Vi gratulerer fastlege og stipendiat Kari T Kogstad ved AFE Trondheim som ble tildelt AFUs forskningspris 2024 for sitt nyskapende PhD-prosjekt; «Fastlegekontoret som organisasjon; en etnografisk studie av samspill og samarbeid i praksis». Prosjektet ble presentert på Forskningsdagen på Primærmedisinsk Uke i Oslo og har fått midler fra både AFU og Allmennmedisinsk Forskningsfond (AMFF).
Hovedveileder er Linn O. Getz, ved AFE/NTNU, biveiledere Anne Kveim Lie, lege og idehistoriker, og Halvard Vike, sosialantropolog, UiO
Prisen ble delt ut av NFA-leder Marte Kvittum Tangen på festmiddagen på PMU. Nednunder bilde av prisvinneren og begrunnelsen for prisen
Onsdag 4.september 2024 arrangerte AFE Trondheim et seminar om «Nye perspektiv på funksjonelle lidelser: hjernenettverk, livserfaringer og helse». Seminaret springer ut fra et samarbeid mellom AFE leder Linn Getz og Sverre Myren som er spesialist i nevrologi, overlege og forsker, Ålesund sjukehus/NTNU.
Fra venstre; Sverre Myren og Linn Getz som ledet seminaret
Linn Getz åpnet seminaret ved å introdusere «de fire U-ene», som AFE Trondheim har brukt som rettesnor for å komme fram til faglig relevante forskningsspørsmål. U-ene henviser til faglige opplevelser av Undring, Uro, Ubehag og/eller Utilstrekkelighet. Det var professor emerita Irene Hetlevik, grunnlegger og første leder av AFE Trondheim, som introduserte disse i sin tid, sammen med to akser for den akademiske aktiviteten ved forskningsenheten; praksisnær empirisk forskning og teoriutvikling. Du kan lese mer om dette i Utposten-artikkelen; Liten ‘hub’ med store tema.
Irene publiserte i 2008 sammen med Linn Getz og Anna Luise Kirkengen en kronikk i tidsskriftet med tittelen «Til å bli trett av» om kronisk tretthetssyndrom, også kalt kronisk utmattelsessyndrom; en lidelse som av mange er assosiert med utilstrekkelighet og avmektighet; ikke bare hos pasientene, men også hos hjelperne.
Årets seminar konsenterte seg om å utforske og se sammenhengen mellom funksjonelle lidelser, livserfaringer og helse. Over 20 deltagere fra ulike fagdispliner og fra både primær- og spesialisthelsetjenesten deltok.
Ulike fagpersoner var invitert til å holde innlegg:
Helene Helgeland. Spesialist i barne- og ungdomspsykiatri, overlege og leder av Nasjonal kompetansetjeneste for komplekse psykosomatiske lidelser hos barn og unge, OUS
Guttorm Eldøen. Spesialist i nevrologi og ØNH-sykdommer, overlege, Molde sjukehus
Sverre Myren. Spesialist i nevrologi, overlege og forsker, Ålesund sjukehus/NTNU.
Egil Fors. Professor i allmennmedisin, NTNU
Ane Brandtzæg Næss. Konstituert overlege i psykiatri, Nidelv DPS, avdeling Tiller, St. Olavs hospital. Forfatter (med Anna Luise Kirkengen) av boka «Hvordan krenkede barn blir syke voksne»
Ylva Stokke Westad. Sykepleier og filosof/høyskolektor, Molde sjukehus/HiM
Bilde av alle som deltok på seminaret. Fremst på bildet er fra venstre Helene Helgeland, Anna Luise Kirkengen – og fra høyre Linn Getz, Sverre Myren og Guttom Eldøren.
Foredragene favnet mange ulike tema og perspektiver; hvordan forstå funksjonell lidelse hos barn og voksne, tilnærming til pasienter med svimmelhet, kasuistikk fra et primærmedisinsk perspektiv, om hjernenettverk ved funksjonelle nevrologiske lidelser, om funksjonell lidelse finnes i psykiatrien og om et filosofiske perspektiv kan bidra til økt forståelse av funksjonell lidelse. Nedenunder bilder av noen av foredragsholderne.
