I denne episoden av podkasten "Barnevernlederen" møter vi Torill Moe og Ingrid Wibe, to av arkitektene bak den nasjonale barnevernslederutdanningen ved NTNU. Med lang erfaring fra både praksisfeltet og utviklingen av studiet reflekterer de over hvilken rolle utdanningen spiller for kvaliteten på ledelse i barnevernet.

Moe og Wibe trekker linjene tilbake til oppstarten i 2011, da barnevernsledelse for alvor ble satt på dagsorden fra statlig hold. Økt oppmerksomhet fra blant annet Riksrevisjonen og Helsetilsynet avdekket store kompetanseutfordringer i sektoren. Lederne selv ga uttrykk for en krevende og ensom rolle, der verken status eller støtte sto i forhold til ansvaret.

Visjonen for den nye utdanningen var ifølge Wibe å skape en helhetlig arena for faglig påfyll, praktisk trening og personlig utvikling. I samspill mellom NTNU, KS og private aktører ble det utviklet et ettårig deltidsstudium med vekt på å integrere kunnskapsformidling, ferdighetstrening og erfaringsutveksling. Tett kobling mellom teori og praksis har vært en rød tråd.

Et hovedtema i samtalen er den økende kompleksiteten og dynamikken i barnevernlederrollen. Moe peker på stadig flere interessenter, krav om brukermedvirkning, større politisk oppmerksomhet og omfattende reformer som sentrale utviklingstrekk. Wibe supplerer med vekt på tverrfaglig og tverretatlig samarbeid som avgjørende for å lykkes med tidlig innsats.

Både Moe og Wibe er opptatt av å ruste barnevernlederne til å innta rollen som strategiske samfunnsaktører. De beskriver en utvikling der studentene i dag fremstår som mer utadvendte, offensives og bevisste sin posisjon enn for bare få år siden. Samtidig advarer de mot faren for at lederne drukner i daglig drift på bekostning av faglig utvikling.

Suksesskriteriene for en vellykket barnevernslederutdanning oppsummeres som en kombinasjon av solid teoretisk forankring, praktisk anvendbarhet og rom for personlig mestring. Moe og Wibe erkjenner at det er krevende å skape varige endringer i en hektisk lederhverdag. De etterlyser mer forskning på effektene av kompetansehevingen for barna og familiene.

Avslutningsvis peker Moe på det sterke faglige engasjementet for barnevernsledelse som har vokst frem de senere årene. Stadig flere forskere interesserer seg nå for koblingen mellom ledelse, organisering og tjenestekvalitet. Også lederne selv søker ny kunnskap gjennom utdanning, nettverk og erfaringsdeling. Målet er å sikre et barnevern i takt med samfunnets behov.

Et avgjørende budskap er at barnevernsledelse ikke kan ses isolert fra den konteksten barnevernet opererer i. Moe og Wibe mener fremtidens ledere må evne å navigere i komplekse systemer, bygge partnerskap på tvers og sikre legitimitet både faglig og politisk. Det krever tett oppfølging og rammer som gir rom for å lede. Her har utdanningene en viktig rolle å spille.

Hør episode 1 her.

Denne artikkelen er generert ved hjelp av den kunstige intelligensen Claude og kvalitetssikret i etterkant, med utgangspunkt i innholdet fra transkripsjonen av podkastepisoden. 

I podkasten "Barnevernlederen" deler Bjørn Ivar Helland, enhetsleder ved Ytrebekken ungdomssenter, sine refleksjoner rundt hva som er viktig for å lykkes med ledelse i institusjonsbarnevernet. Med sine 25 års erfaring, hvorav 14 år som avdelingsleder og 4 år som enhetsleder, har Helland opparbeidet seg en solid innsikt på feltet.

Et sentralt tema i samtalen er den markante utviklingen i institusjonsbarnevernet de siste tiårene. Helland påpeker at man har gått fra å ha mange frivillige plasseringer til mer spesialiserte institusjoner rettet mot ungdom med atferdsvansker. Dette har ført til at ungdommene som kommer til dem i dag ofte har tyngre og mer sammensatt problematikk enn tidligere.

