Giftermål ble i tidligere år-hundrer aktivt brukt som strategi for å opprettholde slektas makt og rikdom både i by- og bygdesamfunnet.

På denne måten ble det skapt slektsdynastier som hadde råderett over store ressurser, økonomisk, politisk og kulturelt. Det fortalte universitetslektor Aud Mikkelsen Tretvik fra NTNU og førstearkivar Ida Bull fra Statsarkivet i Trondheim på seminaret «Slekt og lokalsamfunn» i november. Arrangementet foregikk på Hadeland i regi av Norsk lokalhistorisk institutt.

Aud M. Tretvik baserte sine konklusjoner på arbeidet med gards- og slektshistoria for tidligere Ålen kommune, i dag del av Holtålen i Gauldalen. Hun har også skrevet allmenn bygdehistorie parallelt med doktorgradsavhandling. ? Avhand-linga dreier seg om konfliktløsning i bygdesamfunnet, avgrenset til 1700-tallet. Materialet er også hentet fra det samme området, Ålen og Røros tinglag. Enkelte av konfliktløserne kan sies å utgjøre den lokale eliten. I den grad disse personene var slektskapsmessig forbundet, kan en i en viss forstand snakke om bygdedynastier, sa Tretvik.

Ida Bull har tidligere arbeidet på Historisk instutt ved NTNU. I sin tid skrev hun hovedoppgave om håndverksforhold i Trondheim under industrialiseringen og har seinere skrevet biografi over Thomas Angell. Hun har også jobbet med arkivene etter noen av Trondheims handelshus på 1700- og 1800-tallet og arbeider nå med en avhandling basert på det. En del av stoffet er presentert i Videnskabsselskabets jubileumsserie «Byen, elven og kunnskapen» i år.

Fordelaktige ekteskap

Både Tretvik og Bull brukte dynastibegrepet i videre forstand enn leksikondefinisjonen som setter dynasti likt med hersker- eller fyrstehus. - Dynasti i lokalsamfunnet må forstås som dominerende slekter i bygda, sa Tretvik, - og hvis vi fastholder at husholdet var en viktig enhet i samfunnet, blir det enda en parallellitet til fyrstelige dynastier. Vi snakker jo om fyrstehus, huset Oldenborg, huset Tudor, huset Habsburg osv.

Bull supplerte med at slektskap ble brukt til å fremme slektas interesser, kanskje dens makt. Derfor er det først og fremst meningsfullt å snakke om dynastier i de herskende klasser av befolkningen, det vil si storborgerskapet og embetsmannsstanden. Hun besvarte sitt eget spørsmål om hvordan rekruttering inn i denne standen skjedde, ved at kjøpmenn inngikk fordelaktige ekteskap og at giftermål ble brukt som strategi for å skape, opprettholde og utvide et dynasti.

Slekt som tilleggsbegrep

- Kan dynastiene eller slektsforbindelsene erstatte begreper som klasse, stand eller sosiale lag i en samfunnsanalyse? Det kan de selvsagt ikke, fortsatte Bull. ? Men de kan være et viktig tilleggsbegrep. Slekt fletter seg inn i den sosiale klasse eller stand, og blir en del av denne. Ved å kartlegge slektsforbindelser i den enkelte by, kan man komme på spor av sosiale sammenhenger, økonomiske bindinger og politiske strukturer på en annen måte enn om man ser på de enkelte individers aktivitet løsrevet fra slekta.

- Og ved å kartlegge også slektsforbindelser ut over byen - til byens omland, til andre byer og land, kan en få en dypere forståelse av bysamfunnet i samspill med omverdenen. Slekt blir da det begrepet som kan brukes i denne kartleggingen. Når dynastibegrepet i tillegg bringes inn, får en også med maktaspektet ? den dynastiske politikken der egen slekt spiller en viktig rolle. Hun understreket at for å påvise slektskap er det nødvendig å ta med kvinneleddene, og ikke bare se på fedre, sønner og brødre, men også søstre, svigerinner og svogere. Da framtrer ofte et helt konglomerat av slektsforbindelser som dekker store deler av de økonomisk og politisk ledende grupper i byen.

Bakerdynasti

Selv om Bull forbeholdt dynastibegrepet for samfunnets herskende klasse, framholdt hun likevel at slekt også spilte en rolle i bysamfunnets lavere lag. Slektninger kunne fungere som støtteapparat for arbeidsfolk og fattige. Dette er imidlertid noe som er lite utforsket.

