Teknisk ansvarlig: 
Kenneth Aar

Årets UKErevy har overmot - den søker å si noe mer enn det som passer seg for sjangeren. Underlig nok lykkes den likevel, og slik blir den en storslått sympatisk og morsom opplevelse.

Revysjangeren er til for å drive parodi og harselas. Årets UKErevy har sine obligatoriske spark til Kristelig Folkepartis familiepolitikk og til politisk debatt. Kongen, Røkke, Eggen, Slungård, Siv Jensen, Anne Enger Lahnstein og Kjell Magne er alle parodierte. Men dette framstår mer som revy-øvelser og gode skuespillerprestasjoner enn forfatterkollegiets brennende ønske om å være aktuelle og kritiske. Det revyen egentlig har villet til livs, er noe i tidsånden. Med et slikt forsett står revyen i fare for å bli velmenende, vag og vassen, i stedet for krass og fengende.

Den kan neppe kalles krass - årets UKErevy, men den er desto mer fengende. Selv om revyen mer enn å kritisere kommenterer og bekrefter noe i vår tid - er den fengende freidig og morsom i sitt forsøk på å mane fram refleksjon og ettertanke hos publikum.

En totalrevy

Når vår tids rett-i-koppen-mentalitet eksemplifiseres med kortversjonen av både «Peer Gynt» og filosofiens historie, oppleves dette som en berettiget kommentar til tiden vi lever i. Revyen blir imidlertid ingen entydig alvorlig moralsk peke-finger-greie. Her er alt for mye lek til det. I små mellom-numre, revyens små kommaer, tematiserer skuespillerne sine roller og står fram som seg selv. De leker med fiksjon og virkelighet og myker opp revysjangeren. Noen ganger tenderer numrene mot absurd teater i form av slapstick-humor, ordspill og ordlydlek. Da er det gøy å være publikum. Det fenger og virker umiddelbart mer overraskende enn enkelte av de tradisjonelle revysketsjene som også er med.

Årets ukerevy er slik sett en «totalrevy». Det er en revy som forsøker å fortelle alt - til og med meningen med livet. Selvfølgelig greier ikke revyen det, men bukker likevel ikke under av sitt eget overmot. Den bærer i seg geniale og morsomme tekstpassasjer, og hele prosjektet løftes opp av et samspilt og dynamisk revyensemble.

Åpningssangen sitter veldig bra. Ordspillene, de kjappe vekslingene og det rap-pregede uttrykket, sammen med en koreografi som fyller hele scenerommet lekende lett, med driv og sjarm, gjør at publikum fanges fra første start. Vi føler oss i trygge hender og kan lene oss tilbake og oppleve elleve solide skuespillere. Alle er de stjerner, samspilte og lekende. Instruktøren Kristina Kjeldsberg og koreograf Calvin Ray Stiggers har gitt dem scenetrygghet. Ingen framtrer som den ene store, men alle løfter sammen etter sosialdemokratiske prinsipper, noe vi som publikumere opplever som sympatisk. I stedet for at det er ett enkelt nummer man sitter igjen med som den ene store opplevelsen, er det mer de lekende bevegelsene og rytmen på scenen som oppleves som revyens store styrke.

Et morsomt vorspiel

kåMMa er både lattervekkende, og alvorlig tankevekkende.

Det er likevel en ting som er litt trist. Det er noe fånyttes å kritisere en tidsånd. Vi skjønner og forstår, men like fullt, mens vi sitter der, ringer vår egen mobiltelefon og liksom bekrefter at vi er en del av det effektive samfunnet. Hvis meningen er en kritikk av tiden vi lever i, er det unektelig litt ironisk at revyen egentlig bare er et morsomt vorspiel en kveld på Samfundet. Årets UKErevy er en totalopplevelse, som liksom henger litt i luften.