Ytrebekken har ifølge Helland klart å beholde mange ansatte over lang tid, noe han tilskriver kombinasjonen av et sterkt fagmiljø og riktige prioriteringer fra ledelsens side. Institusjonen har lagt særlig vekt på det de kaller "grunnleggende miljøterapi" - enkle, men avgjørende elementer som faste rammer for søvn, måltider og aktivitet på dagtid. Dette mener Helland danner selve fundamentet for å kunne jobbe med mer avanserte metoder.

En annen suksessfaktor som trekkes frem er en grunnleggende tro på ungdommenes endringsmuligheter. Helland forteller at de har klart å motivere samtlige ungdommer til å fullføre skole eller jobb de siste 13 årene. Han mener nøkkelen ligger i å bruke mye energi på å skape faste, meningsfulle aktiviteter på dagtid.

Kompleksiteten i barnevernlederrollen er et annet hovedtema. Helland erkjenner at administrative oppgaver tar stadig mer tid, på bekostning av praktisk ledelse tett på medarbeiderne. Han etterlyser et større fokus på miljøterapeutenes behov, med tanke på den høye turnover-raten i sektoren. Som leder jobber Helland mye med å motivere de ansatte og få dem til å tro på oppdraget, spesielt viktig overfor en krevende ungdomsgruppe.

På spørsmål om hva fremtidens utdanning for ledere i institusjonsbarnevernet bør inneholde, svarer Helland at kunnskap om grunnleggende miljøterapi bør stå sentralt. Han mener en praktisk forståelse av primæroppgavene og rammene på en institusjon er avgjørende for å kunne fungere som leder.

Med et femårsperspektiv håper Helland at det blir en større erkjennelse i sektoren av hvor krevende oppdraget egentlig er, slik at bemanningen kan styrkes deretter. Han uttrykker skepsis til de nye kompetansekravene, som han frykter vil gjøre det enda vanskeligere å rekruttere menn og sikre en god kjønnsbalanse i personalgruppen.

Hør episode 2 her.

Denne artikkelen er generert ved hjelp av den kunstige intelligensen Claude og kvalitetssikret i etterkant, med utgangspunkt i innholdet fra transkripsjonen av podkastepisoden. 

I podkasten "Barnevernlederen" deler Gro Sannes Nordby, spesialrådgiver for barnevern i KS, sine refleksjoner rundt sentrale utfordringer og muligheter for ledere på dette krevende feltet. Med 20 års erfaring som barnevernleder og master i verdibasert ledelse bringer hun med seg solid innsikt i rollen.

Nordby trekker frem KS' tredelte funksjon som arbeidsgiverorganisasjon, utviklingspartner og interessepolitisk aktør overfor kommunene. I rollen som interessepolitisk aktør jobber KS for å sikre gode nok rammebetingelser for at kommunene skal kunne drive forsvarlige barneverntjenester. Blant temaene som drøftes, er finansieringen av den nye barnevernsreformen og ansvarsfordelingen mellom stat og kommune.

Et sentralt innsatsområde for KS er styrking av barnevernledernes kompetanse og rolleforståelse. Nordby viser til flere pågående tiltak, slik som forskningssamarbeid med NTNU om veiledningsmodeller, egne barnevernledernettverk og lederkurs i KS-regi. Felles for disse er målet om å gjøre lederne bedre rustet til å utvikle tjenestene i tråd med lokale behov.

Nordby fremhever særlig KS' Barnevernsløft, der det jobbes systematisk med å involvere kommunenes politiske og administrative toppledelse i dialogen om barnevernets mandat og handlingsrom. Ved å løfte barnevernet ut av 'den sorte boksen' søker man å skape større forståelse og eierskap hos beslutningstakerne. Samtidig understrekes barnevernledernes viktige rolle i å synliggjøre utfordringer og behov overfor egen ledelse.

