OSLO: -Eg hadde håpa me skulle få gjort noko med kutta som låg inne i Jaglandregjeringa sitt budsjettforslag, men det gjekk diverre ikkje, sier statsråd Lilletun og trekker lett unnskyldende på skuldrene. Før han senker dem og skyver den kompakte overkroppen fram over bordet: - Men me må tru at dette er til å leva med.
Samme dag som Universitetsavisa intervjuer Lilletun, står det å lese i Dagbladet at statsråden har vært på omvisning i grunnskolen og latt seg sjokkere over de miserable forholdene der. Nå skal han forklare seg overfor Universitetsavisa om hvorfor han stiller seg bak et kutt på 60 millioner kroner og 2 000 studieplasser ved landets universiteter. Han greier det bra. Jon Lilletun framstår som det han sannsynligvis er: En skvær vestlending.
Klippe, klippe
Men det er likevel ikke til å komme utenom at Lilletuns skalk av budsjettet har smuldret vesentlig gjennom stortingsforhandlingene. Reduksjonene han arvet fra Jagland, fikk han ikke gjort noe med. Studielånsrenta er blitt gjort markedsstyrt. Mot hans ønske.
Under intervjuet proklamerte han at denne regjering har forpliktet seg til å få stipendandelen opp fra dagens 28 prosent til 40 prosent i løpet av inneværende stortingsperiode, og at en økning nå på to prosent bare var begynnelsen. Progresjonen i årene som kommer, vil bli tre, tre og fire prosent, sa han.
En uke senere var de to prosentene ? som bare var en forsiktig begynnelse - smuldret opp til én prosent.
- For å strø litt ekstra salt i såret, skal vi ta med resten av det Lilletun sa under intervjuet og før han visste hvordan det kom til å gå:
- Det er viktig å komma i gong. Difor disse to prosentene nå. For kjem me ikkje i gong nå, blir det vanskeleg å få til resten i løpet av dei åra som står att.
Statsråden framhever dessuten at han har klart å forhindre en videreføring av dette 60 millioners-kuttet: Det er vanlig budsjetteknikk å føre dette videre i neste års budsjett, slik at den reelle reduksjonen i dette tilfellet ville blitt på 120 millioner. Det blir det ikke noe av, konstaterer Lilletun.
Så har han noen trøstens ord til hovedfagsstudenter som undrer på om de vil få jobb. Hver gang han holder foredrag med næringslivsfolk i salen, minner ham dem om at det kommer stadig høyt kvalifiserte akademikere ut av universitetene. Dessuten:
- Me må huska på at det er færre arbeidslause mellom studentar med hovudfag enn andre.
Deretter avleverer den nybakte ministeren et spark til alle universitetsstudenter som kun er opptatt av egen velferd. Det fins en verden der ute, minner han om.
- I mine år med dette som saksfelt har eg hatt mykje glede av å jobbe saman med studentar. Men: Eg har stadig etterlyst ein ting, og det er engasjementet utover det med studielånsrenta og bevilgningar til høgare utdanning. Eg fekk ein gong kjeft av ein student fordi vi hadde brukt 300 millionar av eit budsjettforlik til auka u-hjelp. Det burde heller gått til utdanning, meinte han. Han var ein studenttillitsvalgt. Eg påstår ikkje at denne studenten er representativ. Men her er det eit savn.
Markedstyrt rente
- Dere er imot markedsstyrt studielånsrente, som ble innført med Høyres og Arbeiderpartiets hjelp. Likevel fremmer du ikke noe forslag om å reversere vedtaket. Er ikke det å protestere for all verden, men villig følge med på ferden?
- Den karakteristikken er eg ikkje einig i. Det er dette som er demokrati. Eit fleirtal i Stortinget har sagt sitt om saka. Vi kan ikkje ta omkamp på absolutt alle saker.
Så forteller Lilletun at han planlegger å heve høgskolenes utdanningsmessige status. De som er kvalifisert for det, skal få plass i Norgesnettet. Det skal bli likeverdighet når det gjelder hvilken status de akademiske gradene har. Høgskolene vil få rett til å gi hovedfagsgrader som er likeverdige med dem universitetene utsteder.
