Teknisk ansvarlig:  
Erik Prytz Reitan

Foreløpig ville det sannsynligvis være umulig i vinne gehør for å flytte Musikkhistorisk museum fra Ringve til andre like godt egnede lokaler, eller å finne mer hensiktsmessig anvendelse av Ringve til andre formål. Dette som en skremmende assosiasjon til planene om å flytte barneforskningen fra Dragvoll gård til en mer anonym tilværelse i andre lokaler ved NTNU. Parallellen er anstrengt og overdrevet, men kan likevel være egnet til å utløse overveielser over betydningen av lokaliseringen av Norsk senter for barneforskning.
Barneforskningen ble etter en tid med midlertidige lokaler på Lade en del av et nabolag på en måte som har skapt trivsel for flere parter og også bidratt til øket oppmerksomhet om virksomheten og dens samfunnsmessige betydning. I denne tiden har senteret også ettertrykkelig vært satt på «kartet» internasjonalt. Når den gjentatte store internasjonale konferansen for barneforskere fremdeles omtales som «The Trondheim conference» på mange kanter, skyldes det utvilsomt at erindringen om det faglige er knyttet til stedet ved de assosiasjonene som vekkes om tunet, lokalene og landskapet. Skjønt deltakelsens og aktivitetenes omfang gjorde at konferansenes program måtte fordeles over universitetssenteret, ble det for deltakerne særlig «gården» og besøkene på de norske forskernes arbeidssted som ble stående i minnet. I senterets besøksbok finnes det mange henvisninger til opplevelsen av bygningen, dens stil og atmosfære. Et minne om en pioner i barneforskningen, Åse Gruda Skard, er så å si«bygget inn» i huset, for hennes barndoms teddybjørn, en arv gitt senteret i gave fra det første barneombudet, Målfrid Grude Flekkøy, kan betraktes bak glasset i en av de avdekte feltene av den gamle veggen. Huset og dets utforming ble også et tema for Forskningsrådets representant ved overrekkelsen av gaven ved åpningen, bildet av den blå fuglen, og ved en rekke senere gaver fra mange hold fra mange land. Også bilder av gården fra tidligere beboere er verdifulle gaver til senteret.
En rekke statsråder ­ sosial ­ kultur ­ barn og familie ­ forskning og utdanning ­ har vært gjester på gården. De har alle uttrykt seg slik at vi kan regne med at barneforskningen er tydelig «stedfestet». Faren for et «ute av øye, ute av sinn», med uheldige økonomiske konsekvenser  er sikkert redusert ved dette. Profileringen ble selvsagt ytterligere styrket ved at Barnevernets utviklingssenter ble innlosjert på gården. Tilmed opprettelsen av dette kompetansesenteret kan skyldes barneforskningens tilhold på gården.
Da Norsk senter for barneforskning i sin tid ble plassert i Trondheim, skyldtes det antakelig også at det i en viss forstand kunne bygges på en tradisjon.  Overfor Forskningsrådet kunne det fremheves at Trondheim har sin helt spesielle historie når det gjelder tiltak og virksomheter for barn. Ved mangfoldige arrangementer i forbindelse med byjubileet formidlet vi hvordan byen har vært en pioner når det gjelder institusjoner på området: landets første barnehjem (det legendariske «Børnehuset»), det første barneasylet, den første barnehagen m.m. Waisenhuset og Thomas Angell er sentrale navn. For femti år siden ble Dronning Mauds Minne, førskolelærerakademiet, opprettet her i byen. Når er jo ikke dette aktiviteter som er spesielt knyttet til Dragvoll gård. Men barnevernsutdanninga ved sosialhøyskolen på Lade gård, førskolelærerutdanninga på Dalen og barneforskninga på Dragvoll gård utgjorde et geografisk triangel som samtidig profilerte byen faglig.
Det er mulig at mange enheter ved NTNU relativt problemfritt  kan flyttes omkring i universitetets bygninger såfremt de materielle arbeidsforholdene er tilfredsstillende. Barneforsk-ningen er ikke som en hvilken som helst enhet innenfor NTNU, heller ikke som hvilken som helst tverrfaglig organisert virksomhet. Den er sikkert svært sårbar for kontekst og konjunktur. Og den krever i særlig grad et miljø for tverrfaglig teoretisk utvikling. (Jeg har arbeidet ved en forskningsinstitusjon der barneforskningen måtte tilpasse seg «markedet» ved å gå under navn av «familieforskning», «lokalsamfunnsforskning», «kjønnsrolleforskning» m.m.) Barneforskningen krever etter min erfaring et særlig vern. (Kanskje spesielt når den nyter stor popularitet.)
I søknaden, 14. mai 1987, til NAVF om innredningstilskudd for senteret, understreker Høgskoledirektøren også det særlig risikable for et «lite og sårbart miljø» ved en uheldig lokalisering og anbefaler at senteret sikres permanente lokaler. Derfor har Høgskolestyret vedtatt å foreta bruksendring av arealene på Dragvoll gård.
Men barneforskningen  i Trondheim kan hente styrke ved at den i en helt særegen forstand er knyttet til byens historie. Det ville være et stort tap for byen, for NTNU og spesielt for forskningen selv, om virksomheten skulle henvises til en anonym tilværelse. Fra strategien «alt kan være barneforskning» er vi over i en fase der det kan være viktig å klarlegge hva barneforskning ikke er. På samme måte som barn trenger særlig omsorg, behøver barneforskningen særlig en identitetsskapende ramme. Vi har med en skjør verdi å gjøre, for barndom er i dag truet fra mange hold. Derfor har noen uttalt at synliggjøring av barndommen er en viktig oppgave: «Barn bør se og bli sett». Barneforskningen har hittil syntes fint i landskapet på Dragvoll. Og trivsel og følelse av tilhørighet hos personalet veier kanskje aller tyngst. Det er i alle fall ikke mulig å se hvorfor en flytting av senteret skulle være nødvendig. Mens det er mange grunner til å tro at det vil være uheldig.