Implementeringen av den nye barnevernsreformen, med vekt på tidlig innsats og tverrfaglig samarbeid, trekkes frem som en hovedprioritet for kommunene i tiden fremover. Her ser KS behov for å utvikle bedre indikatorer for å måle utviklingen på tvers av tjenester. Nordby advarer mot svarteperspill mellom stat og kommune, og mener løsningene må finnes i tett samarbeid over tid.

På spørsmål om hva som ville vært hennes hovedgrep som barnevernleder i dag, svarer Nordby at hun ville tatt initiativ til bred dialog med kommunens politiske og administrative ledelse om visjoner og satsingsområder for tjenesten. Dernest ville hun involvert ansatte, brukere og samarbeidspartnere i en diskusjon om lokale utfordringer og prioriterte tiltak fremover.

Avslutningsvis peker Nordby på behovet for å sette barnevernledernes arbeidshverdag på dagsorden. Rapporter om høy turnover og slitasje knyttes til liten ledertilgjengelighet og uhåndterlig saksmengde. For å motvirke denne utviklingen trengs ifølge Nordby langsiktig satsing på god oppfølging, trygge fagmiljøer og muligheter for kompetanseheving. Her har KS en viktig rolle å spille i samarbeid med utdanningsinstitusjonene og statlige myndigheter.

Hør episode 3 her.

Denne artikkelen er generert ved hjelp av den kunstige intelligensen Claude og kvalitetssikret i etterkant, med utgangspunkt i innholdet fra transkripsjonen av podkastepisoden. 

I denne episoden av podkasten "Barnevernlederen" møter vi Kjersti Sandanger, barnevernleder i Sola kommune. Med over 20 års erfaring fra barnevernet, hvorav åtte år som leder, deler hun sine refleksjoner rundt lederrollens utfordringer og muligheter.

Et hovedtema i samtalen er de store kravene og forventningene som stilles til barnevernledere i dag. Sandanger beskriver en krevende rolle i skjæringspunktet mellom brukere, ansatte, samarbeidspartnere og overordnet ledelse. Hun mener lederne selv bidrar til å øke presset gjennom egne forventninger, og at evnen til å prioritere hardt blir avgjørende.

Ifølge Sandanger krever god ledelse i barnevernet et bevisst forhold til samspillet mellom fag og ledelse. Hun advarer mot faren for å forbli "supersaksbehandler" fremfor å utvikle egen lederrolle og kompetanse. Overgangen beskrives som en modningsprosess som forutsetter tid til refleksjon og veiledning.

Et annet sentralt tema er den store emosjonelle belastningen både ansatte og ledere i barnevernet utsettes for. Sandanger løfter frem behovet for å ha trygge arenaer der man kan dele følelser og reaksjoner knyttet til krevende saker og skjebner. Hun mener veiledning må favne langt mer enn ren saksveiledning for å sikre nødvendig støtte.

For egen del fremhever Sandanger deltakelse i ulike ledernettverk som NOBO og kollegagrupper som avgjørende for å stå i jobben over tid. Hun etterlyser mer systematisk veiledning for barnevernledere, og har selv tatt initiativ til en kollegaveiledningsgruppe med ekstern veileder. Målet er å lære å gi hverandre løpende faglig og emosjonell støtte.

Sandanger introduserer begrepet "kynisk varme" som et uttrykk for balansegangen mellom nærhet og avgrensning i lederrollen. Hun er opptatt av å hegne om primæroppdraget og de oppgavene som faktisk kan løses. Mening, glede og optimisme på vegne av faget trekkes frem som viktige drivkrefter for å orke belastningene over tid.

Avslutningsvis peker Sandanger på behovet for økt kompetanse og veiledning knyttet til samarbeid på tvers. Hun har stor tro på en utvikling der barnevernet blir en mer integrert del av det helhetlige oppveksttilbudet i kommunene, men understreker at dette vil kreve planmessig arbeid med kommunikasjon og rolleavklaring.

Gjennom samtalen tegner Sandanger et bilde av en lederrolle som krever kontinuerlig egenutvikling og støtte for å kunne fylle sin funksjon. Hennes budskap er at kvalitet i veiledningen av ansatte forutsetter at lederne selv får påfyll faglig og emosjonelt. Slik skapes sunne parallellprosesser til beste for barn og familier.

