Edvard Befrings drøm
Descartes hadde en drøm. Det var den 10. november
1619, og han var 23 år gammel. Han hadde kravlet opp på en
god, gammeldags russisk veggovn, og da han var blitt skikkelig gjennomvarm,
for ikke å si opphetet, hadde han en drøm. Descartes' overopphetede hjerne
gikk amok. Han opplevde i følge sin egen beskrivelse tordendrønn
og blendende lysglimt som gikk på kryss og tvers i rommet. Drømmen
endte til slutt i en rolig og grublende fase hvor han så for seg
all vitenskap forenet i et hele, oppnådd ved en metode basert på
fornuftsslutninger (raison).
Etter en gjennomgripende og intens refleksjon og modning
over 18 år, resulterte det hele i Descartes’ banebrytende verk «Discours
de la méthode» med det matematisk så betydningsfulle
tillegget «La géométrie».
Edvard Befring har også hatt en drøm, men
den kan neppe sies å ha gitt et tilsvarende reflektert resultat.
Drømmen om å avskaffe matematikk som skolefag og integrere
matematikken i anvendelsesfag virker ikke særlig gjennomtenkt. Befring
har utvilsomt en del gode poenger i artikkelen i Aftenposten den 20. september,
men han har forunderlig få gjennomtenkte og velreflekterte løsninger
på problemene.
Når Befring snakker om «Reformen» i
skolens matematikkundervisning, gjelder det åpenbart innføringen
av den såkalt moderne matematikk i begynnelsen av 70-tallet. Det
har skjedd ganske mye med undervisningsplanene i matematikk siden den tid.
Det meste av det som etterlyses i artikkelen, finnes faktisk i det vi i
dag kaller reformen, nemlig Læreplanen for den nye 10-årige
skolen fra 1997. Tre år tidligere fikk vi, som de fleste vet, også
en ny plan for den videregående skole, en plan som til vanlig betegnes
Reform-94. Det er beklagelig at Befring ikke synes å være oppdatert
når det gjelder innholdet i disse planene.
De nye læreplanene i matematikk har en rimelig god
balanse mellom opplæring i teknisk regneferdighet, problemløsningsferdighet
og begrepsmessig forståelse. Vi har antakelig alle innvendinger
mot enkeltdeler i planene, men planene inneholder tross alt nettopp de
aspektene ved faget som Befring etterlyser: Kreativitet, elevinitiativ,
aktivitet og relevans i forhold til konkrete praktiske situasjoner.
Befrings eneste løsning når han ikke liker
fargen på huset, er å svi det av. Bort med matematikkfaget!
Integrer matematikk i de fagene som bruker en liten flik av faget som praktisk
redskap. Spør Svein Sigmond ved Institutt for fysikk om han synes
det er en god løsning (jf Universitetsavisa nr. 13). Fysikk, som
en gang var et fag i grunnskolen, ble integrert med biologi og kjemi til
naturfag. I dag er det bare rudimenter av fysikk igjen i skolefaget, og
konsekvensene merkes på kunnskapen til studentene ved Institutt for
fysikk. Ønsker vi at det samme skal skje med matematikk? Matematikk
er i større grad enn andre fag avhengig av å bli bygd opp
systematisk og i en viss rekkefølge. Lar dette seg gjøre
i en integrasjonsmodell? Befrings bakgrunn i spesialpedagogikk skinner
tydelig gjennom i hans uttalelser.
Det burde være unødvendig å stille
spørsmål ved matematikkens legitimitet i dagens samfunn. Hele
samfunnet og dets funksjon avhenger av at ikke bare et lite mindretall,
men at alle, har en grunnleggende kunnskap i faget. I alle yrker ser vi
et stadig økende krav til matematikk-kunnskaper. Den kulturhistoriske
siden er også viktig, og har funnet sin plass i de nye planene. Til
alle tider har menneskets trang til å utforske verden omkring seg,
ført til sortering, systematisering og kategorisering av erfaringer
og observasjoner. Matematikken har vært instrumentet som har gjort
det mulig å utnytte dette til å finne forklaringer på
sammenhenger i naturen.
Budskapet synes å være at alle skal være lykkelige, og til enhver tid. Er det mulig uten å ha opplevd motgang og vansker? En kan få inntrykk av at Befring forsøker å gjøre spesialpedagogiske løsninger som passer for helt spesielle grupper, til generelle løsninger. Dette må nøvendigvis føre galt av sted. Noen skolefag krever en større innsats enn andre. Matematikk er et fag hvor elevene må gjøre en innsats for å tilegne seg de nødvendige kunnskapene. Det fordrer konsentrert arbeid. En slik innsats vil nødvendigvis, som i livet ellers, gi oss noen nederlag, men desto større glede når vi vinner over vanskene og lykkes. Noen få elever, kanskje de som Befring møter oftest i sitt fagarbeid, vil lykkes i mindre grad. Men det må ikke føre til at vi tar fra alle andre mulighetene til å oppnå glede ved mestring av faget.
Det er ikke nok å være en snill, velmenende og smilende lærer. En lærer må også ha et solid faglig fundament og innsikt i hvordan matematisk kunnskap læres og forstås. I mange ti-år har opptakskravet i matematikk i lærerhøgskolen vært eksamen i matematikk i 1. klasse på videregående skole. Over 50% av dagens lærere har kun denne utdanning. I lærerhøgskolene har det like til det siste vært lite eller ingen obligatorisk undervisning i matematikk. Hvordan kan samfunnet vente at disse lærernes magre matetikkunnskaper skal kunne danne grunnlag for god matematikkopplæring? Samfun-net har forsømt seg på det groveste. For å kunne følge opp intensjonen i de nye læreplanene, er det nødvendig at matematikklærerne selv har gode faglige kunnskaper, og ikke minst at de selv har glede av faget. Fra sentralt hold har det vært satset en del på etterutdanning i forbindelse med den siste reformen, men det vil nødvendigvis ta tid å rette opp tidligere forsømmelse. Det vi egentlig alle ønsker, er vel at alle elever skal ha glede av matematikk på det nivå de kan makte.