Fremmedord i NTNUs forvaltning!
Universitetsavisa nr. 16 ? 30.oktober 1997, bringer to innlegg som fortjener seriøs debatt og en voksen reaksjon fra universitetets ledelse og sentraladministrasjon. Artikkelen av professor Asbjørn Aune (Produk-sjons- og kvalitetsteknikk): «Estetikk - et fremmedord» og innlegget fra professor Sven Erik Svendsen (Byggekunst): «Det midlertidige som faglig utfordring» stiller spørsmål ved universitetets håndtering av byggesaker inkludert provisoria. I artikkelen der Aune er intervjuet, kommer eiendomssjefen med endel utsagn som ikke virker tillitsvekkende. Med all utbyggingsaktivitet på universitetets ulike arenaer, er det all grunn til å spørre:
1. Hva slags planlegging driver universitetet, og i hvilke fora drøftes prinsipper og premisser som skal legges til grunn?
2. Hvorfor trekkes ikke universitetets egne fagmiljø, bl.a. ved Fakultet for arkitektur, plan og billedkunst, inn i prosessen?
Universitetet har aldri hatt en sterk planleggingsseksjon, og forståelsen for betydningen av seriøs og langsiktig planlegging har variert over tid med hvem som hatt hatt ledende stillinger (direktører og teknisk økonomisk ledelse).
Gløshaugen
På Gløshaugen hadde man i «gamle dager» en slags sikkerhet for at alle i det minste var orientert om hva som foregikk, med mulighet for påvirkning gjennom professorrådet. Siden 1960-tallet hadde landskapsarkitekt Bjarne Aasen og hans kontor opparbeidet en landskapsplan som var retningsgivende for utviklingen av de grønne områdene og for behandlingen mellom husene. En generalplan (Asplan, Knud Larsen, Bjarne Aasen) tok for seg Gløshaugen og områdene mot sør til VHL. Beslutningen om realfagbygget brøt med landskapsplanens intensjoner. Landskapsarkitekt Bjarne Aasen, den gang prof. II ved Inst. for by- og regionplanlegging, var meget kritisk til byggets størrelse og plassering. Byggets universitetspolitiske viktighet gikk foran alle andre argumenter. Siden den gang har volumet bare økt. Det virker som denne beslutningen som «gjør det umulige mulig» har gitt grønt lys for hva som helst og hvor som helst og planleggingen fungerer helt ad hoc- etter det som i planteorien heter «the Science of Muddling Through». Bortsett fra at her øyner vi hverken «the Science» eller den nødvendige åpenhet og informasjon i plan- og beslutningsprosessene. I dag foregår bygging og provisoriske tiltak overalt på Gløshaugen. «Naboer» er ikke informert eller gitt mulighet for å påvirke resultatet. Det går over stokk og stein!
Ettertiden vil nok sette tommelen ned for mye av det som skjedde på 90-tallet. I planlegging kan det være greit å ha som hovedregel at nye tiltak bør føre til flere forbedringer enn forverringer. I det minste bør en seriøs diskusjon av konsekvensene finne sted. Har Geologisk institutt og Materialteknikk fått del i drøfningene omkring papirforskningens bygg? Bygningsingeniøravdelingen hadde vel ikke mye de skulle ha sagt i forhold til den nye nabogiganten Realfagbygget?
Dragvoll
På Dragvoll hadde man en oversiktsplan (fra arkitekt Henning Larsen) som i mange år var retningsgivende. Reguleringsplan 1973 og en bearbeidet disposisjonsskisse 1980. Men utviklingen gikk langsommere enn planen forutsa, og ytre faktorer endret seg. En rekke større og mindre avgjørelser av utbyggingsteknisk karakter ble tatt, dels uten at planen ble fulgt. Departementet og Statsbygg ventet med å gi klarsignal til andre del av byggetrinn I. Det var behov for revurdering av planen. Undertegnede ble bedt om å gjør endel forarbeid (1988) og senere ta del i utarbeidelse av et plandokument «Universitetssenteret på Dragvoll - utviklingsmuligheter, illustrasjon av utbyggingsmodeller - forslag». Rapporten (februar 1990) som var en drøfting av Dragvollområdets videre utvikling, innhold og fysisk form, hadde Erling Wist, Statsbygg, Per Knudsen, PKA og Bjørn Røe, NTH/UNIT som forfattere. Den vurderte tre alternative modeller for utviklingen og foreslo den ene lagt til grunn. Dette arbeidet var nok en medvirkende grunn til at første byggetrinn ble komplettert. I den videre behandlingen ble, såvidt vi vet, det foreslåtte alternativet vedtatt. Men ved besøk i området, dukker stadig nye ting opp: «provisorier» som blir universitetets B-lag, og endret beslutning om lokalisering av idrettsbygg m.v. Hvordan disse endringene skjer, vites ikke. Er det kommet nye koster inn i administrasjonen, som starter med blankt skrivebord, eller har vi et beslutningssystem uten hukommelse? Det er fare for at begge deler er tilfelle. Planleggingskompetanse synes ikke være tilført den stadig voksende administrasjonen. Dette er betenkelig når man ser på omfanget av universitetets utbyggingsvirksomhet.
Hvorfor ikke bruke universitetets ekspertise?
Siden 1960-tallet har universitetets bruk av egen ekspertise innen arkitektur og fysisk planlegging ikke vært imponerende. På Gløshaugen er det stort sett Bjarne Aasen (som bare tidvis var knyttet til NTH) og arkitekt Knud Larsen (Byggekunst) som har medvirket ? hovedsakelig på landskapsplan. På Dragvoll har også Knud Larsen som opprinnelig var fra Henning Larsens vinnerteam, medvirket noe, og Bjørn Røe i utkastet av 1990. Men dette er sporadiske hendelser, og det er ikke lagt opp til noen systematisk involvering av fagmiljøene og den ekspertise som finnes innen universitetets egne rekker.
Dette er en alvorlig sak. Det kan sikkert stables på beina argumenter for hvorfor ting skjer slik de skjer. Men la oss få kortene på bordet og få en skikkelig og åpen diskusjon. Jeg er sikker på at fagmiljøet ved Fakultet for arkitektur, plan og billedkunst vil stå bak denne oppfordringen, men for ikke å forsinke utspillet, sender jeg i denne omgang dette direkte.