Følgende tekst finnes på nettsiden til Universitetsforlaget: «Fjerde utgave er gjennomgående revidert for å gi plass til nye forskningsresultater, nye historier og den nyeste kunnskapen om hvilke virkninger tidlig krenkelseserfaring har på kroppens fysiologi og celler. Kjernetemaene fra førsteutgaven i 2005 er i økende grad blitt dokumentert av et flerfaglig forskningsfelt som viser helsefølgene av belastende erfaringer gjennom livet. Boken handler om samspillet mellom de tre fenomenene kropp, erfaring og erfaringens betydning. Eller sagt på en annen måte, den handler om medisinens store dilemma: forholdet mellom den objektive, medisinske sannhet og pasientens subjektive erfaringer. Forfatterne opplever at klinisk praksis fortsatt ikke tar tilstrekkelig hensyn til dette samspillet. De spør seg om medisinfaget har den rette kunnskapen for å kunne behandle mennesker som har blitt syke av krenkelser. Boken retter seg mot studenter og praktikere innenfor helsefag, medisin og psykologi. Forfatterne håper dessuten at personer som selv har blitt krenket, kan ha nytte av boken på to måter: til selv å forstå sammenhenger i eget liv, og til å hjelpe sine behandlere til å forstå hvilke følger erfaringene har fått.»
Lenke til nettsiden finner du som hyperlenke i teksten og HER
Anna Luise Kirkengen, AFE Trondheim, er i denne podcast’en intervjuet om sitt bidrag til boka CauseHealth, om sammenhenger mellom vonde livserfaringer og dårlig helse. Lenke nedenunder:
Ved Regionalt senter for sykelig overvekt (RSSO) i Bodø har samtaler om belastende livserfaringer i noen år inngått i utredningen. Dette har vært begrunnet i kunnskap om, og klinisk erfaring av, at en slik tilnærming bidrar til økt innsikt i fedmens komplekse årsaker. Mange av pasientene har fortalt om store livsbelastninger, og flere har blitt henvist til traumeterapi. Dette er bakgrunnen for prosjektet, som også inkluderer førsteforfatterenes hovedoppgave ved medisinstudiet ved NTNU i 2019 – med tittelen «Livshistorier og fedmeutvikling» .
Målet med prosjektet var å dokumentere og analysere hva pasienter som utredes ved et regionalt senter for sykelig overvekt i Norge, selv valgte å fortelle da en erfaren lege signaliserte åpenhet for å snakke om vanskelige livserfaringer.
Elin Stranden og Ida F Gundersen
Veiledere har vært Linn Getz og Bente Prytz Mjølstad, godt hjulpet av Anna Luise Kirkengen, professor emerita i allmennmedisin og Kai Brynjar Hagen, overlege ved RSSO Bodø.
Artikkelen inngår i et temanummer om overvekt, hvor Ingrid S. Følling har skrevet en leder med tittelen «Overvekt – livsstil eller mangel på .livssjanser» . Ingrid er forsker ved Regionalt Senter for fedmeforskning og innovasjon, St. Olavs hospital, og disputerte i 2017 ved AFE Trondheim, og lederen er basert på hennes ph.d.-prøveforelesning: Begrepet livsstil – til nytte og besvær for pasienter og folk flest.
Sammendrag av artikkelen
Bakgrunn
Sammenhenger mellom sterkt belastende livserfaringer og sykelig overvekt er godt dokumentert internasjonalt, men kunnskapen er lite innarbeidet i norsk klinisk praksis. Vi har undersøkt hva et utvalg norske pasienter under utredning for sykelig overvekt rapporterte om tidligere livsbelastninger ved et senter der temaet livserfaringer inngikk i anamneseopptaket.
Materiale og metode
Invitasjon til studien ble sendt til de 200 sist utredede pasientene ved Regionalt senter for sykelig overvekt i Bodø sommeren 2018. Opplysninger om belastende livserfaringer ble innhentet i kliniske dialoger. Data ble hentet fra deltakernes epikriser, og epikrisetekstene ble analysert med en kvalitativ tilnærming. Belastende livserfaringer ble inndelt i tolv kategorier.
Resultater
Studien rekrutterte 70 deltakere (57 kvinner) med sykelig overvekt. Av disse fortalte 64 (91 %) om minst én vesentlig og belastende livserfaring, og 39 (56 %) om tre eller flere ulike typer. Hyppigst var alvorlige relasjonsbrudd, manglende omsorg fra foreldre og andre vonde barndomserfaringer.
Fortolkning
Blant et utvalg av norske pasienter under utredning for sykelig overvekt rapporterte mange om vonde livshistorier. Mangel på eksistensiell trygghet i barndom, ofte knyttet til komplekse traumer, var fremtredende. I lys av internasjonal forskning om sammenhenger mellom traumer og fedme, indikerer våre resultater at pasientens livshistorie bør inngå i utredning av sykelig overvekt.
Anna Luise Kirkengen har bidratt til en ny rapport «Adverse Childhood Experiences: When Will the Lessons of the ACE Study Inform Societal Care?» som Joshua Kendall har laget, og som omtaler betydningen av den kjente ACE- studien og hvilken innvirkning denne kunnskapen har hatt for helsetjenesten i ulike land. Rapporten ble publisert 26.mai 2019. Under avsnittet «Norway Turns to ACE-based Health Care» gjengis et intervju med Kirkengen og det referes til hennes viktige arbeid på sammenhenger mellom krenkelser og helseplager, og hvordan dette kan sees i sammenheng med resultatene fra ACE-studien.
Utdrag fra rapporten:
«Back in the mid-1980s, when Felitti was struggling with the mystery of what ailed Patty in San Diego, some 6000 miles away in Norway, Anna Luise Kirkengen was also stumbling upon the connection between a history of trauma and various medical ills.
Trained in medicine in her native Germany, Kirkengen moved to Norway where she set up shop as a general practitioner in the city of Oslo—at that time, the only female GP in her part of town. Soon 90% of her patients were women. “I began hearing repeated stories from women about being violated as children. And there was nothing about it in textbooks. It seemed like the past was still present in many of the medical complaints that my patients spoke about,” she said.
Kirkengen, who today teaches in the department of public health and nursing at the Norwegian University of Science and Technology in Trondheim, decided to go back to university to obtain her doctorate. Although she was not then aware of the ACE study, she was formulating similar conclusions. She turned her dissertation into the 2001 book, Inscribed Bodies: Health Impact of Child Sexual Abuse. Felitti reviewed the book a year later, and they have been close collaborators ever since. “His work is a mirror of my own philosophical reflections,” Kirkengen said.
For the past couple of decades, Kirkengen has fought to convince colleagues in the medical community about the scientific basis of her findings. “This knowledge is now seeping into public health and general medicine in Norway. There are now courses on the effects of childhood trauma for doctors enrolled in residency programs in family medicine. And by 2020, this training will be required for all doctors who want to work in family medicine for municipalities throughout Norway.”
Some family doctors in Norway, she said, have begun routinely referring their patients to mental health clinicians—psychologists, physiotherapists and body workers—who can help them address the long-terms effects of trauma. “Conditions like depression are inscribed into the body, and medication is ineffective. These patients need help reorganizing their way of being, and this is not done in psychiatry.”
Norway has a generous publicly-funded health insurance system, which typically covers most of the cost of these services. “This behavior is not yet mainstream among my primary care colleagues, but there is a growing awareness, and family doctors can play a key role in setting up these relationships with psychologists and physiotherapists,” she said.
