Teknisk ansvarlig: 
Kenneth Aar

Dette diskuteres i det akademiske liv i Danmark fortida. Forslaget har skapt furore. Det er når Universitetsavisa bringer på bane emnet demokrati oversus effektivitet ved styringen av norske universiteter, at Hambro viser til det danske forslaget.
Universitetene må få mer styring med sin egen forskning. Det vil innebære mindre demokrati i den daglige virksomheten. Det må man godta, mener forskningsdirektøren. Når det gjelder spørsmålet om hvordan universitetet bør organiseres, poengterer Hambro at universitetene trenger to ting: Mer penger og mer handlefrihet. Hvordan universitetene i praksis skal få større frihet, om det blir i form av stiftelsesmodellen eller annet, anser han som mindre viktig. Slik stiller forskningsdirektøren seg på linje med rektor Emil Spjøtvoll. 
Men hvilken organisasjonsform tjener forskningens interesser best?
- Vi er opptatt av at universitetene må få mer styring med sin egen forskningsvirksomhet. Her er det viktig å styrke instituttstyrerens rolle. Det betyr at disse stillingene må bli mer attraktiv, og samtidig få mer makt. Det vil nødvendigvis innebære mindre demokrati for andre i den daglige virksomheten - selv om man gjerne må ha et system med valg av instituttstyrerne. 

Tankekors
Ellers så ser vi at universitetene holder seg med så medlemsrike kolleger som mulig, med så få eksterne representanter som mulig. Det synes jeg er et tankekors. Hambro mener at deltakelsen ved universitetsvalgene er så lav at hele systemet bør opp til revisjon.
– Spesielt må vi spørre oss om dette systemet er det best egnede til å få fram de beste lederne.
Forskningsdirektøren viser til en debatt i Danmark, hvor det danske Grunnforskningsrådet nylig foreslo å innføre et system med et styre hvor de fleste medlemmene er eksterne – og hvor det er dette styret som velger rektor. Dette forslaget har ført til ramaskrik ved universitetene. Men et slikt skrik betyr ikke nødvendigvis at forslaget er dårlig, sier Hambro. Hvis ikke universitetene kan dokumentere god styringsevne, vil de heller ikke få større frihet i fremtiden, tilføyer han.

Rådet en fare?
Det har vært hevdet at Forskningsrådet i seg selv representerer en fare for forskningens frihet. Professor Cecilie Høigård skrev i en kronikk i Aftenposten i vår at ”Universitetsidealet om akademisk frihet for den enkelte er meget langt på vei byttet ut med Forskningsrådet styring av universitetenes forskning.” 
Men dette er Hambro meget uenig i. 
– Jeg vil hevde at det forholder seg stikk motsatt. Forskningsrådet ligger som en buffer mot politisk styring av forskningen fra departementalt hold. Man skal være klar over at vedtakene i Forskningsrådet treffes av et stort antall styrer. I alt har Forskningsrådet nærmere 1100 tillitsvalgte. Forskerne dominerer i styresystemet. Politikerne er fraværende.

Helsestatsråd Dagfinn Høybråten burde ha holdt fingrene av fatet når det gjelder Ultralydprosjektet i Trondheim. Forskningens frihet er ytringsfrihetens søster mener direktør Christian Hambro i Norges Forskningsråd

