Undertegnede oppfyller minstekravet til skribenter i denne
spalten - altså personer som ikke til daglig ferdes i læreanstaltens
auditorier og laboratorier. Riktignok ruslet jeg en tid rundt som bibliotekar
ved daværende NTHB, men oppildnet av Sigurd Obstfelders tankefulle
fjes på tidsskriftlesesalen - «Jeg er visst kommet på
en feil klode» - besluttet jeg å skrive romaner i stedet for
å anskaffe og lagre andres nedtegnelser.
En medvirkende årsak til avskjeden for snart 23
år siden var min inngrodde aversjon mot forkortelser og skjematiske
diagrammer. Da jeg forlot Gløshaugen, var de fossile hullkortene
i ferd med å bli erstattet av EDB, og skumle ord som FORTRAN og COBOL
hadde allerede dukket opp. Og kunne du ikke konstruere grafer - altså
forenkle en sak ved hjelp av firkantede symbolbokser med forbindelseslinjer
og piler mellom boksene - var du redningsløst akterutseilt.
Et hvilket som helst faglig problem, om det så
gjaldt spisepausens varighet, gjorde seg best dersom det kunne fremstilles
i kvadrater, forsynt med dertil egnede forkortelser. Påvirket av
overhead-effekten ble også jeg slave av ord-rasjonaliseringen. For
å innynde meg hos sjefen, lanserte jeg derfor uttrykkene XIF og DATALIB.
Begge ble mottatt med ovasjoner, og så vidt jeg vet finnes det fremdeles
folk ved biblioteket som vet hva de betyr!
Siden den gang er NTHB omdøpt to ganger, først
til NTUB, deretter redusert til en del av UBiT, og gode, gamle NTH er nå
blitt underlagt UNIT, unnskyld, NTNU. IT er in, og ved hjelp av BIBSYS
kan du benytte INFOSØK mens bibliotekarene deltar på IFLA-møter.
I Universitetsavisa, som foreløpig ikke er forkortet til UNAV, leser
jeg om ORGUT, FUF, SA, TA, ITEA og SEUT. For de innvidde er dette sikkert
flotte, meningsfylte og begripelige ord, men for en som står utenfor,
fortoner de seg som orwellsk nytale.
Skjønt enkelte formuleringer på ORGUT-sidene
virker skremmende gamle og velkjente. Som f.eks. den at «lederrollen
bygger på en kombinasjon av høy faglig kompetanse, lederegenskaper
og et definert sett av krav og forventninger, ansvar og myndighet».
Eureka! Nok en gang er tråden i brunsukkeret oppfunnet. Igjen skal
styring og ledelse omorganiseres, rasjonaliseres og puttes i bokser.
Da det ble forbudt å sjøsette flere Jonathan’er
i Palmehaven, fikk entusiasmen min det første skudd for baugen,
og den døde fullstendig den dagen da universitetet i navnet utelukkende
ble teknisk og naturvitenskapelig, da humaniora-folkene altfor lett bøyde
hodet og lot seg spille ut over sidelinjen. Sannsynligvis er det min feil,
men jeg orker liksom ikke å følge med lenger, enda jeg bor
i Trondheim. Spørsmålet er: Fortoner omverdenen seg like kryptisk
for de NTNU-ansatte som NTNU gjør for meg? Anser f.eks. kjemiprofessorene
- i likhet med de fleste norske politikere - skjønnlitteratur som
like avsindig kjedelig og formålsløs tidtrøyte som
jeg oppfatter ORGUT? Sagt på en annen måte: Hvorfor er folk
flest i byen så lite opptatt av hva som foregår ved landets
mest avanserte lærested?
Ta nå de stakkars ungkalvene, som lærde skal
bli. «Før i tiden» var Det runde hus stappfullt hver
lørdagskveld - takket være informative foredrag og heftig
debatt. Det ble regnet som en selvfølge blant studentene å
være samfunnsengasjerte, å bry seg om ting som skjedde utenfor
NTH. Og for alle oss andre var Gløshaugen en del av byen. Kan forklaringen
være at NTNU er blitt rent for stort? Etter min mening burde hele
universitetet ha ligget på Øya, og Regionsykehuset på
Dragvoll. Men fysiske omkalfatringer hjelper nok ikke dersom NTNU er mer
opptatt av ORGUT-diagrammer enn at studentene skal ut i virkelighetens
verden etter avlagte eksamener.
Nå i høst er jeg med i en komité
innen Trøndersk Forfatterlag som skal sørge for at årets
Mykle-seminar blir bragt vel i havn i slutten av november. Dette er et
tilbud til litteraturinteresserte mennesker i Trondheim, og forleden spurte
vi oss selv: Hvorfor har vi i den forbindelse ikke funnet det naturlig
å søke samarbeid med Nordisk institutt? Fordi vi (feilaktig?)
føler at kommunikasjonen ikke vil bli bra nok, at vi snakker hver
vårt dialekt, eller vi frykter at evenementet vil få for mye
preg av forelesninger og auditorium?
Joda, det finnes prisverdige forsøk på kontakt
og popularisering. Både Schrödingers katt, Lørdags-universitetet
og Gudskjelovfredagen er bra tiltak hvor NTNU har hatt en finger med i
spillet. Hva det hele dreier seg om, er de forskjellige instituttenes interesse
for byen, og ikke minst - for menneskene i den. Altfor få fagkyndige
ved NTNU leverer f.eks. lesverdige kronikker til Adresseavisen. Dere lider
vel ikke av skrivevegring, av redsel for ikke å kunne uttrykke dere
på forståelig norsk?
Som forfatter prøver jeg å forholde meg
til verden rundt meg, til den riktige kloden, den jeg selv bebor. Prøver
NTNU? Men igjen: Dette er kun min oppfatning av universitetet, og muligens
er den gal. Kanskje er det nettopp den rasjonelle, firkantede, til tider
byråkratiske tankegangen - selve språket - som skyver meg vekk
fra et miljø som burde virke som en magnet på et menneske
som selv regner seg som stadig lydhør og oppegående. Jeg vil
gjerne bli satt på prøve, men helst uten diagrammer!