Usynlig, eller bare ute av fokus?

Mediene er iferd med å gjøre det norske folk til realfags-analfabeter. Finger´n til Anja Andersen er blitt langt viktigere for avisene enn nye Nobelprisvinnere, tordner biologiprofessor Dag O. Hessen ved Universitetet i Oslo i en kronikk i Aftenposten 17. september. Men også teknologer og naturvitere må ta mye av skylden for at det har blitt slik. «De pusler med sitt og har vært lite synlige for offentligheten», skriver professoren.

Tre uker senere (10. oktober) griper Dagbladets Gudleiv Forr fatt i samme problemstilling: «I dag er ingeniørene trengt ut av det rom der samfunnsdebatten foregår. De har ikke grep på samfunnets egenforståelse, de kan rett og slett ikke det språket som samfunnsdebatten foregår på», skriver han i en kommentar-artikkel og peker på at Dagsrevyen for lengst er overtatt av pengeflyttere, sosiologer, statsvitere, sosionomer og sykepleiere.

På hver sin måte griper de to skribentene inn i en gryende debatt ved vårt universitet. Fra flere hold reises det nå krav om at NTNU må gjøre seg mer synlig og delta i samfunnsdebatten. Definisjonen av synlighet virker i denne forbindelse å være tilstedeværelse i mediene. Oppfordringen om å få nesa opp av navlen (ordrett sitat fra Adresseavisen), kom sist fra studentene bak CICCU-konferansen (The Committee for International Communication and Cultural Understanding). I avisintervjuer sa de at dagens professorer er tause og studentene apatiske.

NTNU i mediene

Utfallet virker kanskje litt malplassert med tanke på de siste ukers mediestorm om kreft og død ved NTNU. I løpet av to dager i slutten av oktober laget VG, Dagbladet, Aftenposten, NRK og TV2 mer stoff om NTNU enn de gjorde under hele striden om opprettelsen av NTNU i 1994/1995. Men kreft-saken var helt spesiell fordi den var dramatisk og handlet om menneskers liv og helse. Derfor var den kanskje også bare et unntak fra en regel?

Universitetets informasjonsavdeling abonnerer på medie-overvåking og registrerer all omtale av NTNU i norske medier. For universitetets interne synlighetsdebatt kan det kanskje være fruktbart å se nærmere på en del fakta fra denne mediestatistikken. Det bør være nyttig bakgrunnsinformasjon når man nå begynner å diskutere hvilke tiltak som må settes i verk for å bringe universitetet ut av tåkeheimen - hvis det er der vi befinner oss.

Min påstand er at NTNU er en av de mest synlige statlige virksomheter i Norge. Men for ofte opptrer vi i de gale mediene og utenfor dagsorden. Når A-laget spiller landskamp, har NTNU en tendens til å ofre seg for bedrifts-kamper. Det er dessverre en strategi som gir liten gjenklang på Stortinget og i departementskorridorene hos Jon Lilletun.

Medieovervåkerne fant 2.594 oppslag om NTNU i mediene i 1996. De fleste ledere av private bedrifter vil misunne oss et slikt tall, for omregnet i annonsekroner betyr dette at universitetet i fjor fikk gratis spalteplass til en verdi av minst 15 - 20 millioner kroner.

Profet i egen regionavis

Like interessant som å bruke kalkulatoren, kan det være å se på hvor NTNU ble omtalt. 22 prosent av omtalene ble trykket i fagpressen og 21 prosent i Adresseavisen. I gjennomsnitt ble universitetet omtalt i nesten to artikler i hver eneste Adresseavis som utkom i fjor. Statistikken viser at Midt-Norges regionavis de siste to årene har blitt merkbart mer opptatt av universitetet. Ytterligere 39 prosent av presseklippene kan føres tilbake til andre region- og lokalaviser.

De resterende 18 prosent stammer fra riksdekkende medier. I denne gruppen regner vi aviser som VG, Dagbladet, Aftenposten, Dagens næringsliv, Klassekampen og noen flere. Vi tar også med ukeblader, ulike radio- og TV-stasjoner, samt Norsk telegrambyrå.

Det må være viktig at et nasjonalt universitet med ambisjoner om å trekke til seg studenter, forskningsoppdrag og samarbeidspartnere fra hele landet gjør seg synlig i disse mediene. Noen få av disse redaksjonene setter i realiteten dagsorden for hele den offentlige debatt her i landet. Oftere enn vi liker å tro, er de viktige premissleverandører for politikernes avgjørelser når ressurser skal fordeles. Med de utfordringer som universitetet står ovenfor de nærmeste årene, med forventet stagnasjon i offentlige bevilgninger, økende konkurranse om nye studenter og fagfolk, utfordringen fra Fornebu og en IT-utvikling i galopp, trenger NTNU goodwill og mektige venner.

Skal Norge bygge gasskraftverk?

Små og store omtaler i mediene er ikke like mye verdt. Hvis vi ser på en kjernegruppe av store oppslag i de viktigste riksdekkende mediene, hvor NTNU eller NTNU-ere spillte en hovedrolle, ender vi opp med følgende tall: Universitetet var omtalt i ti innslag i NRK TV og tre i TV2 i fjor. I de riksdekkende avisene ble det trykket 91 NTNU-omtaler som var tre spalter eller større. 65 prosent av disse handlet om forskning. Enten ble forskningsprosjekter presentert, eller så ble våre forskere intervjuet om aktuelle saker.