Hør episode 4 her.

Denne artikkelen er generert ved hjelp av den kunstige intelligensen Claude og kvalitetssikret i etterkant, med utgangspunkt i innholdet fra transkripsjonen av podkastepisoden. 

I denne episoden av podkasten "Barnevernlederen" får vi et innblikk i de store utfordringene ledere i institusjonsbarnevernet står overfor. Reidar Haug og Marianne Stallvik fra Spisskompetansemiljø behandling for ungdom i Bufetat deler erfaringer og refleksjoner fra sine posisjoner tett på praksisfeltet.

Et gjennomgangstema i samtalen er kompleksiteten og motsetningene i det samfunnsoppdraget institusjonene er satt til å løse. Lederne må navigere i et farvann preget av høye faglige ambisjoner, detaljerte lovkrav, trange økonomiske rammer og store forventninger fra omgivelsene. Bakteppet er økende kompleksitet i ungdomsgruppens behov etter nedbygging i både justis- og helsesektoren.

Haug og Stallvik gir en sterk beskrivelse av en tilværelse der institusjonsledere pendler mellom roller som omsorgspersoner, tilretteleggere, faglige pådrivere og personalutviklere. I sentrum står tillitsrelasjonen til ungdommene og evnen til å skape samhold og retning blant ansatte som daglig utfordres både emosjonelt og sikkerhetsmessig. Å stake ut en tydelig faglig kurs i dette terrenget forutsetter høy integritet og legitimitet hos lederen.

Behovet for veiledning og støtte trekkes frem som avgjørende for å stå i jobben over tid. Haug og Stallvik etterlyser flere arenaer der ledere kan utveksle erfaringer, diskutere dilemmaer og hente inspirasjon fra hverandre. De mener Bufetat har et særskilt ansvar for å sikre nødvendige rammebetingelser og kompetansepåfyll for lederne, om nødvendig på tvers av regiongrenser.

Mangelen på et omforent kunnskapsgrunnlag for institusjonsarbeidet løftes frem som en stor utfordring. Ifølge Haug preges feltet av få tydelige faglige føringer og stor variasjon i metodebruk. Hans pågående doktorgradsprosjekt "Den svarte boksen" søker nettopp å få grep om hvilken praksis og forståelse som ligger til grunn for arbeidet. Målet er å gi lederne bedre verktøy til å definere hva som er faglig forsvarlig.

Samarbeidsflatene mot både kommunalt barnevern og spesialisthelsetjenesten diskuteres som en kilde til både frustrasjon og muligheter. Haug og Stallvik mener institusjonene i mange tilfeller ender opp som "container" for ungdom med sammensatte behov som andre tjenester ikke makter å ivareta. De etterlyser større forståelse for institusjonenes særskilte mandat og bedre samordning av innsatsen rundt den enkelte ungdom.

Podkastepisoden gir et innblikk i en sektor preget av høyt arbeidspress, vanskelige prioriteringer og til dels sprikende forventninger. Samtidig formidles en sterk tro på betydningen av det arbeidet som gjøres, og respekt for lederne som daglig står i stormen. Haug og Stallvik er tydelige på at veien videre handler om å synliggjøre institusjonenes behov, styrke lederstøtten og jobbe systematisk med kunnskaps- og tjenesteutvikling nedenfra og opp.

Hør episode 5 her.

Denne artikkelen er generert ved hjelp av den kunstige intelligensen Claude og kvalitetssikret i etterkant, med utgangspunkt i innholdet fra transkripsjonen av podkastepisoden. 

I denne episoden av podkasten "Barnevernlederen" får vi et innblikk i hvordan sentrale tilsynsmyndigheter opplever situasjonen i norsk barnevern. Erik Stene fra Statens helsetilsyn og Doris Fagerli Sundvik fra Statsforvalteren i Trøndelag deler erfaringer og refleksjoner fra sitt arbeid med å følge og veilede tjenestene.

