I navnekulturens tjeneste

Da Tor Erik Jenstad var guttunge, tok han med i kveldsbønnen at moren måtte slutte å snakke øksendaling og i stedet snakke ordentlig sunndalsdialekt som han og faren. I voksen alder er det imidlertid Jenstad som får gjennomgå - om folk ikke liker at han blander seg borti språktradisjonene deres.

Dialektekspert Tor Erik Jenstad samler ikke bare på norske skjellsord. Han har også opparbeidet seg en anselig samling injurierende brev og avisutklipp - gjennom sju år som sekretær for Navnekonsulenttjenesten i Midt-Norge. Noe søksmål har han imidlertid ikke tenkt å gå til. Å bli kalt overgriper, A4-diktator og Ayatollah Khomeini preller nemlig av på navnesekretæren. Det gjør også drinker han får tømt over hodet i «festlig lag» av iltre motstandere.
- Jeg hadde ikke overlevd i denne jobben om jeg skulle latt sånt gå innover meg sier han nøkternt.
Sammen med kolleger har han som oppgave å rådgi hvordan gårdsnavn og andre stedsnavn bør skrives, fra Romsdal i sør til Saltfjellet i nord. Selve vedtakene fattes i kommune, fylke eller i statlige etater eller departementer.

Så ørtævene flagrer

Mellom 5000 og 6000 nye navn eller navnejusteringer behandler«navnepolitiet» hvert år, de fleste skaper verken debatt eller nevneverdige temperaturøkninger. Men innimellom gjøres vedtak som virkelig setter sinnene i kok. Da hagler det med ukvemsord, beskyldninger og verbale ørtæver over tjenestens ansatte.
Dialektelskeren trekker fram en tjukk bunke papirer med sprengt binders, et utvalg av Jenstads samlede.
- Her er noen eksempler fra redsels-kabinettet mitt, humrer han.
Avisutklippene og kopiene av offentlige brev vitner blant annet om et heidundrende bikkjeslagsmål om skrivemåten av stedsnavnene Angvika og Harøy-sundet i Møre og Romsdal for litt siden. Navnekonsulentenes forslag ble omsider vedtatt, mot et delvis frådende lokalmiljø.
Jenstad satt imidlertid ikke passivt og noterte skjellsordene som nærmest sto i kø i Romsdals Budstikke. Nærmere halve bunken med utklipp er hans egne, stort sett saklige, svar på lokalbefolkningens lyskespark mot «de skriftlærdes arrogante, egenrådige, servile, retoriske, nynorskfundamentalistiske, hovmodige tukling med stedsnavn og identitet».
- Jeg har ikke noe imot å slåss for en god sak. Dessuten er jo avisene glad for litt debatt i spaltene sine, smiler han litt lurt.
Forstår vi Jenstad rett, bør man nok som usaklig motstander forvalte sin aggresjon med en smule forsiktighet: - Det hender jeg har terga opp folk og narra dem ut på glattisen til å komme med uttalelser jeg senere har brukt mot dem. Men, han understreker at han slåss på sak - ikke på person.

Forvrengte slektsnavn

Hva er så årsaken til at det av og til blir krig mellom«de skriftlærde» og lokalbefolkningen?
- Når vi gir råd om skrivemåte, baseres dette på en vurdering av flere punkter; vi skal rette oss etter hvordan navnet uttales lokalt, vi skal også følge gjeldende rettskriving. Videre er navnets opphavlige form en rettesnor, og til sist skal vi også ta hensyn til skrifttradisjon på navnet, forklarer han.
- Videre sier loven at vanlige ord i stedsnavn, som berg, fjell og åker, bør ha samme skriftform over hele landet for å vise nasjonal enhet. Denne buketten med hensyn spriker ofte i alle retninger, og det sier seg selv at det lett kan bli spetakkel og diskusjon.
Jenstad forteller også at et stedsnavn er et kulturminne som trenger vern i form av lov og forskrifter. - Et gammelt stedsnavn kan godt sammenlignes med en gravhaug. Gravhauger har man ikke lov til å planere bort uten videre, selv om de hindrer bonden i å utvide åkeren sin.
Det er forresten litt pussig at lokalbefolkningene alltid ser på oss i navnekonsulenttjenesten som byfolk uten røtter og forstand på lokale verdier. Alle her er faktisk ekte utkantfolk, med stor følelse for tradisjoner.

