- Ja, jeg har et dystert menneskesyn. Og kvotering er Beelsebubs verk.
Er de andre noe bedre enn oss? Ved dette basale, og i noen grad banale, spørsmål ankret professor Jan Brøgger opp etter å ha gitt til beste sine refleksjoner over emnet «rasisme.» Åstedet var Bykonferansen 1997, og professor Brøgger hoppet inn på kort varsel etter at den opprinnelige foredragsholderen hadde meldt forfall.
- Dere er ikke bedre enn oss, konstaterte Brøgger, henvendt til salens ikke-europeiske kontingent. Han fortalte om egne feltopplevelser som sosialantropolog, og plagsom stigmatisering på grunn av sitt utseende. Konklusjon: Rasisme er et allmennmenneskelig fenomen.
- Mennesket eksisterer ikke som individ, men som moralske fellesskap. Som sådan behøver vi fiender for å eksistere. Alle mennesker er mistenksomme. Det baserer seg på det grunnleggende faktum at vi foretrekker folk som likner på oss selv. Her er rytmen grunnleggende: Den er militær i sin natur. Tenk på rytmen i en lynsjmobb, de taktfaste ropene. Jeg har vært på feltarbeid i mange steder i verden. Overalt tales det om «folk» som altså er oss selv - og de som ikke «er som folk» og faller utenfor. De er «de andre.»
Kan ikke vedtas
- Vi blir aldri integrert! Vi bør heller ikke bli det. Dette har særlig vært Arbeiderbevegelsens drøm til alle tider: Deres usvikelige tro på at alle kan - og bør - bli A4-mennesker. For å sikre full integrasjon har man oppfunnet kvotering, dette djevelske kasteprinsipp som må unngås for enhver pris, sa Brøgger til konferansen.
Bortsett fra at alle må lære seg norsk, ser ikke Brøgger noe poeng i utsletting av kulturelle forskjeller. Snarere tvert i mot, ulikheter er en kilde til berikelse og inspirasjon. Men det forutsetter dialog. Kritisk dialog med «de andre,» altså det Carl I. Hagen benevner som «fremmedkulturelle innvandrere,» de som er gule eller brune eller svarte - så vel som et kritisk møte med vår egen motvilje mot det som er annerledes. Da nytter det ikke å avskaffe rasismen i vedtaks form, sa Brøgger, og fortsatte: - Fordømming av rasisme blir oftest rene besvergelser. Vi må komme videre.
Finnes ikke «raser»
Bak rasismens anatomi finner vi en fatal kategorifeil, sa sosialantropologiprofessoren. «Rase» i en bestemt forstand fins nemlig ikke. Det eksisterer ingen europeisk rase, afrikansk rase, og så videre. Det handler egentlig om konflikter mellom ulike kunnskapstradisjoner. Det er her den kritiske dialog kommer inn. Men opprettelsen av en slik dialog forutsetter at innvandrerne streber etter makt, framholdt Brøgger.
- Jeg har et dystert menneskesyn. Mennesket er hele tida ute etter makt, verdens farligste narkotikum. For å bli hørt må innvandrerne organisere seg og søke politisk innflytelse, slik samene har gjort, sa han.
Har det flerkulturelle samfunn noen gang eksistert? Så absolutt, mener Brøgger og viser til det muslimske Spania i første halvdel av middelalderen. Muslimene bar sivilisasjonen på sine skuldre, tok vare på og utbredte gresk og romersk kultur mens europeiske barbarer drev på med sitt. Men en avgjørende forutsetning for at dette multietniske samfunn var en suksess, var fravær av folkelig medbestemmelse, forklarte Brøgger. De ulike folkegruppene eksisterte side om side simpelthen fordi de mauriske kalifer beordret at så skulle skje.
Professor Brøgger avla også dem en visitt, som forsøker å reise spøkelset «den muslimske fare.» Med tydelig adresse til herskerne i Iran og Irak sa han dette:
- Å anklage rene røverhøvdinger for å være muslimer og bruke det som årsaksforklaring, er som å forklare noe med at Hitler var kristen.
Brøgger fikk motbør fra den gamle AKP'er Peder Martin Lysestøl på spørsmålet om «de andre» er like ille som oss:
- Jeg har også bodd i Afrika og kan underskrive på at de nettopp ikke er like ille som oss. De er derimot bedre. Lysestøl kom ellers inn på spørsmålet om humanismens stadig forverrede levekår i Norge.
Brøgger svarte på innlegget med å - til mange fremmøttes hevede øyenbryn - å si seg enig.
- Jeg ville forsverget at du og jeg noen gang skulle være enige i noe som helst. Men jeg må vel ta litt maoistisk sjølkritikk - De er kanskje bedre likevel. Og hvorfor er vi blitt så kalde innvendig her til lands? Jeg vet ikke helt. Kanskje vår medmenneskelighet er omvendt proporsjonal med størrelsen på vårt brutto nasjonalprodukt, sa professor Jan Brøgger.