Teknisk ansvarlig:  
Erik Prytz Reitan

Jeg har glemt hva ORGUT står for, men det har noe med en omorganisering av administrasjonen ved NTNU, som  har som mål at administrasjonen skal bli mer effektiv og at vi skal få bedre ledelse. Dette skal (skulle?) skje på en slik måte at de vitenskapelige ansatte  brukte mindre tid på administrativt arbeide og samtidig  fikk mer reell innflytelse  (på bekostning av administrasjonen). Utgangspunktet var med andre ord det beste og kursen var relativt klar, selv om mange tvilte på om det ville bli så mye mer enn tomt prat.
Prosjektet har vært organisert ved at 11 undergrupper, styrt hovedsakelig av de vitenskapelige ansatte og krefter utenfor NTNU, har kommet med en rekke interessante og tildels kontroversielle forslag. Forslagene har imidlertid vært lite koordinerte, og en del forslag, slik som at instituttstyreren skal utpekes ovenfra, har blitt luket ut på bakgrunn av forståelig motstand fra de vitenskapelig ansatte. 
Men nå har vi gått inn i innspurten, og det går temmelig fort i svingene. Hoveddelen av ORGUT-forslagene skal opp i Kollegiet allerede 19. november. I tillegg synes kursen nå å være langt mindre klar. Det henger delvis sammen med at administrasjonen i det siste har kommet mye sterkere inn i bildet. Her nærer man selvsagt en frykt for å få sin posisjoner degradert i retning gamle dagers rolle som mer passive sekretærer for de ulike organer som ble styrt av de vitenskapelige ansatte (på NTH var i sin tid «Høgskolesekretæren» den høyeste stillingen i administrasjonen).
La oss ta et konkret eksempel. På de fleste større institutter har man en kontorsjef eller overingeniør som skal assistere instituttlederen og avlaste de øvrige vitenskapelige ansatte med administrativt arbeide. Eller er det ikke slik? Det viser seg nemlig at fakultetsdirektøren snarere oppfatter denne personen som sin forlengede arm ned i instituttet, og ved nærmere lesning av universitetsloven viser det seg at det faktisk er et visst grunnlag i loven for en slik oppfatning. 
Rent konkret vedtok styret ved Fakultet for kjemi og biologi  nylig en ny stillingsinstruks for «administrativ leder ved instituttene» der det heter at «Administrativ leder er direkte underlagt fakultetsdirektøren, men må rette seg etter de vedtak instituttstyret og instituttstyrer gjør i faglige spørsmål og ressursmessige disposisjoner» (For ordens skyld heter det i stillingsinstruksen for fakultetsdirektøren at vedkommende er «direkte underlagt universitetsdirektøren».)
Man skulle tro at en slik høyst uklar formulering med meget uklare ansvarsforhold sto i sterk motstrid til «ORGUT-ånden», der vi skulle få en effektiv ledelse med klare linjer. Dette syn blir  da også bekreftet av sentrale medlemmer av ORGUT-styringsgruppen, som Per Morten Schiefloe og Olav Egeland. Men administrasjonen hevder faktisk det motsatte syn: At føringer fra ORGUT-dokumentene var en av grunnene til at man fant det helt riktig å ta med formuleringen om «direkte underlagt» i stillingsinstruksen. 
Dette henger ikke sammen. Det som åpenbart har skjedd, er at administrasjonen «med loven (dvs. Universitetsloven) i hånd» i siste fase av ORGUT-prosessen har fått inn relativt store endringer i forslagene. De er kanskje ikke helt opplagte med en gang, men det skyldes at språkbruken i forslagene er relativt generell og uklar. 
Jeg vil naturligvis ikke overdramatisere situasjonen for det er tross alt «bare» et Universitet vi skal administrere, og ting går stort av seg selv så lenge vi får studentene tatt opp, studieplaner blir trykket og lønninger blir betalt. Men jeg må si jeg hadde et lønnlig høp om at et resultat av ORGUT-prosessen ville bli  at man ble kvitt, eller i alle fall fikk minimalisert, denne merkverdige ordningen med at man ved universitetet i tillegg til den virkelige ledelseslinjen (rektor ­ dekanus ­ instituttstyrer) også har en såkalt administrativ ledelseslinje (universitetsdirektør ­ fakultetsdirektør ­ og nå «administrativ leder ved instituttet»). Denne merkverdige ordningen har for eksempel det utslag at fakultetsdirektøren har to sjefer ­ nemlig universitetsdirektør og dekanus. «Men det går da ikke an», sa en toppleder fra industrien. Joda, ved universitetene, der vi endog underviser i ledelse, går det visst helt utmerket an. 
Det burde naturligvis kun være en linje, der den lokale administrasjon (f.eks. fakultetsdirektøren) sitter i en stabsfunksjon til sin leder (dekanus). I den grad Universitetsloven gjør dette vanskelig, burde man enten sørge for å få unntak fra loven, eller i det minste å gjøre et klart vedtak der man sier at den administrative linjen er av formell art. Med «formell art» mener jeg at administrasjonen på alle nivå selvsagt skal følge landets lover og andre vedtak som gjøres ved universitetet og har et visst ansvar for å påse at så skjer, og at administrasjonen selvsagt må få gi hverandre beskjeder om slike saker. Men universitet skal kun ha én ledelse.
  

(Sigurd Skogestad er professor i kjemiteknikk ved NTNU. Har er leder av «Professorforum ved NTNU» og også leder av «Doktorgradsutvalget for teknologi ved NTNU». Synspunktene gitt i innlegget er hans egne.)