Helene Helgeland, barne-ungdomspsykiater Ane Brandtzæg Ness, psykiaterSverre Myren, nevrolog, forklarer om hjernenettverkYlva Stokke Westad, sykepleier og filosof, har ordet
Funksjonell nevrologisk lidelse er en tilstand som kjennetegnes av endret funksjon av nervesystemet hvor man ikke kan påvise en entydig patofysiolog. Diagnosen har ofte blitt satt ved «eksklusjon» av andre lidelser – men mye tyder på at man i stedet bør legge vekt på positive tegn ved diagnostisering. Du kan lese mer om dette i denne artikkelen i Tidsskriftet for Den norske legeforening, skrevet av Sverre Myren og Helene Helgeland; «Legg vekt på positive tegn ved diagnostisering ev fuinksjonell nevrologisk lidelse».
Nedenunder gjengir vi forordet, skrevet av leder Linn O. Getz, som oppsummerer året 2023:
Allmennmedisinsk forskningsenhet (AFE) i Trondheim ble etablert i 2006 med finansiering fra Helsedirektoratet, på linje med tilsvarende enheter i Tromsø, Bergen og Oslo. Enheten er organisert som et eksternfinansiert prosjekt ved Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie (ISM) under NTNUs Fakultet for medisin og helsevitenskap.
I 2023 var vår stab av seniorer omtrent den samme som foregående år. Både internt og i samarbeid med andre er vi involvert i en rekke prosjekt i samarbeid med både stipendiater og andre forskere, innad i eget fagmiljø og på tvers av forskningsgrupper, institutt og institusjoner. Fagfolkene inkluderer både fastleger sykepleiere, jordmødre, sosiologer, samt en psykolog og en språkforsker. Vi har dernest voksende samarbeid med helsetjenesteforskere.
Trange økonomiske rammebetingelser er fortsatt en utfordring. Samtidig er vi høyt motiverte for å fortsette arbeidet med å styrke og videreutvikle norsk allmennmedisin og primærhelsetjeneste som bærebjelker i den norske velferdsstaten.
Blant faglige høydepunkter i 2023 var tre disputaser med AFE-seniorer på veiledersiden og bred deltakelse i verdenskongressen i allmennmedisin Wonca World i Sydney i oktober. Der var AFE Trondheim involvert i flere workshops og symposier, blant annet i samarbeid med WONCA Worlds avtroppende president fastlege Anna Stavdal. I tillegg leverte vi flere frittstående vitenskapelige foredrag. Andre gode nyheter inkluderer videreutvikling av samarbeid om innovasjonsprosjektet Bærekraft på legekontoret som i 2023 ble formelt forankret i Norsk Forening for Allmennmedisin.
Blant miljø vi samarbeidet med i 2023 er ellers Helsetjeneste-forskningsgruppa ved ISM, Helseundersøkelsen i Trøndelag (HUNT), Helseinnovasjonssenteret i Kristiansund og Senter for faglig kommunikasjon ved Institutt for språk og litteratur ved NTNU. AFE Trondheim er, sammen med resten av det lokale allmennmedisinmiljøet, ajour med våre oppdrag knyttet til fellesprosjektene PraksisNett og Nasjonal Forskerskole i Allmennmedisin.
I forbindelse med lansering av den danske oversettelsen av boka «Hvordan krenkede barn blir syke voksne», intervjuet lektor ved Roskilde Universitet, Anne Anthonsen Andersen, forfatterne Anna Luise Kirkengen og Ane Brandtzæg Næss. Intervjuet ble publisert på nettsiden Socialt Indblik den 16. november 2023 og satte årets leserrekord.
Denne massive oppmerksomheten førte til at bokens forfattere er invitert til årets danske Folkemøte på Bornholm i juni 2024 (et arrengement som likner Almedals-uken i Sverige og Arendalsuka i Norge).
Det danske lærebokforlaget Samfundslitteratur ved forlagsredaktør Thomas Bestle, kjøpte rettigheten for en dansk oversettelse av boken «Hvordan krenkede barn blir syke voksne» av Universitetsforlaget i Oslo, som har hatt rettigheten for denne boken siden 1. utgave i 2005. Bestle var sammen med språkviter Pernille Køster og manusredaktør Anna Bonde Møllerhøj ansvarlig for bokens danske utgave.
Socialt Indblik er et medie, der vil skabe bedre journalistik om socialt arbejde og indsatsen for socialt og psykisk sårbare børn, unge og voksne.
Den allmennmedisinske verdenskongresenn WONCA world 2023 ble arrangert av Royal Australian College of General Practitioners (RACGP) i Sydney, Australia 26.-29.oktober.
Kongress senteret International Convention Centre Sydney
NTNUs delegasjon bestod av Linn Getz, Johann Sigurdsson, Bjarne Austad, Børge Nordberg, Marianne Rønneberg og Bente Prytz Mjølstad.