- Min holdning er at en statsråd som hovedregel bør holde seg borte fra enkeltsaker som har vært vurdert av de forskningsetiske komiteene.
- Som en hovedregel, sier du?
- Man kan teoretisk tenke seg prosjekter hvor det blir gjort alvorlige feilvurderinger og hvor det er helt avgjørende at et prosjekt stoppes. Men det skal svært mye til før vi bør godta det.
Forskningsdirektøren argumenterer sterkt for at hensynet til forskningens frihet må respekteres hvis ikke meget tungtveiende grunner taler for begrensninger. Retten til å utvide kunnskapsgrensene er ytringsfrihetens søster.
Håpløs situasjon
Hambro mener helsestatsråden setter seg i en situasjon som fort kan vise seg å bli temmelig vanskelig.
- Dersom en statsråd griper inn i ett tilfelle, hva skal han gjøre i neste tilfelle, og det som følger deretter? Når skal han si nei, når skal han si ja til å engasjere seg? Det er vel ingen som ønsker seg politisk detaljstyring av forskningen?
Hambro trekker fram et eksempel fra USA, hvor President Clinton gikk inn for et midlertidig forbud mot forsøk som hadde med kloning å gjøre. Forbudet skulle gjelde fram til man fikk laget etiske retningslinjer for forskningsfeltet.
- Dette synes jeg er et godt eksempel på en situasjon hvor det var nødvendig å gripe inn, for å skaffe seg en nødvendig tenkepause. For min del synes jeg ikke at ultralydprosjektet på noen måte kan sammenliknes med den spesielle situasjonen Clinton stod ovenfor.

Etikken og atombomben
 Etikkomiteene kan kun vurdere om selve forskningsprosjektet utføres på en etisk akseptabel måte - hva med det som kommer ut av forskningen? For å sette det på spissen: Man kan tenke seg at atombomben ble utviklet på en etisk forsvarlig måte, hvor ingen mennesker eller dyr led overlast – men hvor forskningsresultatet er etisk forkastelig.
- Jeg ser problemstillingen, men jeg mener at så lenge selve utførelsen er etisk forsvarlig, kan man i utgangspunktet ikke begrense forskeren frihet fordi resultatene kan bli misbrukt.
- Det å generere ny kunnskap er helt essensielt i vårt samfunn og gir vår kultur og vårt demokrati en nødvendig dynamikk. Å begrense kunnskapsutviklingen hører mer hjemme i totalitære stater enn i demokratiet. 
- Vil du si deg enig i formuleringen fra NTNU-ledelsen, hvor de karakteriserer Høybåtens handlemåte til å være i strid med prinsippene for fri forskning?
- Med forbehold om at jeg bare kjenner saken fra media,  mener jeg at statsråden ikke burde ha engasjert seg i saken.

Forskningens kår
Hvor gode kår har den frie forskningen i dag? Hambro konstaterer at forskning i Norge ikke utsettes for politisk styring i nevneverdig grad. Vi har hatt noen få uheldige eksempler på at offentlige institusjoner har ønsket å holde noen forskningsresultater hemmelig. Men dette er unntaket, og et felt som det nå vil bli laget retningslinjer for.
- Den største trusselen mot frihet i forskningen kommer fra manglende bevilgninger, mener Hambro. Friheten blir teoretisk hvis forskerne ikke har nok ressurser til å forfølge sine nye ideer.
- Når det gjelder næringslivets finansiering, anser han det for å være uproblematisk. At næringslivet blir stadig mer interessert i kunnskap generert av forskning, er positivt.
- Forskning blir en stadig viktigere produksjonsfaktor i næringslivet. Dermed vil de bestille forskning som er relevant for deres kommersielle interesser. Dermed er det etter forskningsdirektøren i utgangspunktet legitimt for et selskap å holde hemmelig forskningsgenerert kunnskap man anser som ugunstig for bedriftens interesser. Dersom for eksempel Esso hyrer inn Sintef til å forske på Esso sitt image i opinionen, og forskerne finner noe negativt om Esso, er det greit å holde det hemmelig.- Dette blir som enhver markedsundersøkelse. Kunnskapen tilhører vedkommende som har betalt for den.
- En helt annen sak er å føre publikum eller myndighetene bak lyset når en bedrift sitter på forskningsmateriale andre bør få kjennskap til. Et grelt eksempel på dette er amerikansk tobakksindustri som mot bedre vitende har holdt tilbake forskning som dokumenterer tobakkens skadelige virkninger.