Et hovedinntrykk er at kvaliteten på barnevernets arbeid varierer betydelig mellom kommuner og regioner. Mindre tjenestesteder fremstår som særlig sårbare med tanke på kompetanse, stabilt personale og bredde i tiltakene. Tilsynserfaringene viser at mangelfull oppfølging og internkontroll kan få alvorlige, i verste fall fatale, konsekvenser for barna det gjelder.

Samtidig understreker gjestene at det gjøres mye godt arbeid rundt om i landets barneverntjenester. Felles for de som lykkes er at de har en kompetent og stabil ledelse som evner å skape faglig trygghet og stå i det over tid. En åpen og støttende kommuneledelse trekkes også frem som avgjørende.

Både Stene og Sundvik er bekymret for konsekvensene av høy turnover blant barnevernledere og ansatte. De etterlyser mer systematisk satsing på veiledning, fagutvikling og ledernettverk for å motvirke slitasjen. Det er også behov for mer langsiktig ledelse med vekt på analyse og strategisk kompetansebygging.

Podkastgjestene knytter store forventninger til målene om tidlig innsats og tverrfaglig samarbeid i den nye barnevernsreformen. Erfaringer fra tilsyn og klagesaker viser at barn og familier altfor ofte blir kasteballer mellom sektorer og tjenestenivå. Nå må oppvekstfeltet samles om et større ansvar for utsatte barn, slik at belastningen på barnevernet blir mindre.

Samtidig reiser Stene og Sundvik noen betimelige spørsmål ved reformarbeidet: Vil økte forventninger til samarbeid følges opp med nok ressurser ute i tjenestene? Kan profesjonsinteresser og gamle mønstre stå i veien for de gode intensjonene? Her trengs det årvåkenhet og vilje til nytenkning på alle nivåer, mener de.

Som tilsynsmyndigheter ønsker både Helsetilsynet og Statsforvalteren å bidra til læring og forbedring, ikke bare kontroll. Stene forteller om satsingen på nye analysemiljøer som skal gi mer kunnskap om hva som virker for ulike grupper. Målet er at tilsynserfaringene i større grad skal komme tjenesteutviklingen til gode. Sundvik medgir at balansen mellom veiledning og kontroll kan være krevende, men ser det som nødvendig for å ivareta rettssikkerheten.

Avslutningsvis løfter gjestene blikket og spør om vi tenker nok nytt om fremtidens barnevern: "Vi må tørre å utfordre sannheter om hva som er faglig forsvarlig og hva det offentlige skal ta ansvar for," sier Stene. Han mener lokalmiljøet og frivillige krefter kan spille en langt større rolle. Sundvik peker på dilemmaene knyttet til økende kompetansekrav i en tid med vedvarende mangel på fagfolk.

Til tross for utfordringene er Stene og Sundvik samstemte i sin støtte til barnevernslederne som står i første linje: "Dere er avgjørende for at vi lykkes med samfunnets viktigste oppdrag, å gi utsatte barn en trygg oppvekst. Vi har tro på den jobben dere gjør og vil gjøre vårt for å styrke dere i dette," er deres klare budskap.

Hør episode 6 her.

Denne artikkelen er generert ved hjelp av den kunstige intelligensen Claude og kvalitetssikret i etterkant, med utgangspunkt i innholdet fra transkripsjonen av podkastepisoden. 

I denne episoden av podkasten "Barnevernlederen" møter vi Ingvild Granum, barnevernleder i Malvik kommune. Med sine erfaringer fra en tjeneste som har lyktes med å snu høy turnover til stabile og kompetente fagmiljøer, deler hun sine tanker om hva som skal til i praksis.

Ifølge Granum er selve grunnsteinen barnevernlederens evne til å formidle et brennende engasjement for primæroppgaven - å gi best mulig hjelp til barn, unge og familier. Ved å fortelle levende historier om menneskene bak tallene har hun skapt økt forståelse og eierskap til barnevernet i hele kommuneorganisasjonen.

