Vi er blant de mange NTNU-ansatte som har fått arbeidsmiljøet kraftig forringet ved at Papirindustriens forskningsinstitutt (PFI) nå bygges bare noen få meter fra kontorvinduene. Vi er meget takknemlig overfor kollega Asbjørn Aune for de kritiske kommentarer han hadde i siste nummer av Universitetsavisa, både om denne saken og om andre ødeleggelser av det lille som er igjen av de «grønne flekker» på Gløshaugen.

Vi ved «Geologisk institutt» har inntil nå hatt en behagelig arbeidsplass, med solvendte kontorer og utsikt til det snødekte Vassfjellet om vinteren, og en «grønn lunge» foran oss, hvor vi har kunnet nyte kaffepausene om sommeren. Nå er alt dette i ferd med å forsvinne og bli erstattet av en 5 etasjers betong- og glassvegg bare noen få meter unna. Avstanden mellom huskroppene på vårt institutts bygg og papirindustriens nybygg er litt i overkant av 8 meter målt på nivå med første etasje. På grunn- og underetasjenivå er avstanden ned til 4,10 meter.

Oppføringen av PFI-bygget har til og med skjedd uten noen som helst form for høringsrunde, eller andre forsøk på å informere oss om hva som skulle skje, noe som er det minste man kunne ha forventet fra den institusjonen hvor man har hatt sin arbeidsplass over en - kollektivt-sett - lang årrekke. Vi hadde hørt noen løse rykter om at noe var i gjære, men visshet fikk vi først på forsommeren i år, da en stor gravemaskin uten nærmere forvarsel en dag sto på plenen og begynte sitt effektive arbeid. Det er for oss helt uforståelig at noen har villet forringe vårt arbeidsmiljø på denne måten. Det virker som om NTH/NTNU rett og slett har unnlatt å vurdere hvilke konsekvenser dette byggeinngrep ville medføre for eksisterende bygninger ei heller har ønsket å vite hva de som arbeider i disse bygningene, mente om saken. (Situasjonen må være minst like ille for ansatte ved Verksteds-teknikk på andre siden av PFI).

Det er mulig at NTNU, som en del av staten, rent juridisk sett ikke er pålagt å sende «nabovarsel» til allerede eksisterende universitetsinstitutter. Eller er det kanskje Statens bygge- og eiendomsdirektorat som er den store, stygge ulven i dette tilfelle?

Vi synes ikke at situasjonen blir bedre ved at bygget ikke er planlagt til universitetsformål, men derimot skal huse et utenforstående forskningsinstitutt, riktignok et forskningsinstitutt med faglig tilknytning til et eksisterende NTNU-institutt. Det finnes mange andre slike institutter i Trondheim uten at de har funnet det nødvendig - eller fått tillatelse til - å ødelegge åpne områder på «platået».

For oss går det fint an å samarbeide med kolleger ved Norges geologiske undersøkelse, selv om vi - og de - av og til må krysse halve Trondheim for å snakke sammen. Det samme gjelder også for forholdet mellom Petroleumsteknologi/NTNU og Statoils forskningssenter. Så hva har PFI å tilby som er så mye mer attraktivt enn det disse andre utenforstående institutter har? Og - uansett - er dette gode nok grunner til at omgivelsene til flere eksisterende NTNU-institutter, skal ødelegges på denne måten? Vi vet ikke hvem som kan eller vil forsøke å svare på slike spørsmål. Tilfeldige henvendelser til kolleger som man muligens trodde hadde noen av svarene, har ikke gjort oss noe klokere. Hva som egentlig har skjedd på beslutningssiden, vet vi per dags dato ikke. Etter videre å ha spurt en rekke sentrale NTNU-ledere, vet vi fortsatt ikke hvordan beslutningsprosessen har vært og hvem som er den/de ansvarlige.

Som kollega Aune påpeker - i følge Universitetsavisa nr. 16 - er ikke oppføringen av PFIs bygg det eneste eksempel på miljøvandalisme som har skjedd på Gløshaugen i de senere år, med stadig reduksjon av de stakkars små grønne flekker vi hadde. Et annet grelt eksempel på dette er ødeleggelsen av området syd for Bergbygget, hvor praktfulle syriner faktisk ble saget ned dagen etter at Parkseksjonens medarbeidere omhyggelig hadde beskåret buskene i påvente av en ny sesongs vekst. En dag i april i fjor så vi en arbeidskar i Veidekkes kjeledress stå med motorsagen i hånden ved siden av de noen trærne som var endel av alléen langs-med kjemiblokkene. På forespørsel gav han ikke svar på hvem som hadde gitt ordre til skadeverket. Trærne «måtte» bort for å få plassert «midlertidig» en brakke. Blir brakken på denne tomten stående like lenge som brakkene til helsetjenesten? Brakken huser nå midlertidig kjemi- og biologifakultetets administrasjon. Og nå trues vi med en ny «midlertidig» brakkereisning på den andre siden av «Geologen». Nå ryktes det at kjemi- og biologifakultetets administrasjon trenger denne plassen også. Vi lurer på om det er sentrale eller våre mer lokale «styresmakter» som tror at vi vil sette pris på å ha dem mellom oss og «Dødens dal»? Oppsettingen av den siste midlertidige brakken er vi merkelig nok orientert om, men da vi skulle sette oss nærmere inn i saken for å få tilkjennegitt våre betenkeligheter, var sakspapirene ikke tilgjengelige hos bygningsmyndighetene.

Som akademikere har vi besøkt - ja til og med arbeidet ved - mange universiteter rundt om i verden. Flere av oss har lenge betraktet Gløshaugen som en av de mindre pene «campuser» vi har sett. Men pene partier finnes, som blant annet den velsignede grønne parken med de gamle bygninger syd for biblioteket. Selv ikke denne kan eiendomsjefen love at vil bli spart. Med den «byggemani» vi har kommentert ovenfor, er vi bekymret over utviklingen. Det eneste nybygg som kan sies å ha ført til en forbedring av Gløshaugens utseende, er det som huser Institutt for produktdesign, men alt ville ha vært bedre enn de gamle skur som var der før.

Universitetsavisa refererer eiendomssjef Rønnings syn «at det er intet som skjærer i øyenene» på Gløshaugen. Vi lurer på hvor ofte Rønning bruker sine øyne når han går rundt omkring? At «man lever i en by», er ingen grunn til å gi byen et slikt universitetsområde. Man har klart å unngå dette på Dragvoll, hvor man har en gjennomført stil. Man kan mene hva man vil om denne stilen, men Gløshaugen har ingen stil i det hele tatt!

Det synes å ha gått eiendomssjef Rønning og mange av våre andre beslutningstakere hus forbi at det både i mediene og i den generelle kulturdebatten i de senere år har blitt lagt økende vekt på den estetiske behandlingen av våre omgivelser. Kulturdepartementet ved Aase Kleveland fikk vektlagt arkitektur som et nytt arbeidsområde konkretisert i prosjektet «Estetisk kvalitet i offentlig miljø». Det er ikke uten grunn at den visuelle karakteren i våre felles rom nå tvinger seg på dagsorden. Gløshaugen er det beste bevis på behovet. Det er faktisk en rekke mennesker her på Gløshaugen som påvirkes mentalt av den «visuelle spenningen» i omgivelsene, av proporsjonene mellom bygningene og rommene i mellom. Vi ser fram til et visuelt løft for Gløshaugen, som ikke begrenses til bygningene, men som også tar med den menneskelige dimensjonen knyttet til proporsjonene.