Fra venstre: Børge Nordberg, Johann Sigursson, Linn Getz, Marianne Rønneberg, Bente Prytz Mjølstad og Bjarne Austad
Kongressen hadde flere kjente navn som keynote speakers blant annet Iona Heath og Trish Greenhalgh – se programmet HER
President for WONCA world Anna Stavdal ble takket av med en flott avslutningssermoni etterfulgt av en sammenkomst hvor blant annet en stolt norsk delegasjon deltok. Takk til Anna for mangeårig flott innsats både nasjonalt og internasjonalt for allmennmedisinen.
Anna Stavdal takkes av som president i WONCA world
Her kommer en oppsummeringen av våre presentasjoner på kongressen
Studien viser at administrasjon av smertestillende intranasalt trolig kan være et godt alternativ til intramuskulær smertestillende hos barn – og et alternativ til i.v adm. Det var et tema som engasjerte med mange spørsmål fra en fullsatt sal. Artikkelen er basert på en hovedoppgave i medisin av Marcus Glenton Prescott som er førsteforfatter.
Marianne Rønneberg, fastlege og phd-student, presenterte i dag funn fra sin første artikkel på Wonca World 2023:
Hovedkonklusjon av studien; Fastleger strever med å integrere pasienters historier om vonde livserfaringer og krenkelser i det kliniske arbeidet, og flere er i tvil om den medisinske relevansen ved pasientens historie.
DAG 2:
«Hva tenker gravide kvinner i Norge om foreldreskapet sett i lys av egne oppvekstserfaringer – på godt og vondt?» Det var tema for Bente Prytz Mjølstad sin presentasjon. Innlegget ble presentert med bakgrunn i Anders Forsdahls banebrytende livsløpsperspektiv og vakte livlig diskusjon
Børge Norberg presenterte sitt phd-prosjekt om norske fastlegers erfaring med digitale konsultasjoner, ett tema som også brakte mange spørsmål fra et engasjert publikum.
DAG 3: Denne dagen bidro vi til tre ulike workshops;
Linn Getz og Johann Sigurdsson arrangerte sammen med Anna Stavdal og Karen Flegg, (hhv president og president elect for Wonca world ) workshop om: «Family Medicine Core Values and UN Sustainable Development Goal: a guide to advocacy»
Bente Prytz Mjølstad, Linn Getz og Marianne Rønneberg arrangerte workshop’en: «Working with patients’ painful lifestories: why, when, how»
Linn Getz bidro sammen med Chris Dowrick i Johanna Lynch sin workshop om «Sense of Safety:A whole person approach to distress»
DAG 4:
AFEs emeriterte professor Johann Sigurdsson presenterer ferske data fra Island. Tema: hvilke diagnoser har pasienter som mottar svake opioider og benzodiazepiner i minst 3 år? Svaret er: mange og varierte diagnoser fra flere organsystemer. Funnene påkaller ettertanke. Har disse pasientene rett og slett pådratt seg ennå et helseproblem, medikament-avhengighet på tynn faglig indikasjon? Mangler en helhetlig tilnærming til denne pasientgruppen idet forskrivning gen starter?
Anne Fasting disputerte 8.desember 2023 for ph.d-graden i medisin ved Fakultet for medisin og helsevitskap, NTNU med avhandlingen:
«General practitioners’ role in palliative care: map versus terrain”
Anne Fasting klar for prøveforelesningen
Tittel prøveforelesning: «Hva innebærer tverrfaglig samarbeid i primærhelsetjenesten ved livets slutt og hvilke konsekvenser har det for allmennlegens rolle?»
Kandidatens veiledere har vært førsteamanuensis Bente Prytz Mjølstad, PhD og professor emerita Irene Hetlevik, dr. med.
Arbeidet har vært gjennomført ved Allmennmedisinsk Forskningsenhet, Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie, Fakultet for medisin og helsevitenskap, NTNU.
Bedømmelseskomite:
Professor Jens Søndergaard, Syddansk Universitet Førsteamanuensis May-Lill Johansen, UiT Norges Arktiske Universitet og Professor Tora Skeidsvoll Solheim, NTNU
Det var professor Marit Solbjør som ledet disputasen.
Fra venstre; Irene Hetlevik, Bente Prytz Mjølstad, Jens Søndergaard, Anne Fasting, May-Lill Johansen, Tora Skeidsvoll og Marit Solbjør
Allmennmedisinsk forskningsfond, Allmennmedisinsk forskningsutvalg og Allmennmedisinsk forskningsenhet i Trondheim har finansiert prosjektet.
