Teknisk ansvarlig: 
Kenneth Aar

Dansen er en vidunderlig kunstform. Men hvordan griper man den? Stipendiat Anne Margrethe Fiskvik er på leting etter en metode.

Det er vanskelig å gripe «dansens estetikk». Og det finnes intet ferdigetablert analyseredskap for å bestemme hvorfor én bevegelse er kvalitativt bedre enn en annen. Hvorfor er det slik at dansen har et lite utviklet teoretisk begrepsapparat?

- Dansere bruker kroppen sin. Kroppen har blitt sett på som syndig. Det er en av grunnene til at dansen har blitt plassert nederst på rangstigen av kunstformene, hvor selv danserne er blitt sett på som litt dumme. Dans har dermed en anti-intellektuell status. Derfor har den brukt lang tid på å få status som et forskningsobjekt, spesielt i Norge som ligger langt etter resten av den vestlige verden, sier stipendiat Anne Margrethe Fiskvik. Hun er danser og koreograf - og nå er hun også forsker. Hun vil gi dansen status som en kunstform verdt å reflektere over, og skape en teori om dansens estetikk.
 

KOREOGRAFISK-MUSIKALSK PARTITUR:  Fiskvik har laget et notasjonssystem for å kartlegge forholdet mellom musikk og dans. Stipendiaten skal også gjøre en empirisk undersøkelse hvor publikum skal informere om hvordan de opplever forholdet mellom dans og musikk. Hun er også i gang med å utvikle et datasystem som skal kunne verifisere og falsifisere publukums opplevelser.

Først i Norge

Som den eneste i Norge på doktorgradsnivå forsker hun på den klassiske og moderne dansens estetikk - dansens anatomi; bevegelsene og rytmen. Og denne uken har hun like godt vært guruen bak et forskerkurs innenfor området danse- og bevegelsesvitenskap, hvor hun har samlet et knippe internasjonalt annerkjente innenfor denne vitenskapen. Forskningsprosjektet «kroppen i bevegelse» ved NTNU er medarrangør.

- Vi er i en brytningstid. Om bare noen få år vil vi ha etablert begreper og forståelser for dans som en vitenskap og ikke bare som en kunstform. Det vil skape en større bevissthet om hva dans egentlig er, sier stipendiaten som er utdannet danser og koreograf i USA, med Bachelor of Modern Dance fra Philadelphia University of the Performing Arts, og en Master of Fine Arts i danseforskning fra New York University. I tillegg har hun Bachelor of Musikal Performance med hovedinstrument piano fra samme universitet. Hun er den første i Norge som forsker i feltet mellom musikk og scenisk dans, og som er i ferd med å utarbeide koreografisk-musikalske analyser av klassisk og moderne ballett.

Dansens unndragelse

Dans er ikke gripbart som andre kunstformer, forklarer Fiskvik og påpeker at teater baserer seg på en tekst og musikk forholder seg til et partitur. Begge kunstformene blir «vekket til live» gang på gang, og slik får man en intellektualisering rundt hvordan man har valgt å fortolke teaterteksten eller musikkstykket.

- Dansen befinner seg i tid og rom, der og da, hvor bevegelsene er en rekke øyeblikk vi ikke kan gjenskape. Det eksisterer ikke et entydig og universelt notasjonssystem for å tegne ned dans, og dette har vanskeliggjort dansen som forskningsobjekt. Gjennom å utvikle teknikker for å «gripe» dansen og bevegelsene, vil man i større grad kunne forholde seg til den, sier Fiskvik. Hennes prosjekt er altså å intellektualisere og bevisstgjøre dansens natur. Gripe dansens estetikk.

Ny terminologi

Det er med andre ord et nybrottsarbeid Anne Margrethe Fiskvik tar til med. Så nytt at det er Musikkvitenskapelig institutt på Dragvoll som huser stipendiaten. Hun har tidligere tatt hovedfag på forholdet mellom scenisk dans og musikk på det samme instituttet. Og hun skal i sin doktoravhandling videreutvikle sin koreografisk-musikalske analyse-teknikk.

Fiskvik arbeider videre for å videreutvikle metoder for å analysere forholdet mellom musikk og dans. Én tilnærmingsmåte er å ta begreper fra musikk-, teater- og litteraturvitenskap for å etablere en teoretisk ramme rundt forskningsobjektet.

- Elementer som motiv, den minste komponenten, og frase etablerer strukturen i dansen. Dette nedtegnes, som i musikken, på et koreografisk-musikalsk partitur. En slik danseanalyse er ment å kartlegge dansebevegelsens relasjoner med rytmen i musikken, forteller Fiskvik. Hun planlegger i tillegg to typer undersøkelser. Den ene er en empirisk undersøkelse av hvordan publikum opplever forholdet mellom bevegelse og musikk. Med det har hun tenkt å skaffe seg et empirisk grunnlag - en signifikant statistikk - hun kan trekke noen generelle slutninger ut fra.

- Det finnes veldig liten tradisjon på å teoretifisere rundt dans, spesielt når det gjelder koreografisk-musikalsk analyse. Jeg må lage mitt eget begrepsapparat, sier Fiskvik. Heri ligger det også både et politisk og pedagogisk aspekt. Fiskvik vil utforske dansens teoretiske aspekter for å kunne etablere et analyseapparat som kan gå inn i danseundervisning på lik linje med musikkteori og musikk-analyse.

- Hvorfor skal en videregående danselinje, eller våre baletthøgskolen for den saks skyld, ensidig fokusere på det praktiske? Dansere trenger å bli bevisst på sin egen kunstform. En danser skal ha forståelse for form og struktur, sier Fiskvik.

Fiskviks nye metode

Et viktig moment i avhandlingen er å forsøke å gripe hva rytme er.

- Jeg vil se på kroppsrytme, ikke bare i forhold til tid, men også i forhold til rom-begrepet. I dans er det snakk om konfigurasjoner og posisjoner, samt repetisjoner av sammenhengende bevegelsesfraser, sentrale emner jeg vil forsøke å definere tydeligere, sier Fiskvik. Hun påpeker at rytme er en banal, men samtidig essensiell, dimensjon ved dans. Nesten umulig å definere.

- Hver enkel danser har sin egen rytme. Det er mitt håp å greie å begrepsliggjøre dette, sier Fiskvik.

Hun er fullstendig klar over det vanskelige med dette prosjektet. Hun søker å finne absolutte begreper og termer for å gripe, men vet samtidig at hennes streben etter objektivitet, alltid vil bli utfordret av egen og andres subjektivitet, følelser og intuisjoner. Dans oppleves, føles, merkes, og unndrar seg verbalisering.

Men Fiskvik arbeider med å utvikle et dataprogram som skal gjøre det mulig å bekrefte eller avkrefte informantene sine opplevelser av dansen. Dataprogrammet skal kunne registrere dansernes «visual-flow» i ett og ett bilde. Ut fra dette skal man kunne se bevegelsene i forhold til musikk og rytme.

- Min hypotese er at man som danser har en «indre rytme». Denne rytmen har stor betydning for det estetiske aspektet. Holder danseren igjen bevegelsen, trekker hun bevegelsen etter seg eller er bevegelsen «rett på» rytmen i musikken? Hun forsøker å sanse hva kvaliteten i bevegelsen er for noe og ser dette i forhold til musikk eller en lydkulisse. Et dataprogram som lager kurver for dette i forhold til både musikk og bevegelse vil kunne gi henne et empirisk arbeidsredskap for å skape forståelse av hva dansens kvalitet og estetikk består i, håper hun.