Håndverkerstanden i Trondheim er imidlertid godt undersøkt. Bakerlaugsar-tiklene fra 1657 bestemte at når en av de seks bakere som var tillatt i byen, avgikk ved døden, skulle de øvrige beskikke en annen i hans sted, og de skulle da framfor andre hjelpe avdødes enke, sønn eller datter til den ledige bakerrett. På denne måten oppsto det formelig bakerdynastier, som gjennom flere slektsledd fortsatte virksomheten og lot bakeriet gå i arv fra ledd til ledd. Det sterkest forgrenede bakerdynasti i Trondheim samlet seg omkring familiene Drejer og Lind.

Enkelte ledende slekter

Tretvik hadde valgt å legge vekten på det offentlige livet i bygdesamfunnet og har funnet en klar tendens til konsentrasjon av viktige lokale ombud i enkelte slekter gjennom sitt arbeid med Ålens historie. Embets- og tjenestemenn i lokalforvaltninga var svært få i forhold til både størrelsen av befolkninga og utstrekning av distriktet. Det førte til at mange offentlige oppgaver måtte forberedes eller utføres av lokalbefolkninga. Eksempel på lokale ombud var lensmann, klokker, tingvert, skoleholder, lagrettemann osv.

Disse ombuda krevde bestemte former for lederskap og ferdigheter. I en situasjon der formelle utdanningsinstitusjoner manglet eller hadde lav kvalitet, var sosial læring desto viktigere. Familiebakgrunn kom da inn med full tyngde, og enkelte slekter ble ledende i bygdestyringa.

Det fulgte betydelig status og anseelse med viktige ombud, både innad i lokalsamfunnet og i forhold til øvrigheten. Dette bidro til å veie opp for at ombud utvilsomt også kunne være byrdefulle.

Fremme egne interesser

Tretvik kom også inn på om politiske posisjoner og verv i bygdesamfunnet ble brukt til å fremme egne økonomiske interesser. - I en beskjeden utstrekning kan det ha vært tilfelle, som f.eks. når tingverten fikk forpaktninga av den lokale kongetienden, men økonomiske interesser kan ikke ha vært de viktigste for de som var mest representert i lokale ombud. Derimot er det viktig å påpeke at de som dominerte som ombudsmenn i det lokaloffentlige livet, satt på noen av de bedre gårdene i bygda. Det var nødvendig å ha et visst økonomisk fundament for å kunne engasjere seg ekstra i det offentlige livet i bygdesamfunnet.

Bull, derimot, hadde funnet overbevisende dokumentasjon for at politiske posisjoner ble nyttet til egen fordel i bydynastiene i Trondheim.

Hun understreket også at arveskifter var kritiske punkt for dynastienes overlevelse. Strategiske giftermål kunne bidra til å dempe virkningen av forvitringen av rikdom som skjedde ved arveoppgjøret. Mange barn økte faren for oppsmuldring.

Jørgen Pederssøn Rugelsjøen Reitan (1784-1863) giftet seg i 1807 med Kari Jonsdatter Kurås (1786-1860). Jørgen hørte til ei kjent stigerslekt og var suppleant for ordføreren i første formannskapsperiode 1838-40. Garden Reitan hadde han kjøpt. Jørgen og Kari hadde seks barn, blant andre Jon og Anders:

Jon Jørgenssøn Reitan (1822-1903) giftet seg i 1846 med Beret Olsdatter Kirkbakk (1820-1864), og siden med Beret Klausdatter Bjørgård (1838-1929). Jon var lærer, formann i sogneselskapet, ordfører, stortingsmann og var med å starte folkehøgskole i bygda i 1870. Broren Anders på Kvikne hadde oppfordret ham til det. Jon fikk sju barn i første ekteskap, åtte i det andre. Dattera Maria ble utdannet i det første kullet på meieriskolen i Rissa. Sønnen Anders Jonssøn Reitan (1860-1941) giftet seg i 1891 med Ingeborg Bersvensdatter Bårdstu (1866-1943). Anders ble lærer og lokalpolitiker i Ålen, ordfører og forfatter av den første bygdeboka for kommunen. Han hadde også garden Reitan. Sønnen til Anders, Rolf Reitan født 1909, ble skolemann som faren og farfaren og var skolesjef i Ålen i mange år. Jørgen Jonssøn Reitan (1871-1944) var språkforsker, dr. philos. på ei avhandling om Røros-målet. Ragna Jonsdatter Reitan Sundan, født 1878, var gift med Anders Sundan. Sønnen til Ragna og Anders, Hans Sundan, var stiger ved Killingdal gruver og aktiv kulturhistoriker på fritida.