Norsk sammenfatning av avhandlingen I fagfeltet palliasjon er fokuset på lindring og god livskvalitet for pasienter med livstruende sykdom, og deres pårørende. Antallet personer som har behov for palliativ behandling øker med en aldrende befolkning. Helsetjenesten har som mål å gi omsorg og pleie i hjemmet heller enn på sykehus og sykehjem, og pasienter flest ønsker å bli tatt vare på og dø i sitt eget hjem. Likevel dør de fleste på sykehjem eller sykehus. Samhandlingen rundt alvorlig syke og døende pasienter er kompetansekrevende, og krever god kommunikasjon mellom helsepersonellet.
Fastlegen er ansett som en viktig aktør i palliasjon. Nøkkelrollen gjenspeiles i den nasjonale retningslinjen for palliasjon i Norge. Nasjonale retningslinjer for helsetjenesten er viktige verktøy for å omsette oppdatert medisinsk kunnskap til gode og likeverdige helsetjenester for pasientene.
Ifølge retningslinjen skal fastlegen i samarbeid med kommunal hjemmesykepleie, inkludert ressurssykepleier (oftest kreftsykepleier), og palliativt team på sykehus ivareta omsorgen for hjemmeboende palliative pasienter. Praksiserfaringer har antydet at det er avstand mellom fastlegens rolle i det virkelige liv, og den rollen fastlegene er tiltenkt med tanke på optimale forløp for hjemmeboende palliative pasienter. Det overordnede formålet med dette prosjektet var å få innsikt i fastlegenes erfaringer med lindrende arbeid og utvikle ny kunnskap om fastlegenes rolle i palliasjon og barrierer for deres deltakelse. Prosjektet hadde også som mål å undersøke i hvilken grad fastlegene kjente til den nasjonale retningslinjen for palliasjon, og om denne var implementert. Dette betyr at vi sammenlignet retningslinjen som et kart med fastlegenes virkelige terreng.
Vi tilnærmet oss forskningsspørsmålene med to ulike metoder. Den første studien var en spørreskjemaundersøkelse blant fastleger i Møre og Romsdal, for å få oversikt og generell kunnskap om fastlegers erfaring med lindrende behandling. Dette inkluderte deres erfaring med livets siste fase, hjemmedød, og samarbeidet mellom primær- og spesialisthelsetjenesten.
Studien undersøkte også i hvilken grad fastlegene kjente til sentrale anbefalinger i retningslinjen. Dette materialet ble beskrevet med deskriptiv statistikk i artikkel I. Den andre studien baserte seg på fokusgruppeintervjuer med fastleger. Vi gjennomførte fire gruppeintervjuer med til sammen 25 fastleger. Intervjuguiden for denne studien bygget på resultatene fra spørreundersøkelsen og retningslinjen. Vi etterspurte først fastlegenes erfaringer med palliasjon og hva slags rolle de opplevde å ha i dette arbeidet. Deretter utforsket vi fastlegenes erfaringer med, og syn på retningslinjen for palliasjon. Studien tok sikte på å oppnå en dypere innsikt i fastlegenes erfaringer. Vi brukte tolkende fenomenologisk analyse (IPA) i artikkel II, og deretter refleksiv tematisk analyse (rTA) i artikkel III.
I den første studien fant vi at fastlegene hadde få palliative pasienter til enhver tid, og at hjemmedød var sjeldent. Dette gjorde det var vanskelig for fastlegene å opprettholde spesialisert kunnskap og ferdigheter. Arbeidsmetoder anbefalt i retningslinjen var lite brukt, og retningslinjen virket ikke godt implementert blant fastlegene. Mer enn halvparten av legene så seg likevel som sentrale, og kjente seg trygge på å delta i palliasjon. Fastleger med lang reiseavstand til sykehus følte seg tryggere og mer sentrale enn de som jobbet nær et sykehus. De gjorde seg i større grad også tilgjengelig utenfor arbeidstiden (artikkel I).
