Hva kan vi lære av psykedelika?

Psykedelisk betyr rent etymologisk sinnsåpenbarende. Psykedelika har også blitt kalt meningsskapende substanser og «psykoplastogener» siden de gir økt nevroplastisitet. Psykedeliske stoffer har ord på seg for å være bevissthetsutvidende og MDMA tilhører en farmakologisk klasse som kalles «entaktogener» da de «fremskaffer berøring innenfra» og skal være en «hjerteåpner».

Om dette viser seg å stemme burde dette være kjærkomne verktøy i et psykologifag som strever med å nå inn til de dypeste beveggrunnene i psyken. Som kjemper mot både meningstap og rigide forestillinger i klientens sinn. Som søker å hjelpe menneske til å løfte blikket, utvide de innsnevrede perspektivene og ikke minst, åpne hjertet under alle lagene av beskyttelse mot nye sår.

Men er det trygt og tilrådelig å bruke verktøy som gir en forsert åpning av psyken? Og hva sier egentlig forskningen om disse påstandene?

Dette var noen av problemstillingene psykologspesialist Ivar W. Goksøyr drøftet under et fagseminar i regi av Psykolosjen tidligere i år. Goksøyr er gründer av psykologklinikken Psykologvirke i Oslo, styremedlem i Norsk Psykedelisk Vitenskap og terapeut og forsker ved Psykforsk – Innovativ behandlingsforskning ved Sykehuset i Østfold.

Ved Psykforsk er de nettopp ferdige med det første kliniske forsøket med MDMA-assistert terapi (MDMA-AT) mot PTSD i Norden og snart deltar de som et utprøversted i en europeisk fase 3 studie som kan lede til at MDMA-AT blir godkjent behandling for PTSD. I disse dager starter de også opp verdens første kliniske studie som ser på MDMA-assistert terapi mot depresjon og flere andre studier er i emning.

Etableringen av dette senteret skjer midt i det som omtales som en psykedelisk renessanse i akademia. Prestisjeinstitusjoner verden satser nå på psykedelisk forskning, stadig flere land innfører prøveordninger for psykedelisk behandling, og den populærkulturelle interessen øker.

Hva vet vi?

Forskningen er fortsatt er på et tidlig stadium og ikke kan fortelle oss så veldig mye mer enn at psykedelika og MDMA synes trygt å bruke for screenede personer i en klinisk setting, at resultatene ser lovende ut for en rekke indikasjoner og at vi, hold dere fast, trenger mer forskning.

Det er stor individuell variasjon i hvordan vi mennesker reagerer på de fleste legemidler, og ikke minst ser dette ut til å gjelde psykedelika.

Enkelte får dype transformative endringer. Det kan skje gjennom transcendetale høydepunktsopplevelser, bak selvet, ordene, tid og rom. Det kan også skje gjennom konfrontasjon med og integrering av egne skyggesider eller traumatiske erfaringer. Andre kan stange mot en indre vegg uten å helt komme noen vei.

I noen tilfeller ser det også ut til at opplevelse kan gi en ihvertfall midlertidig destabilisering av psyken. Betent materiale aktiveres, men uten at man lykkes i å lande det helt underveis eller undertrykke det like funksjonelt i etterkant.

At psykedelika og MDMA har et stort terapeutisk potensiale for noen, i enkelte settinger har vært dokumentert lenge. Likeledes at det ikke er for alle, nårsomhelst, hvorsomhelst. Det er derfor veldig oppløftende å se den gode sikkerhetsprofilen i den kliniske settingen. Når det gjelder effektivitet er det altfor tidlig å si så mye fornuftig om hvordan gjennomsnittlige effektstørrelser forholder seg til annen tilgjengelig behandling.

Goksøyr understreket at et viktigere spørsmål enn komparativ effekt på gruppenivå er hvorvidt psykedelika kan nå flere av alle de vi ikke klarer å nå med dagens behandling, som fortsatt sitter fast i lidelse. Og ikke minst hvordan kan det terapeutiske potensialet best kan utløses. For hvem, når hvordan og hvorfor?

Han var også opptatt av hva en teknologi som åpner det relativt lukkede og uhyre komplekse systemet vi forsøker å forstå, kan lære oss om selve psyken. Kan disse verktøyene bidra til ny kunnskap om menneskesinnet og slik bidra i utviklingen av fagfeltet vårt?

De fleste har vel gitt opp å skulle finne den endelige eller beste kuren for alle. Vi bør heller søke å utvide paletten av tilgjengelige behandlinger som kan nå ulike mennesker, på ulike nivåer og i ulike stadier av en helingsprosess. Selv om bedre implementering av de virksomme metodene vi allerede har er viktig, vil det neppe bringe oss i mål.

MDMA vs klassiske psykedelika

Goksøyr påpekte også at MDMA ser ut til å ha en ennå mer medgjørlig virkningsprofil enn de klassiske psykedelika. Den endrede bevissthetstilstanden har noen iboende angstdempende egenskaper. Åpningen av psyken skjer mykere og mer gradvis og er enklere å kontrollere. Dette kan gjøre det enklere å implementere MDMA-AT over en lav sko i helsevesenet. Det er også her forskningen ligger lengst fremme. Legemiddelgodkjenning både i USA og i Europa i løpet av de nærmeste få årene.

Se intervjuet Psykologvirke gjorde med en av traumefeltets nestorer: Bessel van der kolk on MDMA-assisted therapy.

Det er ikke sikkert MDMA-assistert terapi kommer til å revolusjonere noe som helst. Men mange rapporterer om en dramatisk økt introspeksjonsevne. Enkelte sier sågar at man kan lese seg selv som en åpen bok. En eldre spørreundersøkelse blant terapeuter som brukte MDMA i terapi før forbudstiden mente at den mest unike egenskapen til MDMA var bidraget til å omforme avtrykkene fra tidlige tilknytningserfaringer.

Nylig kom det også en studie fra Johs Hopkins som viste at MDMA gjenåpnet kritiske utviklingsperioder hos mus i flere uker etter administrasjon av MDMA. Disse observasjonene gir et visst håp om at MDMA kanskje kan ha et potensialet som verktøy for å bearbeide noen av de tidligste sårene vi bærer på, de som er aller vanskeligst å nå og hele.

I årtier har vi i vesten latt oss både fascinere og skremme av psykedelika. Mens kulturer verden over i umiddelige tider har funnet en plass til rituell bruk av psykedeliske planter som sakrament og terapeutikum, er stoffene nå også på vei inn i det moderne vestlige medisinskapet. Hvor godt de vil stå seg der gjenstår å se. Det er forskjell på å se et potensiale for dype transformasjoner i enkeltindivider til etablert behandling for spesifikke lidelser.

Dersom det stemmer at psykedelika er sinnsåpenbarende stoffer, vil måten vi forholder oss til dem på, dypest sett reflektere måten vi forholder oss til våre egne sinn. Man dømmer gjerne ut fra frykt, det man ikke forstår. Det man derimot forstår, kan man ikke dømme.

Kan vi håpe på at psykedelika og MDMA bidrar til å gjenvinne en grunnleggende tillit til, og forståelse av, oss selv?

Leon Escobar Island
+ posts