Den siste tids universitetsdebatt i Trondheim har vært preget av to temaer; den uengasjerte studentmassen, og de dårlige kunnskapene i realfag blant nåtidens gymnasiaster. Både professorer, rektorer (Lucy Smith) og bedrevitere har gjort gjentatte forsøk på å gjenskape det engasjementet de selv mener å ha hatt i sin ungdoms storhetstid.
Før denne debatten i det hele tatt har forutsetning for å starte, er det en del saker som må være klarlagt. Man må være enige om de grunnleggende prinsipper for debatten, misforståelser og misoppfatninger må være ryddet av veien, og generasjonene må ha mulighet til å kommunisere på samme nivå.

«Alt var mye bedre før», er den største misforståelse som må fjernes. Allerede Sokrates mente at ungdommen forfalt. (Sannsynligvis var det mange som mente det før ham også, men det er så vidt jeg vet ikke dokumentert.) Siden Sokrates har voksne intellektuelle med jevne mellomrom hevdet at deres generasjon var høfligere, mer samfunnsengasjert, bedrev mindre vold og hærverk osv. Hvis dette (at foregående generasjon var bedre) hadde vært sant, ville all dagens ungdom vært en gjeng ørkesløse idioter hvis eneste fritidsgeskjeft var å bedrive umotivert vold og hærverk, herse med sine foreldre, og å gi blaffen i alt og alle. Dette er åpenbart ikke tilfellet. Så argumenterer man enkelt med en eller annen politistatistikk som viser økende voldstendenser, eller lærere som melder om økende voldsbruk blant elevene i barne og ungdomsskolen. Javel. Statistikk kan brukes til så mangt. Man skal ikke mange tiårene tilbake før vold var en mye mer akseptert del av samfunnet, slåsskamper på bygdelokalet, og gategjenger i kamp. Leser man gamle bygdefortellinger, kommer man over historier om drap og alvorlige lemlestelser som i dag ville vært landsdekkende nyheter, men den gang ble ordnet opp i på «kammerset». (Den virkelig interesserte kan jo undersøke om volden har økt i forhold til vikingtiden. Politista-tistikken vil for statistikeren åpenbart vise en økning !) Nå forsvarer jeg på ingen måte tidligere dagers voldsbruk, men alt var ikke bedre før!

Alt var annerledes før
Hva er så grunnen til at misoppfatningen over er så utbredt? Studentene går ikke lenger i tog med røde faner, og de svarer ikke lenger respektfullt «Goddag, Professor» når professoren sier «Goddag, studenter». Dagens bedrevitere viftet med røde faner som studenter, men de svarte ikke med «Goddag, Professor» (Det var det den tidens bedrevitere som gjorde som studenter.) Ut fra dette kan man iallfall si at ting var annerledes før. Om denne forandringen er positiv eller negativ kan (og må) kun defineres ut fra den enkeltes ståsted. Hvis ikke vil vi stå overfor en meningsløs monolog hvor den ene siden dikterer sine verdier og argumenter, og ikke en debatt hvor man kommuniserer på samme nivå. Det er allment akseptert at alle til en viss grad er et produkt av tiden de lever i. En direkte konsekvens er at når tidene forandrer seg, vil menneskene forandre seg. All forskning og utvikling bygger på at mennesket ønsker å fornye seg, utvikle seg, forandre seg eller lignende. Avsnittets overskrift kan dermed omformes til en slags «allmenngyldig lov»: Ting var annerledes før. Jeg tror ikke noen vil være fundamentalt uenige i denne påstanden, selv uten matematisk bevis.

