«Men jeg ser at jeg ikke er deg kjær...»

Russiske brev fra middelalderen, risset på bjørkenever, er en rik kilde til kunnskap om livet i Novgorod for snart tusen år siden. Nå kan du se slike neverbrev på Vitenskapsmuseet.

En gang på slutten av 1000-tallet satt ei sørgmodig ungjente i Novgorod, 200 kilometer sør for dagens St. Petersburg, og lurte på hvorfor kjæresten ikke ga lyd fra seg. I fortvilelse grep hun etpar neverflak og en skrivepinne og ga seg til å risse inn sine tanker:

«Jeg har sendt til deg tre ganger. Hva ondt har du imot meg, slik at du ikke kom til meg denne uken? Jeg har da oppført meg overfor deg som overfor en bror! Jeg har da ikke støtt deg ved det jeg sendte? Men jeg ser at jeg ikke er deg kjær...» Hvordan det gikk med kjæresteparet, og om den troløse gutten i det hele tatt fikk brevet, er det ingen som vet. Men i nesten tusen år lå det godt bevart i kulturlagene i Novgorod den byen datidas nordmenn kalte Holmgard inntil russiske arkeologer i 1993 grov det fram fra glemselen.

Hilsen fra Russland til tusenårsbyen

Middelalderens novgorodere var et lese- og skrivekyndig folk. Det fant arkeologene ut i 1951, da de fant sitt første neverbrev i kulturlag fra 1400-tallet. Siden har de gravd seg nedover i lagene, og hittil funnet 775 brev. Men de antar at jorda i og rundt Novgorod fortsatt skjuler minst 20 000 slike brev.

De eldste brevene er fra tidlig 1000-tall, de yngste fra 1400-tallet. Da overtok det mindre bestandige papiret som skrivemateriale. Never ble også brukt til å skrive på andre steder i verden, men de eldste kjente vesteuropeiske tekstene finner vi i Novgorod. Skriveinstrumentet var en spiss pinne av jern eller bein, og bokstavene ble risset inn med rette streker, det vi kaller trebokstaver. 24 neverbrev, utlånt fra museer i Novgorod, landsbyen Staraja Ladoga (sagaens Aldeigjuborg) og St. Petersburg, står nå utstilt på Vitenskapsmuseet sammen med en rekke gjenstander med runeinnskrift. Det er en russisk hilsen til tusenårsbyen Trondheim, som i tidlig middelalder hadde nære forbindelser med disse traktene. Både Olav Tryggvason, Erik Håkonsson ladejarl, Olav Haraldsson (den hellige), hans sønn Magnus, og Harald Hardråde bodde og til dels herjet her.

Men neverbrevene har ingen forbindelse med runer eller skandinavisk kultur, de er skrevet på russisk. Og at materialet betraktes som uvurderlig, går fram av forsikringssummen. Den er svimlende 20 millioner kroner.

«...la dem lære å lese og skrive»

Brevfunnene har gitt arkeologene en mengde ny kunnskap om middelalderen, både om språkets utvikling og om dagligliv og historiske hendelser og de har gitt navn til de opprinneligere eierne av annet utgravd arkeologisk materiale. Det er praktisk talt ingen grenser for de emnene som omtales, og brevene forteller om det krønikene og andre offisielle dokumenter tier om. Det er de første skoleøvelsene og dødsmeldinger, beretninger om krig og fred («Hvis det blir krig og de angriper meg, så be til fyrsten gjennom Gostjata»), om innhøsting og sult, om frierier og kjærlighet. Noen skriver om familieliv («Og da er jeg ikke søster for dere, dersom dere oppfører dere slik!»), handel og håndverk, noen om jordeiendommer og ågervirksomhet, andre igjen om konflikter og rettstvister. Brevene omhandler trosforestillinger og kirkelige forhold («Jeg bekymrer meg svært for nonnene, de må vies snart»), forbindelser med andre byer og land, forholdet til herskerstanden og politiske problemer.

Ikke minst ga neverbrevene den overraskende kunnskap at lese- og skrivekunsten var svært utbredt i middelalderens Novgorod, i alle lag av befolkningen og like mye blant kvinner som blant menn. Om ikke alle kunne lese og skrive, levde de i hvert fall helt klart i en skriftkultur. Arkeologene har funnet en mengde brev med skriveøvelser, og et 1300-tallsbrev fra en bortreist familiefar til kona hjemme er karakteristisk: «Kjøp olje til deg og klær til ungene, og la dem lære å lese og skrive.»

Den viktigste kunnskapen om de små novgorodernes undervisning kommer fra gutten Onfim, etter alt å dømme en sjuåring. Han levde på 1200-tallet og har etterlatt seg 17 neverbiter med tekster og tegninger. Det er alfabeter, rekker med stavelser og tall, og avskrifter fra bøker. Innimellom ble lille Onfim lei hele greia, og da tegnet han krigere til hest innimellom alle bokstavene.

«Han vil ha henne innen festen»

For historikerne er de brevene som omhandler politiske forhold, rettsforhold, eiendomsforhold og handel, mest interessante. For oss andre er det nok den private brevvekslinga som gjør sterkest inntrykk. Her gis det praktiske beskjeder om ditt og datt («Jeg er hos Fedka, jeg har gitt henne armbåndet, og tar mitt»), det utveksles familiære bekymringer («Og nå hører jeg at min søster er syk. Hvis Gud tar henne til seg, så send sønnen til meg.»), og det arrangeres ekteskap («Hilsen fra Janka til Jarina giftekniv. Sønnen vil ha den du foreslår. Han vil ha henne innen festen. Vær snill å være rask!»).

En gårdeier gir på tidlig 1100-tall beskjed om hvilke gjenstander som skal skaffes til veie: «Fra Nezjata kirsebær, vin, eddik og mel, Ivans pels og en stekepanne.» En bekymret prestefrue informerer etpar hundre år senere sin mann om at han er i ferd med å bli kompromittert: «Det som har skjedd hos deg, har kommet Onanij for øre, og nå bærer Kurjak det utover. Nå må du gjøre noe med det.» Disse og mange andre stemmer fra ei fjern fortid kan du nå lytte til på Vitenskapsmuseet fra og med førstkommende søndag. Utstillinga blir stående ut juni måned.

LISA OLSTAD

NTNU
Info.avd.

Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør Kåre Kongsnes
Teknisk ansvarlig: aina.berg@adm.ntnu.no
Oppdatert: 27. Feb 1997