Raushet og fleksibilitet fremheves som avgjørende faktorer for et godt arbeidsmiljø. Granum er opptatt av å legge til rette for at ansatte skal kunne kombinere jobb og familieliv på en bærekraftig måte, blant annet gjennom innflytelse over egen ferieavvikling. Samtidig stiller hun tydelige krav til tilstedeværelse og lojalitet overfor brukerne.

Granum beskriver sin lederstil som preget av flat struktur og tydelig ledelse. Det handler om å skape trygghet og tillit gjennom faglig støtte og tilgjengelighet i hverdagen. Tilbakemeldingskulturen vektlegger å løfte frem det man får til, samtidig som det er rom for å lufte ut frustrasjon etter krevende hendelser.

Involvering av de ansatte i utviklingen av tjenesten trekkes frem som et suksesskriterium. Ved å spille på den enkeltes styrker og la kreative løsninger vokse frem nedenfra, skapes eierskap og stolthet over faget. Granum mener denne medvirkningen, sammen med høy grad av fleksibilitet, er hovedgrunnen til at ansatte velger å bli over tid.

Utover internt lederskap er Granum opptatt av barnevernlederens rolle som "utenriksminister". Gjennom utstrakt samarbeid med skoler, barnehager og andre hjelpetjenester søker hun å bygge felles problemforståelse og handlingskompetanse rundt utsatte barn. Budskapet er klart: Barnevernsbarna er kommunens barn, som alle instanser har et ansvar for å ivareta.

Granum har stor tro på at det systematiske samarbeidet som nå søkes gjennom oppvekstreformen, vil bidra til å løfte kvaliteten på tilbudet ytterligere i tiden fremover. Samtidig understreker hun viktigheten av å hegne om barnevernets egenart og stemme inn i det tverrfaglige arbeidet. Her blir barnevernlederens faglige integritet og kommunikasjonsevner avgjørende.

Oppsummert fremhever Granum tre hovedområder hun mener preger en vellykket barnevernleder: Evne til å skape gjensidig tillit og trygghet på alle nivåer, urokkelig lojalitet til primæroppdraget, samt mot til å stå opp for barnas beste, også i møte med motstand. Historien fra Malvik viser at denne kombinasjonen kan gi svært gode resultater over tid, til beste for både ansatte og brukere.

Hør episode 7 her.

Denne artikkelen er generert ved hjelp av den kunstige intelligensen Claude og kvalitetssikret i etterkant, med utgangspunkt i innholdet fra transkripsjonen av podkastepisoden. 

I podkasten "Barnevernlederen" deler Elin Flatebø, institusjonssjef ved Brusetkollen i Oslo Sanitetsforening, sine erfaringer og refleksjoner rundt lederskap i institusjonsbarnevernet. Med 27 års fartstid i ulike roller ved Brusetkollen har hun solid innsikt i hva som skal til for å lykkes både faglig og ledelsesmessig.

Flatebø fremhever betydningen av å ha en tydelig forankring i virksomhetens kjerneoppgaver og verdier. På Brusetkollen er verdiene "barnet først" og "personalet er den viktigste ressursen" styrende for lederens prioriteringer og valg. En slik verdiforankring bidrar ifølge Flatebø til å gi retning uten å bli staffasje.

Et annet hovedtema er viktigheten av å bygge strukturer som understøtter primæroppgavene og skaper forutsigbare rammer for barna og de ansatte. Dette handler om alt fra det fysiske miljøet til møtestrukturer, veiledningsordninger og utviklingsmuligheter for personalet. Flatebø mener kontinuitet er avgjørende, og at Brusetkollens størrelse og bredde i tilbudet gir et handlingsrom for å sikre dette for barna over tid.

Som del av en ideell stiftelse opplever Flatebø nærhet til beslutningene og frihet til å prioritere faglige hensyn. Samtidig erkjenner hun at det å være avhengig av nye avtaler med stat og kommune skaper et konstant press om å levere kvalitet. Fornøyde barn, familier og samarbeidspartnere fremheves som den beste garantien for videre drift.