Var samfunnsengasjementet egentlig så bredt før? (Diskotekeffekten)
Påstanden om at samfunnsengasjementet var så mye større blant studenter tidligere, bygger hovedsakelig på de godt synlige demonstrasjonstog. Flammende appeller fra de drivende ildsjeler tente massene, som svarte med skrik og skrål. Jeg skal ikke påta meg å forklare hver enkelt demonstrants tanker, men det er hevet over enhver tvil at ikke alle var like reflekterte og engasjerte. For mange dreide nok folkeansamlingene seg mere om å ta del i et stort fellesskap, enn et begrunnet ønske om å bedre samfunnet. Mennesker i flokk kan utfolde seg atskillig friere enn de kan som enkeltmennesker. Står man alene og skriker på et gatehjørne, blir man stemplet som gal, mens er man flere sammen om det, blir man plutselig samfunnsbevisste og engasjerte! Mennesket er et flokkdyr, og en folkemengde tiltrekker seg fort flere folk. Det er umulig å beskrive flokkmentaliteten uten å trekke inn begrepet mote. Begrepet mote er diffust, men en ting er sikkert, moten får folk til å handle irrasjonelt, og den er vanskelig eller umulig å forutsi. Hva er det for eksempel som får folk til å kjøpe dongeribukser til tusen kroner, når det finnes bedre og like fine bukser til to hundre? Moten virker ikke bare på enkelt personer, den virker like bra på folkemasser. Den virker ikke bare som «kjøpskatalysator», den virker også som opinionsdanner. Hvis forutsetningen om at folkemengder tiltrekker seg folk, skulle holde stikk, ville f.eks. et diskotek med høyt besøkstall være sikret for alltid. Dette er ikke tilfellet, motestrømmer i folkemassen sørger for at besøkstallene går opp og ned. Eksemplet med diskoteket kan brukes videre; storparten av personene som er på «in»-steder, er der fordi de ønsker å være «in». Det er en liten kjerne personer som bestemmer om et utested er «in» eller ikke. Forsvinner denne «trendy» eliten, vil stedet bli «out». Flere diskotek har innsett dette og ansetter trendsettere for å være «vanlige» diskotekgjester.
Tilbake til det brede samfunnsengasjementet. Det er med moten som med alt annet; den var annerledes før. Jeg har argumentert for at det er noen få som driver de mange. De mange har egentlig ikke gjort seg egne refleksjoner, men følger de få for å være trendy. Disse mange vil heretter refereres til som den grå masse.
Hva har så dette med tidligere tiårs (brede) studentengasjement å gjøre? Ildsjelene fantes unektelig, det krever innsats, karisma og talens evne for å dra hele studentkull ut i gatene. Men stor delen av studentkullene repeterte bare det lederne sa. (Dette er jo noe av prinsippet bak demonstrasjoner; gjenta ting til det kjedsommelige.) Disse var unektelig den grå masse. Argumentasjonen er den samme som for diskoteket: trendsetterne organiserte de moteriktige demonstrasjonstogene, og massen deltok selvfølgelig! Nå sier jeg ikke at massen ikke ønsket (og trodde på) en bedre verden, men de gjorde det fordi trendsetterne gjorde det. Argumentasjonen i dette avsnittet er velkjent, og vel egentlig ikke det som er interessant å diskutere. Den interessante delen av diskusjonen kommer når vi spør oss hvorfor det ikke er noen ildsjeler som tenner massene lenger?

Ildsjelenes ildsjelers ildsjeler
Også ildsjeler må hente inspirasjonen og engasjementet sitt ett sted. Ildsjelenes ildsjelers ildsjeler er tre ord som hadde egnet seg godt til å si fort tre ganger etter hverandre, men det er også tre ledd i en hierarkisk søyle. Klassene på universitetet har noen lokale ildsjeler som blir tillitsvalgte. Resten av klassen blir en grå masse. De tillitsvalgte samles i fakultetsutvalg, og den største ildsjelen blir fakultetstillitsvalgt, resten av de tillitsvalgte blir (noe forenklet) en ny grå masse, og så videre. (Fenomenet røyking beskriver dette på en annen måte; Røyking er trendy, til tross for at helsemyndighetene og bedrevitere vil ha oss til å tro noe annet. Trendsettere røyker, og trendsettere røyker fordi deres helter røyker. (Andrew Dice Clay synliggjør dette perfekt i filmen «Ford Fairline».)) De hederlige unntakene får ha meg unnskyldt denne generaliseringen. Tidene forandrer seg, og ting var annerledes før. Det er derfor naturlig å anta at også de øverste i ildsjel-hierarkiet har forandret seg. Få eller ingen tror lenger på de røde faner, Jimi Hendrix er borte, Joan Baez synger ikke lenger om Ronald Reagan som «truckdrivin’ man», og hippiekulturen er definitivt out. I dag er det helt andre idealer som blinker på himmelen: Bill Gates, Kjell Inge Røkke og Frederic Hauge. Nå er det selvfølgelig mye enklere å tillegge døde eller glemte personer meninger og intensjoner, enn de som lever i beste velgående. Men jeg tillater meg å tillegge de tre over visse likhetstrekk; de går i dress på arbeid, de foretar seg ikke noe uten grundig og nøyaktig forarbeid, de har en ikke ubetydelig arbeidsstokk, og hver på sin måte jobber de å for å gjøre hverdagen enklere og/eller bedre for den grå masse. Selvfølgelig vil mange nå rope over seg om pengemotiv og utsikter til rikdom. Gjerne det, penger er en ikke uvesentlig del av samfunnet, (på godt og vondt), og drømmen om «the self made man» troner høyt hos mange mellom-ildsjeler.
Mange markante 68-ere sitter i dag i ledende stillinger og tar samfunnsansvar. Ildsjeler i dag engasjerer seg ikke gjennom å gå i tog og vifte med røde faner, de engasjerer seg gjennom å ta utdannelse hvor de kan drive en arbeidsstokk. Engasjementet er ikke synlig i gatene, men det er der.

