Nei, men ja
Orgut-kritikerne protesterer for all verden, men blir villig med på ferden.
Overstående observasjon melder seg uvilkårlig
for enhver som har fulgt de siste måneders debatt omkring Orgut -
her i Universitetsavisa, som andre steder. For:
Samtidig som den ene kritiske vitenskapspersonen etter
den andre står fram med flengende kritikk av Orgut-gruppas forslag,
ser de fleste ut til å omfavne - om enn ikke alltid like kjærlig
- Orguts primus motor: rektor Emil Spjøtvoll. I skrivende stund
ser det ikke ut til at noen tar mål av seg å by ham konkurranse
ved høstens rektorvalg. I stedet satser man på å supplere
sittende rektor med en prorektor fra HF-fakultetet; professor Katrine Skretting.
Men professor Skretting sitter også i Orguts styringsgruppe. Orgut-motstanderne
ved HF-fakultetet - mange av dem befinner seg nettopp her - havner dermed
i den situasjon at de, dersom de stemmer på prorektorkandidaten fra
sitt fakultet, samtidig støtter gjennomføringen av det de
er i mot - Orgut-gruppas forslag til omorganisering.
For den sittende rektor vil Skretting være et godt valg. Hun åpner en ny kanal inn i den delen av universitetet som står ham fjernest, samtidig som hennes Orgut-engasjement ikke står noe tilbake for Spjøtvolls.
Men NTNU-rektoren ligger altså an til å vinne
valget nærmest ved walk-over. Hva kan det skyldes?
Spjøtvolls vesen utgjør sannsynligvis noe
av forklaringen: Flere Orgut-fiender gir uttrykk for anerkjennelse av rektorens
inkluderende væremåte i fora hvor disse sakene diskuteres -
han evner å lytte, gir uttrykk for vilje til å ta motargumenter
inn i premissgrunnlaget.
Men hovedforklaringen ligger nok et annet sted: Man trenger bare telle antall stemmeberettigede for å se at dersom Gløshaugen stemmer en bloc, har Dragvoll lite de skulle ha sagt. Tallenes tale er ikke til å komme forbi. En rektorkandidat fra Dragvoll vil fungere som et demonstrasjonsforslag - og lite mer. Man satser derfor på en alternativ strategi: En ikke-teknolog i prorektor-stolen, som makker og motvekt til Spjøtvoll.
Det forunderlige er imidlertid dette: Hvorfor satser man på en prorektor-kandidat som står last og brast med sittende rektor i den saken som fullstendig dominerer høstens dagsorden - Orgut? Er maktforholdene ved NTNU akkurat nå slik at en Orgut-motstander ikke levnes reelle vinnersjanser, selv ikke til prorektorvervet?
Uansett siger en ubehagelig fornemmelse inn over oss:
De formelle demokratiordningene ved universitetet makter ikke å fange
inn den i særklasse viktigste universitetspolitiske saken denne høsten.
Innføringen av en nyorganisering, som ifølge dens kritikere
vil gjøre skade på universitetsdemokratiet, foregår
på en måte hvor universitetsdemokratiet ikke virker som det
burde. Dersom det er riktig, kan man om ikke annet konstatere samsvar mellom
mål og metode.