Anders Jørgenssøn Reitan (1826-1872) giftet seg i 1851 med Margrete Taraldsdatter Gjerde (1828-1918). Han var lærer og dikter i Kvikne. Stortingsmann, men døde tidlig. Forkjemper for jernbane gjennom Kvikne, kontra Røros-linja gjennom Ålen, hjembygda hans. Med Randi Larsdatter Kurås hadde Anders J. Reitan sønnen Anders Anderssøn Haugen født 1852. Han overtok garden nordre Haugen i Ålen. Kjent spelemann, komponist og folkemusikksamler.
 

Dynastier i bysamfunnet, konglomeratet Angell, Horneman og Collin

Blant de fremste i Trondheims elite rundt år 1700 var president og kjøpmann Albert Angell, bergamtsassessor og kjøpmann Jens Hansen Collin, og kjøpmann Henrik Horneman, «med nogle deris svogere, hvoraf hver af disse har deris tilhengere». Disse familiene fikk i praksis monopol på byens økonomiske og politiske ledelse.

Angellfamiliens betydning starter i generasjonen foran Albert, med innvandreren Lorentz Mortensen Angell, som kom fra Angeln i Slesvig-Holstein tidlig på 1650-tallet, og etablerte seg som kjøpmann. Men det var først i neste generasjon at Angellfamilien ble kjernen i en virkelig stor slektsgruppe, og det skjedde først og fremst gjennom giftermål inn i en annen innvandrerslekt; Hammond.

Seks av Thomas Hammonds sju barn ble gift med kjøpmenn innenfor det øverste sjiktet i Trondheim. To av Hammond-døtrene ble gift med to av sønnene i Angellfamilien, og den ene av dem var nettopp Albert Angell. Han ble dermed sentral i en slektsgruppe som tok opp i seg hans egne søsken og Hammondbrø-drene og søstrene med alle deres kjøpmannsektemenn.

Henrik Horneman og hans døtre utgjør den andre hovedgruppen. Med sin kone fikk han to stedøtre, og i ekteskapet fikk de 13 barn sammen. Ser en bort fra dem som døde som barn, ble 9 av 10 døtre gift med kjøpmenn i Trondheim. Den eldste sønnen ble gift med en kjøpmannsdatter i Amsterdam.

Gruppen rundt Jens Hansen Collin var mindre omfattende.

Også disse tre gruppene var knyttet sammen med slektsbånd. Henrik Horne-mans kone var kusine av Jens Hansen Collins kone. Dessuten var Henrik Hornemans yngste datter Martha gift med Albert Angells yngste bror. Kommentaren fra Albert Angell i anledning dette ekteskapet gikk ut på at «hand faar baade een smuch pige, og braf[?] penger.»

Et dynasti skapes ikke bare ved hjelp av fødsel inn i en slekt, ved arv fra foreldre og innflytelse gjennom den slekt man er født inn i, men i like stor grad ved hjelp av strategiske giftermål. Kjøpmenn så det som viktig å strebe etter å inngå fordelaktige ekteskap. En viktig metode til raskt å etablere en solid posisjon i det miljø som talte, var nettopp å gifte seg inn i de rette kretser.

Lorentz Mortensen Angell er et eksempel på flere slike strategiske ekteskapsmønstre. Det første ekteskapet med Margrethe Puls var inn i den etablerte byeliten. Neste ekteskap var med datter av en rik og mektig slekt på Helgeland, et distrikt som var så viktig for den fiskehandelen han slo seg opp på. Hans tredje ekteskap ga ham verken rikdom eller kontakt med mektige slekter. Men det viser at han da hadde knyttet seg nærmere til kopperverksinteressene, der hans tredje kones tidligere ektemann hadde hatt sitt arbeid.

For de kjøpmenn som giftet bort sine døtre til nyinnflyttede kjøpmenn, var hensikten uten tvil også strategisk. Gjennom et slikt ekteskap kunne de få en svigersønn som kom fra en kjøpmannsslekt med røtter i et større europeisk handelsmiljø. På den måten kunne datteren få en ektefelle som passet med hennes oppdragelse og miljø, der hun i sitt nye ekteskap kunne være med på å føre videre foreldrenes forretninger. De kunne også skaffe seg selv nyttige forbindelser ut til det marked de var avhengige av.

- Var det slik at døtres ekteskap ble brukt bevisst for å skape et dynasti?

- Ja, sier Ida Bull. Hun har kildemateriale som støtte for utsagnet. For eksempel er det helt åpenbart at strategi og nyttehensyn var avgjørende, inntil bruk av tvang, for Hans Horneman og hans døtres ekteskap. Den ene dattera ble tvunget inn i et ulykkelig ekteskap som skulle gi faren innflytelse i embetsverket og kontroll over fiskehandelen på Sunnmøre. Ekteskapet til den andre dattera skulle knytte ham nærmere til embetsverket i Trondheim.