I fokusgruppene løftet fastlegene frem flere styrker i dette arbeidet. De fremhevet kontinuitet i lege-pasient-forholdet, at de var vant til å koordinere pasientomsorgen og hadde unik kjennskap til pasientene og deres pårørende. Fastlegene mente at deres allmennmedisinske grunnkompetanse ga gode verktøy for å lindre pasientene i mange tilfeller. De var positive til å delta i palliasjon. Likevel inntok de ulike posisjoner når det gjaldt fastlegens rolle; mens noen var svært involvert i dette arbeidet, var andre mindre involvert eller svært sjeldent involvert (artikkel II). I den videre analysen av intervjuene så vi på hindringer for fastlegenes deltakelse i palliasjon. Mange fastleger mistet kontakten med alvorlig syke pasienter når de var under sykehusbehandling, og da var det en terskel for å komme på banen igjen. Utilstrekkelig informasjon fra sykehuset, kunne gjøre det vanskelig å vite hvordan, og om de i det hele tatt skulle følge opp pasienten. Fastlegene trengte informasjon om pasientens videre fremtidsutsikter. Vi fant at ulike kulturer for samhandling mellom fastlege, kreftsykepleier og det palliative teamet hadde utviklet seg. Noen av fastlegene tenkte at den kommunale kreftsykepleieren skulle samhandle mest med det palliative teamet på sykehuset, og at de selv dermed ikke var involvert i dette arbeidet. Når det gjaldt innholdet i retningslinjen, mente de fleste fastlegene at den var for omfattende til bruk i allmennpraksis. Kompetansekravene fremstod som urealistiske for en vanlig fastlege, og flere følte at arbeidsmetodene som var anbefalt i retningslinjen ikke passet inn i allmennpraksis. De mistenkte at allmennleger ikke hadde medvirket i utarbeidelsen av retningslinjen. Denne avhandlingen tydeliggjør at fastleger med sin allmennmedisinske kompetanse kan tilføre unike kvaliteter til omsorgen for alvorlig syke og døende pasienter, og at deres ferdigheter utfyller andre fagfolk på feltet. Det er nyttig for pasientene at fastlegen deltar i det tverrfaglige arbeidet, da det øker sannsynligheten for å få tilbringe tiden hjemme. Retningslinjens krav til fastlegenes kompetanse fremstår imidlertid som ambisiøse, og rollefordelingen mellom aktørene er uklar. Vi vet i dag for lite om hvilket nivå av spesifikke kunnskaper fastlegene bør ha i dette arbeidet i tillegg til den brede kompetansen de har som allmennleger. Fastlegen er vanligvis portvakt til spesialiserte helsetjenester, og dersom fastlegen forbigås, kan ressursene innen spesialisert palliativ omsorg overbelastes. Avhandlingen problematiserer noen aspekter ved produksjon av retningslinjer. Dette gjelder viktigheten av å vurdere konsekvensene av retningslinjenes krav i alle ledd av helsetjenesten. For allmennleger, som må følge mange retningslinjer, gjelder dette spesielt for den arbeidsmengden som påføres. Å forutse slike konsekvenser krever kunnskap fra praksisfeltet, og i utvalg som skal lage retningslinjer som fastleger forventes å følge bør de være godt representert.
Siden Livmorhalsprogrammet ble introdusert i 1995 har det gjennomgått flere endringer. I 2015 startet man med et prøveprosjekt for bestemte fylker hvor man gikk over fra cytologibasert til HPV-basert screening for kvinner mellom kvinner mellom 34-69 år. Med overgangen til en mer sensitiv testmetode, som HPV-basert screening er, har testintervallet for denne aldersgruppen økt fra 3 til 5 år. Fastlegen har en essensiell rolle i Livmorhalsprogrammet. Sett i lys av at kompleksiteten i oppfølgingsalgoritmene har økt betydelig, kan faglig oppdatering være en utfordring for fastlegene. Målet med studien var å undersøke om fastlegene syntes endringene har vært utfordrende å henge med på, samt å identifisere utfordringer knyttet til endringer i Livmorhalsprogrammet.
Metode
Vi sendte et elektronisk spørreskjema til deltakerne på Oppdalsuka i 2020, et årlig kurs som gir et bredt spekter av kurs for både ALIS og spesialister. I spørreskjemaet svarte de på både kvalitative og kvantitative spørsmål om deres erfaring med Livmorhalsprogrammet.
Resultater
De fleste av fastlegene syntes ikke det var utfordrende å holde tritt med endringene i Livmorhalsprogrammet. Dette var uavhengig av om de var fra fylker som hadde gått over til HPV-testing som primær screeningmetode eller ikke. På spørsmål om hvilke utfordringer fastlegene hadde med programmet, var utfordringer knyttet til oppfølging av pasienter som hadde unormale testresultater, hyppig rapportert. Det var heller ikke her forskjell mellom fastleger fra fylker som hadde startet med HPV-basert screening sammenlignet med fastleger som fortsatt hadde cytologibasert screening.