Heller ikke disse tallene kan tolkes som argument for at NTNU er usynlig. Tallene viser at universitetet gjennom hele året har blitt presentert i jevne medie-drypp. Men avisomtalene gjelder nesten alltid enkeltstående saker som ikke følges opp. De vekker ikke bred interesse og fører sjelden til videre debatt. Når de virkelig store mediebegivenhetene ruller av gårde og preger aviser og etermedier i ukevis, står NTNU igjen på perrongen. Det gjaldt da NSB sporet av i Romeriksporten, i debatten om gasskraftverk, om moderne arkitektur, og foreløpig har det også vært tilfelle når det gjelder de storstilte Fornebu-planene. Der hvor NTNU virkelig skulle vært «en kritisk og kontruktiv bidragsyter i samfunnet», for å sitere en av målsettingene i vårt strategiske grunnlagsdokument, der har vi vært tause.

Tendensen blir enda tydeligere hvis vi ser på hvordan NTNUerne markerte seg på debatt- og kronikksidene. I løpet av hele 1996 var det 14 ansatte og studenter fra NTNU, som skrev innlegg i riksdekkende aviser. Av disse var det fire som forfattet mer enn ett innlegg.

Universitetetsfolk deltar helst på andre arenaer. Blant annet holder de foredrag, bidrar til utstillinger og fremfor alt skriver de i vitenskapelige tidsskrifter. Men når det gjelder å nå allmennheten, heri inkludert politikere og KUF-byråkrater, er det neppe noen av disse kanalene som har samme gjennomslagskraft som aviser og radio/TV.

Slik jeg ser det, har NTNU én virkelig trumf i spillet om plass på den offentlige mediescenen. Det er våre forskere og forskningsresultater. De fem utgavene av forskningsmagasinet Gemini som utkom i fjor, genererte omlag 100 oppslag i eksterne medier. Magasinets ene utgave på engelsk førte til at forskningsprosjekter ved SINTEF og NTNU ble omtalt i New Scientist, Die Welt, US World Report og BBC. Hvilke andre formidlingstiltak ved NTNU kan dokumentere en tilsvarende gjennomslagskraft?

Med skaperkraft som image

Det beste med slike populærvitenskapelige forskningsreportasjer er deres underliggende budskap om at NTNU er en instituasjon som skaper noe og som bringer frem verdifull kunnskap. Vi foreslår praktiske løsninger på samfunnsproblemer, lanserer ny viten og nye oppfinnelser. All denne kunnskapsbaserte skaperkraften gir vårt universitet et unikt offentlig image som vi må holde fast ved, i en medieverden som ellers er rikelig preget av lettbente synsere og underholdere.

Presseklipp-statistikken viser at NTNU faktisk har medietekke. Utfordringen fremover må bli å benytte denne synligheten på en mer strategisk måte slik at vi klarer å prege Oslo-redaksjonenes dagsorden i større grad. Når mediene setter fokus på Romeriksporten eller gasskraftverk, må NTNUere som har kunnskap om Rhoca-Gil og CO^₂-fjerning ut på banen. Det er mange veier å gå for å oppnå dette. Etter mitt syn har lederne ved NTNU et særlig ansvar for å være aktive i massemediene. Ved å delta aktivt i samfunnsdebatten er de med på å legitimere denne type aktivitet overfor sine medarbeidere. Som ledere må de oppmuntre, støtte og belønne medarbeidere som bidrar til «den tredje oppgaven», som vi er pålagt i universitetsloven (formidling).

Ved blant annet å utgi Gemini og Universitetsavisa, sende ut pressemeldinger om nye doktorander og tipse journalister om forskningsresultater, gjør NTNU i dag en viss innsats rettet mot mediene. Spekteret av tiltak kan helt sikkert utvides. Nye tiltak, som delvis har vært prøvd før, kan f.eks være kurs i populærvitenskapelig formidling og medietrening, utgivelse av prosjekt- og kompetansekataloger og opprettelse av formidlingspriser. Kanskje skal vi kopiere Forskningsrådets krav om at en viss andel av prosjektkostnadene skal settes av til formidling? Eller skal NTNU kreve at alle forskere oppretter egen web-side hvor de forteller om hva de arbeider med? Skal vi forsøke å gjenreise gamle dagers tradisjon med åpne debattmøter om spennende tema? Eller kanskje har vi noe å lære av SINTEF som har begynt å arrangere mini-seminarer i Oslo om aktuelle tema, med næringslivsfolk, politikere og byråkrater som målgruppe. I den videre synlighetsdebatten ved NTNU er det viktig å bringe diskusjonen ned på jorda og diskutere hvilke praktiske håndgrep som kan gjøres.

Samfunnsengasjement oppstår ikke ved beordring og kan ikke læres på kurs , men kan kanskje stimuleres. For det finnes vel flere enn Jan Brøgger og Trond Andresen ved NTNU, med meninger som fortjener offentlighetens lys, eller....?