Det å stå i emosjonelt krevende relasjoner over tid løftes frem som en hovedutfordring for miljøterapeutene på institusjon. Flatebø er opptatt av at lederne må ha kunnskap om de parallelle prosessene som oppstår, og evne til å veilede medarbeiderne i dette. Hun uttrykker bekymring for utbrenthet og skader hos personalet, og understreker behovet for gode støttestrukturer på alle nivåer.

På spørsmål om hva ledere i barnevernet trenger i en fremtidig utdanning, nevner Flatebø elementer som ledelse, organisasjonsutvikling, personalledelse og ivaretakelse av ansatte. Hun ønsker seg mer erfaringsutveksling på tvers av institusjoner og tettere kobling mellom fag og ledelse. Selv henter hun inspirasjon både fra eget ledernettverk, forskningssamarbeid og styredeltakelse i Norsk Barnevernsamband.

Flatebøs overordnede råd til andre ledere er å holde fast ved kjerneoppgaven, jobbe aktivt med verdier og strukturer, erkjenne egne feil og sårbarheter, samt løfte frem humorens betydning i en krevende hverdag. Ved å ta vare på seg selv og våge å vise menneskelige sider mener hun lederen kan bygge trygghet og utviklingskraft i organisasjonen.

Hør episode 8 her.

Denne artikkelen er generert ved hjelp av den kunstige intelligensen Claude og kvalitetssikret i etterkant, med utgangspunkt i innholdet fra transkripsjonen av podkastepisoden. 

I denne episoden av podkasten "Barnevernlederen" rettes søkelyset mot Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets (Bufdir) rolle i å forme rammebetingelsene for barnevernsledere. Tove Bruusgaard, divisjonsdirektør i Bufetat, og Agnethe Kjerschow, avdelingsdirektør i Bufdir deler sine refleksjoner rundt utviklingen på feltet siden direktoratet fikk fagansvar for det kommunale barnevernet.

Bufdirs brede satsing på kompetanseheving er et gjennomgående tema i samtalen. En omfattende strategi har utløst en rekke tiltak rettet mot ulike målgrupper, fra direkte tjenesteytere til ledere på alle nivåer. Dette beskrives som et samarbeid med flere sentrale aktører. Lederne viser til evalueringer som indikerer positive effekter, deriblant en merkbart større interesse for barnevernet hos kommunenes toppledelse.

Forankringen av barnevernsansvaret hos kommuneledelsen trekkes frem som et annet sentralt utviklingstrekk. Her aner lederne konturene av en bevegelse i retning av mindre isolerte barneverntjenester og en tettere integrering med det øvrige tjenestetilbudet til barn og unge. Bufdir gir også uttrykk for at kompetansesatsingen har bidratt til en gradvis tydeliggjøring av lederrollen i barnevernet.

Samtidig erkjenner direktoratet at det fremdeles er betydelige kvalitetsvariasjoner og ulikheter i tilbudet på tvers av kommuner og tjenestesteder. Tilgangen på kompetent og stabilt personale i robuste fagmiljøer fremheves som en kritisk kvalitetsfaktor. Lederne peker på de nylig innførte mastergrads-kravene for visse funksjoner og en mer planmessig tjenesteutvikling som viktige, men ikke enerådende virkemidler i denne sammenhengen.

Erfaringene med barnevernsreformen får også betydelig oppmerksomhet. Bufdir-lederne uttrykker en viss skuffelse over at den vedtatte ansvarsoverføringen til kommunene ikke fikk det omfanget som opprinnelig var tiltenkt. Likevel oppfatter de reformen som et viktig skritt i retning av mer lokalt samarbeid rundt utsatte barn og familier, selv om det understrekes at endringene så langt er beskjedne. Bedre koordinering og dialog på tvers av forvaltningsnivåene fremheves som et utviklingsområde med stort potensial.

I podkasten løfter Bufdir-lederne også frem to ferske offentlige utredninger med relevans for institusjonsbarnevernet og rettssikkerheten for barn og familier. Direktoratet knytter forventninger til at forslagene herfra kan bidra til et mer fleksibelt, treffsikkert og rettssikkert tjenestetilbud. Samtidig etterlyses det tydeligere satsing og friske ressurser til den videre kompetansebyggingen i sektoren.

