Kollegiet skal i nær fremtid vedta hvordan de tre sentra SMU, STS og SFK skal videreføres ved NTNU. I følge signaler fra ulike hold, herunder Rektor, er SMU sterkt i «faresonen» for avvikling, ved at virksomheten i industriell økologi innpasses i et teknisk fakultet, biodiversitet i KB-fakultetet og utviklingsstudier eventuelt som et videreført minisenter under HF-fakultetet. SMU har i det siste satset betydelig på feltet industriell økologi, som langt på vei har dominert senteret det siste året, i et tett og godt samarbeid med fagmiljø ved fakultetene. Skal dette nå fjernes, vil ikke senteret ligge så vingeklippet tilbake at det nesten blir som å starte opp på nytt? Er dette til gavn eller til ulempe for den videre faglige satsingen på industriell økologi? Hva med motivasjonen for videre innsats og de usedvanlig mange overtidstimer for programmets beste ved senteret? I bunn og grunn er spørsmålet om SMU vil være en hemsko eller en viktig drafaktor også fremover når NTNU skal videreutvikle dette feltet. Disse spørsmål diskuteres i dag mest ut fra organisatoriske og fakultetspolitiske vurderinger, og i alt for liten grad ut fra de faglige hensyn. La meg derfor her gi noen faglig begrunnede vurderinger, som mine personlige synspunkt i denne saken.
Industriell økologi fremstår i dag som et utpreget tverrfaglig program ved NTNU. Det har sitt eget programstyre og er forankret mot en rekke institutter på i alt 6 fakulteter. Særlig viktig er maskinfakultetet, der både professor II med ansvar for teori- og prosjektfag i industriell økologi samt et nytt LCA-laboratorium er plassert. Spesielt gledelig er det at medvirkningen fra fagmiljø ved SVT- og HF-fakultetet har tatt seg kraftig opp det siste året, og dette viser seg også i studentmassen på kursene i industriell økologi. Det er flott at maskinfakultetet gir så høy prioritet til dette feltet, men det ville være direkte galt å undervurdere behovet for å stimulere og å medvirke aktivt til å bygge ut faglig virksomhet ved en rekke knutepunkt i industriell økologi nettverket også ved andre fakulteter.
SMU har lagt ned et stort arbeid på dette feltet de siste to årene, som koordinator, sekretariat, samlingspunkt og stimulator, og ikke minst i arbeidet med å formulere og fremme nye tverrfaglige problemstillinger og tiltak inn mot undervisning og forskning på feltet, i tett dialog med fagmiljøene. Jeg våger å hevde at programmet virkelig har lykkes, at det nå har en unik bred forankring såvel internt som eksternt, og at det er et faktisk faglig samarbeid til inspirasjon og til nytte for de parter som er med. Dette er ikke minst resultat av den entusiasmen og innsatsen som er lagt inn fra SMU's side, noe som er bekreftet fra mange involverte fagmiljø, og det tette og gode samarbeidet mellom SMU og maskinfakultetet.
Etter min mening ville det være veldig uheldig å terminere den sentrale koordineringen på dette feltet nå, for å innpasse all virksomheten i fagmiljøene, f.eks. ved maskinfakultetet. Tvert i mot, det er fortsatt et stort behov for en sterk og sentral ledelse av programmet - utført på en slik måte at også ikke-tekniske fagmiljø i fortsettelsen drar vesentlig nytte av den koordinerte innsats. Dette behovet forsterkes av det faktum at NTNU's nye program for tverrfaglig forskning også legger vekt på tiltak innen industriell økologi som del av området bærekraftig produksjon og forbruk, og det forsterkes av forslaget om et nytt multifakultært studieprogram i industriell økologi. Begge disse nye tiltak vil spesielt legge vekt på samarbeidet mellom de to kulturer, teknologi/naturvitenskap på den ene siden og samfunnsvitenskap/humaniora på den andre siden. Et nytt studieprogram (en skisse er nylig sendt til alle fakulteter og institutter for høringskommentarer) vil selvsagt orienteres mot maskinfakultetet, men i ennå større grad mot fagmiljø ved andre fakulteter.
NTNU skal legge vekt på tverrfaglige tilnærminger, og jeg er enig i at dette i langt større grad må prege fagmiljøene ved fakultetene, men innsats ved instituttene er alene ikke nok. Problemet er jo at universitetet i alt for mange år ensidig har fulgt disiplinenes reduksjonistiske tradisjon i forskningen, med en stadig dypere, men ofte trangere eller smalere tilnærming, til tross for at utfordringene i samfunnet blir mer og mer komplekse av natur og krever kunnskap basert på helhetlige tilnærminger. På miljøfeltet er dette spesielt utpreget, og det er ingen tegn på at dette bildet snur fremover, tvert i mot.
