|
Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør Kåre Kongsnes Teknisk ansvarlig:
|
| Dagens fagevaluering - en kilde til
videreutvikling? Fagevaluering har vært Gløshaugens stolthet siden 1995, da det den gang hetende NTH ble tildelt pris av Kirke-, undervisnings- og forskningsdepartementet for beste studentevaluering. Systemet var en banebryter innen universitetsdemokratiet på den tiden, og de fleste andre universiteter og høyskoler har fulgt opp. NTNU har mistet forspranget. Etter tildelingen har det vært liten videre utvikling. Evalueringsprisen er fremdeles en hvilepute og svært få tar til ordet i debatten om hvorvidt systemet vi har i dag, faktisk fungerer som ønskelig. Kanskje er tiden inne for å ta temaet opp til diskusjon. Det er mye som kan forbedres. NTNU har visjoner for sin nye universitetsordning og bør ha visjoner for nytenking innen undervisningsmetoder så vel som fagsammensetning. Evaluering er ikke noe som nødvendigvis fungerer selv om ordningen er laget. Ord uten handling som har det mål å forandre, gir ingen resultater. Kanskje er systemet for dagens evaluering bra nok, men når ansvaret for oppfølging flyter og få ser den reelle nytten av ordningen, blir evalueringen uten konsekvenser. Etter å ha snakket med noen ansatte ved ulike fakulteter og fått faglæreres kommentarer på opplegget, faller det naturlig for meg å stille spørsmål om hvem som egentlig har interesse av evalueringen bortsett fra studentene (De har dessuten bare interesse når noe blir forbedret som følge av evalueringen). En nødvendig forutsetning for å skape forandringer, er motivasjon. Slik jeg ser systemet i dag, finnes det altfor få som virkelig vil forandre. Altfor få ser nødvendigheten av en god evaluering for å omforme stivnet undervisningsformer til nyskapende og fremtidsrettet læring. Noen fakulteter har tatt saken i sine egne hender og gjennomfører egen evaluering, men de fleste er fremdeles med på felles evaluering foretatt av Sentraladmi-nistrasjonen hvert tredje år. Det trenger ikke være noe negativt ved å være en del av denne evalueringen så lenge man nytter resultatet på en aktiv måte. Mitt inntrykk er imidlertid at evalueringen blir nyttet i liten grad, og at årsaken til at man fremdeles «henger med», er at det tar for mye tid og er for stort bryderi å ta initiativ til å lage sin egen evaluering. En har uttalt at bare den som er fastgrodd i sitt eget undervisningsopplegg, synes det er et tiltak å forandre noe. Det skulle vært et mål for alle å til enhver tid være fleksibel nok til å kunne ta opp nye ideer for å forbedre undervisningen. Da blir respons og kritikk som et positivt tilskudd til undervisningen fordi det fører til videreutvikling. Dette gjelder selvfølgelig ikke den systematiske og usaklige kritikken som noen utøser på baksiden av evalueringsskjemaet etter å ha slitt med et fag hele semesteret. Det er viktig å skille mellom tilbakemelding som går på framstillingen av faget, og kritikk av det som bunner i fagets vanskelighetsgrad og innhold, noe som faglig sett kan være vesentlig å opprettholde for å kunne fremstå med et høyt nivå på utdannelsen. Den faglige delen av undervisningen har studentene liten eller ingen kompetanse til å vurdere på det tidspunktet evalueringen foregår. Evalueringsordningen i dag omfatter muntlige såvel som skriftlige former for evaluering. Den skriftlige evalueringen er svært generell og får få konsekvenser hvis ikke fakultet eller faglærer tar initiativ til en dyptgående oppfølging av resultatet. Muntlig evaluering som foregår direkte mellom student og faglærer, er den mest effektive metoden og den metoden som er best likt fra faglærers side. I tillegg er det enklest å påvise resultater her. Kritikken får et ansikt i stedet for å være anonym slik det er på et spørreskjema. Dessuten holder kritikken seg på et konstruktivt og saklig nivå. Proble-met med referansegrupper i forhold til skriftlig breddeevaluering er at gruppene kun representerer et lite utvalg av studentene, og helst de som er mest engasjerte. De som uteblir fra evalueringen, er ofte like interessante evalueringsobjekter. Det viktigste med et evalueringssystem er at det fungerer på en slik måte at tilbakemeldingen fører fram til rette instans og blir fulgt opp. I forbindelse med at muntlig evaluering synes å være den mest effektive evalueringsmetoden, er det naturlig å se på hvordan dette systemet er og kan fungere. Kanskje er det på dette feltet man bør sette inn mest ressurser. Dette er den mest direkte form for tilbakemelding noen faglærer kan få fordi det ikke er noen ledd hvor saken kan bli forsinket eller forsvinne. Evalueringen kan tas opp med en gang, og oppfølgingen blir en personlig sak mellom studentgruppen og faglærer. Prosessen er kort og innspillene konstruktive. Vi har kommet fram til en optimal evalueringsmetode, og egentlig ligger den allerede inne i systemet, men fungerer den som beskrevet? Erfaringer viser at den har stivnet. Det er på tide å myke opp det gamle, se hva som kan brukes, og tenke på fremtiden. For å oppnå ønskelig resultat av nye fagplaner, er det også nødvendig med nytenking innen undervisningsmetoder. Problemet er hvem som skal ta initiativet. Anette Beckstrøm
Altund studentgruppe for alternativ
undervisning
(Innlegget er noe forkortet. Red.) |