I et femårsperspektiv uttrykker Bufdir en forsiktig optimisme med tanke på å få på plass mer permanente strukturer for heving av kompetansen, et løft for de mest sentrale funksjonene og et større mangfold av dokumentert virksomme tiltak. Direktoratet spår også at det økende søkelyset på tverrsektorielt samarbeid vil materialisere seg i mer anerkjennelse av og støtte til barnevernledernes krevende samfunnsoppdrag.

Hør episode 9 her.

Denne artikkelen er generert ved hjelp av den kunstige intelligensen Claude og kvalitetssikret i etterkant, med utgangspunkt i innholdet fra transkripsjonen av podkastepisoden. 

I denne episoden av podkasten "Barnevernlederen" møter vi to sentrale bidragsytere til den ferske offentlige utredningen om institusjonsbarnevernet (NOU 2023:3). Erik Stene, utvalgsleder og strategidirektør i Statens helsetilsyn, og Marcus Andersen, representant fra det nyopprettede ungdomsutvalget, deler erfaringer og refleksjoner fra arbeidet.

Et gjennomgangstema i samtalen er utfordringene knyttet til ustabilitet og gjentatte flyttinger for barn og unge på institusjon. Utvalget har kartlagt et snitt på hele syv flyttinger per barn, med store belastninger hver gang. Systemet med stadig nye institusjonsplasseringer ut fra endrede målgruppevurderinger trekkes frem som særlig uheldig.

Brukerrepresentanten Andersen gir et sterkt innblikk i hvordan det oppleves å bli flyttet fra trygge voksne og kjente omgivelser gang på gang. Han mener utstrakt bruk av atferdskategorier forsterker barnas opplevelse av å være vanskelige og lite verdt. Både han og Stene etterlyser langt større oppmerksomhet om barnas grunnleggende behov og ressurser.

Et annet hovedtema er den mangelfulle oppfølgingen av psykiske helseutfordringer blant institusjonsbarn. Utvalget foreslår etablering av egne ambulante helseteam tilknyttet hver institusjon, med forankring i spesialisthelsetjenesten. Målet er å sikre mer fleksibel og tilpasset helsehjelp, også som støtte for miljøterapeutene i hverdagen.

Behovet for bedre rammebetingelser for barnevernledere er et tredje gjennomgangstema. Stene viser til underbemanning og stadig flere rapporteringskrav som trusler mot god faglig ledelse. Institusjonene som lykkes, kjennetegnes ifølge utvalget av trygge og samstemte personalgrupper med tydelig faglig forankring.

Utredningen presenterer 50 forslag til endringer, og gjestene advarer sterkt mot å plukke enkeltforslag uten å se helheten. De mener intensjonen om reell medvirkning fra barna og tett samarbeid på tvers av sektorer må gjennomsyre alt utviklingsarbeid fremover. Andersen understreker at institusjonene også må legge til rette for mer normaliserte og hjemlige hverdagsliv.

Bruken av tvang trekkes frem som et særskilt utfordrende tema. Utvalget ønsker å erstatte dagens standardiserte vedtak med mer individuelt tilpassede rammer for hvert enkelt barn. Men Stene erkjenner at dilemmaene er mange, ikke minst av hensyn til tryggheten til barn og ansatte. Her kreves det omfattende nytenkning og diskusjon.

Til tross for utfordringene har både Stene og Andersen stor tro på at anbefalingene kan løfte kvaliteten og stabiliteten i barnevernets institusjonstilbud. De er tydelige på at dette må være et bredt samfunnsansvar, der barnevernsektoren ikke kan lykkes alene. Deres viktigste budskap er at institusjonene fyller en helt sentral funksjon, langt utover å være siste utvei når alt annet er prøvd.

Hør episode 10 her.

Denne artikkelen er generert ved hjelp av den kunstige intelligensen Claude og kvalitetssikret i etterkant, med utgangspunkt i innholdet fra transkripsjonen av podkastepisoden.