På spørsmål om fra Universitetsavisa om han ikke er redd for å smøre for tynt utover, svarer statsråden at han er opptatt av kvaliteten utdanningen gir, ikke hvem som tildeler graden.
- Det er ingen tvil om at høgskulane samla har mykje høgare ambisjonar om å tilby hovudfag, enn kva det er mogleg å gje. Det er greit. Men kva er det som kan rettferdiggjera at ein ungdom som kjem ut av ein høgskule, med same kvalitet på utdanninga si, skal få eit vitnemål som er mindre kvalifiserande enn det eit vitnemål frå universitetet gjev? For meg er dette eit spørsmål om rettferd.
Lover ingenting
Som Universitetsavisa skrev i forrige nummer, sliter mange institutter med svært høye lønnsandeler. Det meste av budsjettet går til lønn og honorar og det blir lite til overs til forskning og eksperimentell undervisning. Oppfatter statsråden dette som et problem?
- Ja, eg ser på det som eit problem. Eg er ikkje særleg komfortabel med denne situasjonen. Men det er det som er situasjonen, og eg er ikkje i stand til å love nokon endring akkurat nå.
KUF-ministeren viser imidlertid til at regjeringa i sin tiltredelseserklæring har sagt at den vil opprette et fond for utdanning og forskning. Tanken er å ta fra oljefondet og opprette et eget fond som skal tilgodese utdanning på alle nivå, samt forskning på høgskoler og universiteter. Men dette ligger litt lenger framme i tida. Det blir ikke penger herfra i det budsjettåret vi går inn i, sier han.
- Fins det en øvre grense for hvor mange høyt utdannede akademikere man kan ha i et land? Med den trange budsjettsituasjonen som er: Kan man si at nok er nok, at vi utdanner nok hovedfagsstudenter som det er og derfor bør flate ut veksten?
- Nå er vi jo faktisk i ferd med å flata ut veksten. Ikkje på bakgrunn av nokon grundig analyse, men av to grunnar: At vi må få til budsjettsaldering, og avdi vi må få til auke i profesjonsstudiane. Eg vil vel ikkje akseptere problemstillinga om at vi nokon gong skulle få for mange med hovudfag. Eg meiner at investering av hjernekapital uansett lønner seg for eit samfunn, i alle høve på lang sikt. Men det er jo eit problem her - at desse folka skal betala attende studielåna, og dersom ikkje arbeidsledigheta går ned... det kan vere at vi må sjå nærare på desse måltala.
Lilletun kan heller ikke love at de fakulteter som i dag er åpne, og som tradisjonelt har vært det, fortsatt vil være det. Dersom han hadde fått beholde de 60 millionene, tror han det ville vært mulig. Slik situasjonen er nå, kan han ikke love noe som helst.
Lilletuns inkompetansenivå
Underveis ble Lilletun konfrontert med et sitat fra 1985, hvor han i et intervju ble spurt om han «gikk med en statsråd i magen.» Den daværende stortingspolitikeren svarte at han allerede hadde nådd sitt inkompetansenivå. Hva synes han i dag?
- Du er flink, det skal du ha, svarte nåværende statsråd Lilletun henvendt til spørsmålstilleren.
- Om eg ville strekke til? Dette var eit av spørsmåla eg sleit veldig med då eg blei spurd om denne jobben. Men nå fekk jo eg tid til å tenkje meg om av Kjell Magne, han hadde antyda overfor meg tidleg at eg kunne bli bede om å bli KUF-minister. Så... Det var mange som rådde meg til å ta jobben. Men eg var oppriktig usikker på om eg ville vere kapabel til å greie denne jobben. Men dei tre vekene som har gått, gjev meg tru på at dette skal gå. Eg synest eg har eit visst grep om dette. Men i alle høve er det framtida som vil vise om eg hadde rett i det du der siterte meg på - eller om eg vonaleg tok feil.