Teknisk ansvarlig:
Erik Prytz Reitan

På bakrommet hos Trønsdal fargehandel på Singsaker drikkes det litervis med kaffe. Samtidig som verdensproblemer løses av stamkunder og ansatte i skjønn forening. En formiddag i oktober nevnte en av kundene at han hadde funnet et bein i kjelleren i huset han bor i på Møllenberg. Men hvilket bein? Nei, det visste han ikke. - Kom med beinet, sa Gunnar Faanes, hobbyfilosof og en av innehaverne av fargehandelen. Og et par dager etterpå dunket kunden et kjempebein på disken. - Værsågod. Finn ut. Kanskje det er en dinosaurus? - Ja, kanskje.... 

Det én meter lange og ti kilo tunge beinet har i to måneder vært fargehandelens trofé og diskusjonstema nr. 1. Verdenskloke kommentarer har stått i kø, og flere titall selvoppnevnte eksperter har klemt og følt og veid og gransket. Det skal ikke legges skjul på at mammutteorien til tider har stått sterkt på bakrommet. Inntil noen med en overlevning av en naturfagbok kunne fortelle at hvis dette var leggbeinet på en mammut, måtte det være oppimot fire meter fra bakken til buken på dyret. Da fikk mammut-tilhengerne en knekk, og de med den friskeste fantasien (Gunnar inkludert), det vil si dinosaurtilhengerne, vant en høyst midlertidig framgang. 

Problemet syntes uløselig, og var ikke akkurat av den typen som kan avgjøres ved folkeavstemning. Der sto saken - eller beinet, støttet mot en krok på bakrommet. Helt til Vitenskapens representanter - i form av Universitetsavisas utsendte - kom på banen. Skjønt vitenskap og vitenskap, fru Blom. For oss kunne det like gjerne ha vært en tørket furu-stamme eller bakfoten på en elefant. Men som den kunnskapssøkende formidlingsinstitusjon som Universitetsavisa er, kjente vi straks våre forpliktelser. 

En rask telefon til Zoologisk institutt på Rosenborg, og avtalen var klar. Gåten sto foran sin løsning, og alle dilettanter skulle feies på sjøen med et kjennerblikk. 

Mange om beinet

Gunnar stablet beinet inn i den turkise folkevogna og putret de få metrene fra butikken på Singsaker til instituttet på Rosenborg. Trauste forskere la matpakken andektig til side, og reiste seg i ærbødig forventning da beinet forsiktig ble plassert på lunsjbordet. 

- Det er i alle fall ikke hare, sa en av de skarpe hjerner. 

- Ikke er det et avløpsrør heller, sa en annen i forsamlingen med Norges beste utdannelse. 

- Hva med bakbeinet på en kenguru, forsøkte vi for å bringe seriøsitet inn i debatten. 

Overbærende smil rundt bordet. 

- Enn giraff da? 

Skrå sideblikk over lesebrillene, som med all tydelighet ga beskjed: klapp igjen, amatør. 

- Det kan være ribbeinet på en hval, foreslo en. 

- Ikke ribbein, fordi det åpenbart har vært marg her. Heller da et kjevebein, sa en annen. 

- Det for massivt til det. For kompakt, sa en tredje. 

- Joda, det er nok et kjevebein. Til en hval. Det må være det, påsto også instituttstyrer Bjørn Munro Jenssen. 

Dinosaurteorien til Gunnar hang etter hvert i en meget tynn tråd. Som beinets innehaver hadde han betydelig autoritet da han ankom. Men etter 15 minutter var han redusert til en bærer av et tilfeldig stykke drivgods. Han var derfor ganske ydmyk da han spurte: - Det er utelukket at det noe landdyr da? 

- Ja, det er utelukket. Nei, det er nok en hval. Småkval til og med, sa de skarpeste. Elendigheten ville ingen ende ta. 

- Er'n godkjent av Det Norske Veritas da, sa Gunnar, med tilkjempet galgenhumor. 

Høflig akademikerlatter rundt bordet. Før Gunnar med Beinet tuslet slukkøret ned trappene og ut i Folkevogna. 

- De var ikke sikre, sa vi for å piffe opp humøret. - Dessuten, - så du den boka de brukte som faglitteratur? 

- Ja, det var da bare ei vanlig skolebok, var det ikke det da? sa Gunnar. 

- Jovisst. «Hvalboka, Bind 3, Pattedyrene». Jeg noterte. 

- Skal vi tro på det da? spurte Gunnar, med håp i stemmen. 

- Kanskje vi skal prøve museet? 

- Ja, museet. Det er klart. Det er jo der de har bein. Skjeletter og sånt. Der får vi bekreftet at det ikke er en alminnelig hval. Museet, så klart. At vi ikke tenkte på det. Du skal se det er en dinosaur likevel, sa Gunnar med humøret på topp igjen. 

Professor Torleif Holte er en meget kunnskapsrik mann. I alle fall hva gjelder marine børstemark. Men det er jo en annen historie. Hjelpsom er han også. Så når Gunnar med Beinet dukker opp, dras vi straks med til kantina på Kalvskinnet der vi møter samme reaksjonen som på Rosenborg. 

Nysgjerrige vitenskapsfolk som reiser seg halvt i stolene og tar brillene på. Blant de ivrigste er Otto Frengen (han er ferdig etter seks år i Kollegiet og kikker seg kanskje om etter et nytt bein) som kontant fastslår at det er for tungt til å være fra en hval. Et anerkjennende blikk fra Gunnar. Endelig en Vitenskapsmann etter vår smak. 

- Kjevebeinet på en hval må være solid og derfor ganske tungt, sier Torleif Holte, og legger til for å styrke sin autoritet: - Jeg har selv vært med på å slå løs tennene på en spermasetthval. Gunnar kikker på oss over bordet og tenker på alt det rare folk må være med på her i verden. 

Det er haka, sier professor Holte, og geberder mens han trekker i sin egen hake for å vise oss hvordan underkjeven er laaang. 

Flere av kollegene tviler en smule, først og fremst fordi beinet virker så kompakt og tungt at det er vanskelig å tenke seg et sjødyr. Torleif Holte er derimot skråsikker. 

- Det er en tannhval, en av spermasetthvalene. Underkjeven er veldig smal og lang. I mellomtida har Otto Frengen dratt sin kos, og kommer tilbake mens han blar i en bok. Den godeste Otto har konvertert i trappa på veien ned, viser det seg: 

- Jo, det er nok en hval. Skal vi se...Her. På side 85. Joda, der, hval. Se her. Her ser du underkjeven. 

Gunnar tviler fortsatt, og vil så inderlig gjerne at en ordentlig vitenskapsmann skal reise seg, slå i bordet og si: HØR HER SER DERE IKKE AT MANNEN HAR EN EKTE DINOSAUR DA? Men det var det ingen som sa. 

Derimot må vi følge Torleif Holte til hans kontor hvor det står par skjeletter henslengt innmed veggen. 

- Hvor er blekksprutmappa mi, da mumler professor Holte mens han roter rundt blant sine avholdte børstemarker. 

- Her. Her. Triumferende slår han opp i mappa si: Her ser dere en tannhval som angriper en blekksprut. Ser dere underkjeven her? 

Det var ingen tvil. Det VAR en hval. Betuttet må vi erkjenne at dinosauren ikke var en dinosaur. Gunnar er også skuffet. Om han ikke henger med underkjeven, så henger han nok litt med leppa.