Industriell økologi er et helt nytt konsept, og konseptet krever nye tilnærminger. Vår strategi har særlig vært å stimulere frem en ny dialog og nye interaksjoner innad i NTNU, slik at de nye tilnærmingene skal ha et fotfeste nesten like så sterkt i samfunnsfaglige og humanistiske disipliner som i de teknologiske og naturfaglige disipliner. Det dreier seg jo ikke kun om hvordan ny og effektiv miljøteknologi skal utvikles, men i høyeste grad også om strukturelle og kulturelle forhold ved diffusjon og implementering i samfunnets mange sektorer og hos forbrukeren. Altså, det kreves fokus på organisatorisk innovasjon like mye som teknologisk innovasjon, og på utformingen og bruken av virkemidler for å motvirke de kulturelle barrierer. I tillegg skal vi forankre det nye konseptet bedre både teoretisk og metodisk, med utgangspunkt i termodynamikk, økologi og systemteknikk. Denne strategien har åpenbart vært god, målt ved entusiasmen på tvers av fagmiljø internt og interessen og uttalelser fra ledende bedrifter og fagmiljø nasjonalt og internasjonalt. Her er det nettopp den sterkt tverrfaglige prioriteringen hos oss som anses verdifull, og vi hører ofte at NTNU her ligger helt i tet internasjonalt på tross av vi selv ser svakhetene og behovet for videre konsolidering i vår nystartede programvirksomhet.
Den nærliggende faren ved full innpassing av industriell økologi til et teknisk fakultet er at man svekker det betydelige momentum for tverrfaglige initiativ som nå er opparbeidet, og at den videreførte virksomheten etterhvert mer domineres av synsvinkler og prioriteringer slik de kommer til uttrykk innenfor hvert enkelte fagmiljø, fragmentert og sub-optimalisert. Det er fortsatt behov for en kritisk masse i sentrum av denne satsingen, og det er behov for et senter som gir tilstrekkelig og kontinuerlig fokus på interaksjonene på tvers av de mange fagmiljø og på den faglige syntese i skjæringsfeltet mellom etablerte fag. Min erfaring er at det ikke er syntesen av resultater (tilbakeskuende) produsert i fagmiljøene som er viktigst her. Det er syntesen av problemstillinger og utviklingen av nye forskbare tema (fremadskuende) som er viktigst, og disse skal utformes basert på nye betraktningsmåter som bedre harmonerer med de nye og komplekse utfordringene på miljøområdet i samfunnet. Det er de nye betraktningsmåter som gir nyorientering og nyskapning i forskningen og deretter i undervisningen, og som må integreres sterkere i fagmiljøene. Jeg mener at det særlig er dette NTNU må prioritere fremover for å nå sine høye ambisjoner, men tildels luftige visjoner om tverrfaglig kunnskapsproduksjon - et universitet i tiden. Som ved Georgia Institute of Technology vil dette kreve en tosidig strategi («dual approach»), ved en sterk sentral koordinering og ved en bredere integrering i fagmiljøene, i parallell og i et tett samvirke.
Mitt råd til NTNU er å styrke innsatsen for å utvikle videre det spennende samvirket mellom tekniske og ikke-tekniske disipliner innen feltet industriell økologi. Jeg mener dette best gjøres ved at SMU fortsetter koordineringen på feltet, og ved å gi en ennå sterkere prioritering til et industriell økologi FORUM ved NTNU under ledelse av SMU. Jeg oppfatter ingen faglige innvendinger mot dette ut fra de fagmiljø vi hittil har samarbeidet med, tvert i mot har disse ytret ønske om en slik løsning. I tillegg ser jeg mange nye spennende problemstillinger innen forskning og undervisning ved NTNU dersom man har vilje til å legge til rette for å utnytte det spennet som vårt universitet vitterlig besitter.
I lys av dette er derfor min konklusjon at det videreførte SMU bør satse spesielt på industriell økologi, som en nettverksbasert og langsiktig orientert programsatsing i et senter som gjerne kan plasseres som grunnenhet innen SVT-fakultetet. En slik grunnenhet skal og vil være noe annet enn et normalt institutt, og må gis et klart tverrfaglig mandat, utformet av Kollegiet.