alle dem de er laget for. Godt nok resultat for over halvparten av pasientene regnes som bra, og 9 av 10 forekommer nesten ikke.
Vi må vite noe om hvordan en kan vurdere kunnskapens gyldighet i et enkelttilfelle. Da kan kunnskapen på tross av nyansene og forbeholdene få vesentlig verdi for å hjelpe enkeltmennesker og samfunnet.
Alle enkle løsninger er for enkle
Det er for enkelt å tro at forskning kan gi bastante, vidtrekkende evigvarende svar. Kunnskap er ikke nødvendigvis eviggyldig – den har heller en «halveringstid». Mye av det vi trodde sikkert på for noen tiår siden er ikke lenger akseptert. Men på tross av begrensningene og forbeholdene som må tas på alvor om forskningens gyldighet, er det mange av de alternative løsningene på dette dilemmaet som blir like feil.
Det er for lettvint og lite nyttig hevde at alle mennesker og alle situasjoner er unike og at allmenngyldig kunnskap er umulig. Joda, på noen vis er det riktig, men for meg blir det som å påstå at kart og kjentfolk er verdiløse for å finne veien i et ukjent terreng. Årstiden, været, dagslys, og mange sider av hvem som skal på tur kan nok gjøre stor forskjell for hvordan det går, men kjentfolk og kart gjør også stor forskjell.
Det blir også for enkelt å hevde at folk vet hva de trenger, og at ved å presentere og forklare alternative tilnærminger så er de i stand til å gjøre gode valg selv. Brukermedvirkning er noe annet enn at brukeren dikterer. Det som gjør at brukermedvirkning kan gi bedre resultater, er at synspunktene til både brukere, pårørende, behandlere og eksperter blir hentet fram og at de får bryne seg på hverandre.
Min dobbelterfaring som forsker og kliniker har gjort meg opptatt av at å vite noe om gyldighet, holdbarhet og pålitelighet i kunnskapen ikke bare er viktig i forskning og testutvikling, det er også viktig å bruke aktivt i hverdagsarbeidet med psykisk helse.
Hvordan skal en kunne løse disse dilemmaene og utilstrekkelighetene? Det foregår i praksis hver dag i tusener av samtaler i hjelpetjenestene og det ligner litt på kontraktsforhandlinger. Likevel opplever jeg denne brobyggingen mellom vitenskapen og livet som en prosess som er lite beskrevet og kan virke utydelig og vanskelig å gjøre håndgripelig. Hvordan er det vi gjør det?
Lokal validering
Jeg har begynt å kalle brobyggingen mellom vitenskapen og livet til personer og familier for lokal validering: å finne ut av om den tilgjengelige kunnskapen oppleves gyldig her og nå.
Stemmer andres opplevelser og mine observasjoner med hvordan faglitteraturen hevder at det burde være? Er det slik at konklusjonene i forskningen gir gjenklang og aha-opplevelser for dem som står midt oppe i en lignende utfordring? Er den generaliserte eller utdypede kunnskapen valid – det vil si gyldig i dette lokale eksempelet? Eller hører denne situasjonen til iblant unntakene, mindretallet eller de sjeldne eller unike tilfellene?
For meg tydeliggjør begrepet lokal validering hva vi holder på med når vi forhandler om hva som er problemet og hva slags hjelp som trengs. For å finne ut om ekspertsvarene er holdbare for et enkelttilfelle spør jeg gjerne:
«Er det slik at …?»
«Stemmer det i deres opplevelser at …?»
«Kan det være en mulighet for at …?»
I lokal validering presenteres ikke kunnskapen som en sannhet, som noe udiskutabelt, som noe som alle bør forstå (eller innrømme) og innrette seg etter. Min måte å gjøre dette på er å spørre, å foreslå en hypotese eller komme med en gjetning. Jeg presenterer muligheter som vi sammen kan utforske gyldigheten av for den enkelte. Noen forhold kan det være klare svar på, andre kan det være forskjellige oppfatninger av innen en familie eller mellom dem som står oppi det og omgivelsene.
Prosessen med lokal validering gjør ikke kunnskapen mindre gyldig generelt. Det den gjør, er i fullt alvor å ta opp spørsmål om hvilken kunnskap som kan oppleves nyttig eller gyldig i dette enkelttilfellet. Diskusjonen om lokal validitet kan brukes til å finne snarveier, få større klarhet i hva som foregår – før eller nå. Lokal validering tar de lokale erfaringene på alvor, og tydeliggjør disse ved å speile dem i forskning og faglitteratur av alle slag.
Forskning og oppsummert kunnskap gir ikke bastante svar for enkelttilfelle, men ved hjelp av lokal validering kan det la seg gjøre å kombinere det sikre, det sannsynlige og det unike til en god veiviser. Omtrent som et kartblad, turbeskrivelser og en kjentmann kan være uvurderlige i ukjent terreng, men likevel kan resultere i høyst ulike opplevelser for forskjellige turgåere.
Tormod Rimehaug
Førsteamanuensis, NTNU, Institutt for psykisk helse, RKBU Midt-Norge