Konklusjon
Dette er en av få studier som har undersøkt fastlegers erfaringer med overgangen fra cytologi- til HPV-basert screening. Den gir en verdifull innsikt i hvordan fastleger har opplevd endringene i Livmorhalsprogrammet. Det at fastlegene ikke fant endringene spesielt utfordrende, kan forklares med at innføringen av HPV-basert screening i Norge har vært en gradvis prosess. I tillegg gir laboratorier og gynekologer ofte anbefalinger om tidsintervall for oppfølging av unormale prøver. I mer kompliserte tilfeller, som ved tidligere unormal prøve, referer laboratoriene av og til kun til nasjonale retningslinjer eller ber kliniker selv vurdere videre tiltak. Noen fastleger i vår studie rapporterte disse tilfellene som den største utfordringen. Det kan derfor synes ønskelig at norske laboratorier og gynekologer gir konkrete anbefalinger om tid for neste prøvetaking sammen med pasientenes prøvesvar.
Det er godt dokumentert at belastende og krenkende livserfaringer øker risikoen for å utvikle helseproblemer og sykdom. Fastleger som treffer sine pasienter over tid, er i en unik posisjon til å kunne observere og utforske hvordan pasienters liv og helse påvirker hverandre. Imidlertid vet vi lite om hvilke erfaringer fastleger har med å jobbe med å håndtere disse sammenhengene. I denne studien utforsket vi hvordan allmennleger forstår den medisinske relevansen av pasienters historier om smertefulle og krenkende livserfaringer og hvilke faktorer som hindrer eller fremme arbeidet med slike historier.
Vi fant blant annet at deltakerne i studien har ulike syn på den medisinske relevansen av pasientenes historier om vonde og krenkende opplevelser. Vår analyse avdekket to distinkte tilnærminger til slike historier, henholdsvis en ‘confident-accepting stance’ og en ‘ambivalent-conditional stance’. Fastlegene støtte på flere barrierer mot å utforske belastende historier: skepsis på vegne av den medisinske disiplin, skepsis på vegne av pasientene og usikkerhet knyttet til hvordan de kunne adresserer historier om vonde og krenkende erfaringer i konsultasjonene. Arbeid med vonde historier ble best fasilitert dersom fastlegen fremstod åpen og tilgjengelig og der pasientene hadde et tillitsfullt forhold til sin fastlege.
I en nylig publisert studie fra AFE Trondheim med tittelen The impact of clinical experience on working tasks and job-related stress: a survey among 1032 Norwegian GPs ble dette undersøkt blant norske fastleger i 2018. Studien viser at arbeidsmengden var stor, og nesten sammenliknbar, blant erfarne og uerfarne leger. Det samme gjaldt nivået av arbeidsrelatert stress. Derimot ser det ut til at mer erfaring gjør at legene opplever færre konfliktfylte konsultasjoner der det er uenighet om forskrivning av vanedannende medisiner, sykmelding og forespørsler om undersøkelser som ikke er medisinsk indisert. Funnene er nyttige som diskusjonsgrunnlag i tilknytning til norske allmennlegers videreutdanning, konkluderer forskere.
Førsteforfatter av studien som ble publisert i BMC Primary Care er fastlege Tor Magne Johnsen (på bildet nedenunder), medforfattere er Børge Lønnebakke Norberg, Frode Helgetun Krogh, Hanne Dahl Vonen, Linn Okkenhaug Getz & Bjarne Austad.
I studien deltok tilsammen 25 fastleger fra Midt-Norge i 4 ulike fokusgrupper. Målsetningen med studien var å få innblikk i hvordan fastlegene er involvert i omsorgen for alvorlig syke og døende pasienter, og hvordan de ser på rollen sin i dette arbeidet.
Fastlegene var generelt positive til palliasjon som fagfelt, og fremholdt flere styrker de mente kunne være nyttig for de palliative pasientene, deriblant kontinuitet, koordinator-rollen, og at de hadde personlig kjennskap til pasientene og også familiemedlemmer. Likevel varierte graden av involvering i palliasjon fra å være sterkt involvert, svakt involvert, eller svært lite involvert i dette arbeidet. Fastlegenes syn på rollen så ut til å bestemmes av en rekke ulike faktorer i et komplekst samspill, deriblant hvordan de palliative teamene spesielt samhandlet med kommunehelsetjenesten.