Voll eller Vold

Jenstad forklarer at en del navnefighter oppstår fordi grunneieren mener at det lokale stedsnavnet eller gårdsnavnet skal hete det samme som slekten som er oppkalt etter gården. Men en del skriveformer av gårdsnavn fra 1600- og 1700-tallet er faktisk forvrengte. Da må navnekonsulentene lete etter den opprinnelige formen og styre etter den.
- De gamle stedsnavnene Voll, Vollen eller Vollan for eksempel kan ikke skrives Vold eller Wold, selv om dette har vært brukt som slektsnavn i området.
En annen krigshissende situasjon oppstår hvis flere grunneiere ikke er enig i skrivemåten av et stedsnavn. I Ålmo (som det er vedtatt å hete) i Snåsa engasjerte en grunneier advokat fordi han mente at stedet skulle ha slektsnavnsformen Almo.
Det er faktisk ikke sjelden Jenstad blir kontaktet av advokater, i brevs form. Noen rettssak har det imidlertid ikke blitt ennå. Kanskje er det en på trappene. Mer røper ikke sekretæren, annet enn at han gleder seg til en slik fight om den skulle inntreffe!

Hell tunnel

Ikke alle forslag utarbeidet på Navnekonsulenttjenestens skrivebord vedtas, i alle fall ikke umiddelbart. Den siste tunnelbiten før Værnes anbefalte Jenstad og Co å kalle Helltunnelen. De to involverte kommunene Stjørdal og Malvik var uenig i dette og ville heller at den skulle hete Hell tunnel, for å trekke til seg turister. Statens vegvesen sa seg enige i turistpolitikken, og skiltet tunnelen deretter. Men, den utradisjonelle navnegivningen skurret i en lokal språkorganisasjons ører, og en klage ble overlevert Klagenemda i Navnekonsulenttjenesten. Resultatet falt nylig, og vegvesenet måtte ut og endre teksten på skiltet - til Helltunnelen.

Midtbyen Nidaros?

På lederplass i Romsdal Budstikke i 1994 ble Jenstad forsøkt knyttet til den gamle striden om Nidaros og Trondheim - dette som en hevn for at han «tuklet med stedsnavn» og dermed folks identitet.
- Dette er ganske komisk, sier Jenstad, som aldri har uttalt seg om Trondheim bys navn. Her ser kanskje grensen ut til å gå for hva språkeksperten vil involvere seg i. I 1930 ble faktisk Nidaros-tilhengerne kastet stein etter. Setter han strek ved drinkangrep på fest?
- Nei, jeg tenker ikke på hva folk kan finne på å gjøre. Jeg har ingen sterke meninger om hva byen vår bør hete. Begge navn og flere til kan historisk forsvares.
- Men... Jenstad drar litt på det, - jeg har nok lagt merke til en stigende sympati for Nidaros-navnet de siste årene, både gjennom avisinnlegg, firmanavn og på mer uformelle, private arenaer. Dersom det blåses liv i den gamle striden, kunne jo selvfølgelig en kompromissløsning være å kalle selve midtbyen for Nidaros og la resten hete Trondheim, resonnerer han. - Pass på å få med at dette kun er en privat tanke, legger han til. ? Det er forresten ikke min tanke heller, men en idé som har svirret rundt i språkmiljøet en stund.

Pris i dialektologi

Man skulle kanskje tro at sekretær i «navnepolitiet» kun fikk kjeft når noen kommenterte arbeidet hans. Slik er det imidlertid ikke. Dagen etter Universitetsavisa kommer ut, reiser han til Uppsala for å motta en hederspris fra «Kungliga Adolfs Akademien för svensk folkkultur» - pålydende 25 000 kroner. Prisen får han for sitt mangeartede og betydningsfulle arbeid innen norsk dialektologi.
Jenstad har også to andre priser på peishylla; målprisen fra 1993 fra Nord-møre mållag og Spelemannsprisen fra 1981. Sistnevnte fikk han som bandmedlem i folkemusikkgruppa Hørkelgaddan.
- Hva betyr det?
- Kjøttkake på sør-samisk. Neida, jeg tuller. Det lar seg ikke oversette. Skriv at det er et skjellsord, du.