Teknisk ansvarlig:  
Erik Prytz Reitan

Hvor har det blitt av de intellektuelle? De som gjennom offentlig debatt var med på å påvirke og forandre verden? Elitene lever hvert sitt liv og blander seg ikke med hverandre. Politikerne driver med politikk, økonomene med økonomi, de vitenskapelige elitene beskjeftiger seg kun med vitenskap. De som skulle ta vare på samfunns-og regimekritikken er mer opptatt av å gjøre akademisk karriere enn å erobre viktige posisjoner i den offentlige debatt.  
Det finnes ikke lenger noen virkelig intelligentsia. Disse funksjonene betjenes i dag av  en «fille-intelligentsia», et tankens proletariat. Hvorfor er det ikke lenger interessant å delta? Hvor har det blitt av filosofene og samfunnsviterne i den offentlige debatt? 
Det norske samfunn rykker opp i eliteklassen, men uten de tenkende eliter. Styrtrikt, selvtilfreds og med en uproblematisert sosialdemokratisk statsskikk. Et kjedelig folkeferd av nyrike, hvis lykke svinger i takt med aksjekursene på børsen.  Et samfunn uten kritisk tankekraft.  Hva gjør rikdommen med oss? Hvilke politiske holdninger og verdier fremmes i det nyrike Norge? 
Herbert Marcuse ga i 1964 ut boka «Det endimensjonale mennesket». Opprinnelig en analyse av det amerikanske etterkrigssamfunnet og dette samfunnets enorme velstandsvekst. Styrt av en kapitalistisk fellesideologi  med liten eller ingen plass for politiske motsetninger, og som behersket alle motforestillinger og knuste alle alternativer. Et samfunn som utviklet den såkalte «repressive toleranse», som innebar at de kritiske røstene ble innleiret av de systembevarende kreftene og mediene.
Skjer det samme hos oss i dag? Har forfatteren fortsatt rett i at viktige livsdimensjoner blir erstattet med kunstige behov, av kjendisdyrkelsen, kommersialiseringen av alle behov og mediene som arena for all offentlighet. Håpet om det frie samfunnet kan bare uttrykkes negativt. Økonomisk frihet betyr kun frihet fra at de økonomiske krefter griper inn i alle livsforhold. Politisk frihet innebærer individenes frihet fra en politikk som de ikke har noen effektiv kontroll over. 
Intellektuell frihet definerte Herbert Marcuse som  en gjenopprettelse av den individuelle tanke som mer og mer ble oppslukt av massekommunikasjon og indoktrinering. Han mente at vitenskapene måtte gjenvinne sitt kritiske potensial og framfor alt bli dyktigere til å vurdere det som er, mot det som bør være. Forfatteren  rettet sin kritikk både mot det kapitalistiske og det kommunistiske system. I dag er kapitalismen og markedskreftene en større trusel mot demokratiet og de frie samfunn enn noen gang tidligere. Verden styres av en røverkapitalisme som fremmer populisme og etniske motsetninger, og undergraver det stabile samfunnet. 
For noen tiår tilbake snakket vi om monopolkapitalismen. I dag opplever vi en galopperende økonomisk utvikling tilpasset ny teknologi og endrede internasjonale forhold. Den gamle industrikulturen er under avvikling, klassetilhørigheten dominerer ikke lenger menneskene slik som tidligere. Klassebegrepet har endret karakter. Det foregår en mangfoldiggjøring av menneskets identitet. Kampen mot kapitalen er ikke lenger en klassekamp.  
Den franske filosofen Jacques Derrida anbefaler en annen vei. Han vil danne en ny Internasjonale rettet mot liberalismens og kapitalismens ti landplager, blant annet mot arbeidsledighet, fattigdom, etnisk og økonomisk krigføring. Men han appellerer ikke til alle jordens treller, men til alle jordens intellektuelle! Han vil gjenskape den kritiske tankekraft.
I hele etterkrigstiden har hvert samfunn monotont vendt seg i beundring mot det amerikanske. I likhet med USA, har Norge vært fritt for dypere politiske motsetninger. De politiske motsetningene i vårt samfunn er egentlig overflatekrusninger. De ideologiske tankemodeller er kompromitterte, og datostemplet har forlengst gått ut. Hos oss, som i den vestlige verden forøvrig, er det bare teknokratiets og markedets lover som fungerer. De fungerer til gjengjeld ideologisk. I dag overlater vi glatt til KrF og Kjell Magne Bondevik å stille spørsmål om hvordan vi ønsker det gode, framtidige norske samfunn. 
En av de fremste kritiske tenkere her i landet i tida etter krigen, er filosofen Hans Skjervheim.  Han har gått til angrep mot positivismen, marxismen, thatcherianismen, og ikke minst har hans regimekritikk mot Arbeiderpartistaten vært viktig. Den tenkning som vossingen Hans Skjervheim har stått for i etterkrigstiden, bør få en renessanse.