De tramper selv på sine røde faner (og vi følger etter)
Jeg vil unngå å gjøre dette til en politisk diskusjon om fordelingspolitikk og geriatriske ideologier. Jeg kommer allikevel ikke utenom det faktum at samfunnet har forandret seg i en mer markedsøkonomisk retning, samt at flere synes å tro på kapitalismens krefter fremfor marxismens likhetssamfunn. Implisitt ligger det her en erkjennelse av at mennesker er forskjellige. Våre forgjengeres tramping i gatene fremstår derfor i dag som en smule patetisk, ineffektivt og navlebeskuende. Man kan jo selvfølgelig spørre seg selv om de med sitt selvutnevnte brede engasjement fikk utrettet noe som helst? Vel, noe fikk de iallfall gjort. De forandret samfunnet til det samfunnet vi har i dag. Det kapitalistiske samfunnet de selv kjempet mot. De skapte de ledestjernene de selv ønsker dagens studenter skal demonstrere mot. Dette er jo enormt paradoksalt!
Svaret ligger delvis i misoppfatningen jeg prøvde å rydde av veien i begynnelsen av artikkelen. En generasjon må ikke tillegge seg retten til å definere samfunnsengasjement. Sam-funnsengasjementet døde ikke med de røde fanene, men det ble endret i sin natur. Endret til ønsket om å tilegne seg kunnskap, endret til ønsket om å kunne rasjonelt begrunne sine standpunkter, endret til ønsket om å få evnen til å kunne forklare hva som skjer og hvorfor. Alt dette står i sterk kontrast til demonstrasjonenes suggerende virkning. At den offentlige samfunnsdebatt har gått med i dragsuget, er kanskje ikke så rart. Den argumentasjonen jeg har ført over, er dog neppe alene nok til å forklare hvorfor den er i et så lavt gir.
 
Fysikkunnskaper og samfunnsdebatt (To sider av samme sak)
Den norske skolen er som samfunnet under konstant utvikling og forandring. Heldigvis har den en målsetting om at alle skal ha like muligheter og lik rett til utdanning. Så langt så bra. Professorer ved NTNU har hevdet at gymnasiastenes fysikkunnskaper er blitt dårligere de siste årene. (Spesielt etter Reformene 94 og 97.) Man kan vel vanskelig bestride dette, iallfall hvis vi omskriver det til «de gymnasiastene som søker NTNU, møter NTNUs krav til fysikkunnskap dårligere.» Andre vil tvert imot hevde at gymnasiastenes fysikkunskaper har blitt bedre fordi de har mer helhetsforståelse. Begge har både rett og galt, alt avhengig av hvilke forutsetninger man evaluerer ut fra. Det vi vel kan si er at gymnasiastene er blitt likere. Den tidligere linjeinndelingen er fjernet, og jeg tar vel feil når jeg bruker ordet gymnasiast; alle som går på skole etter ungdomsskolen,  går vel på videregående skole. Skillet mellom fremtidige matematikere, snekkere, sosiologer, musikere, språkforskere osv. er blitt visket bort. Denne ensrettingen gjør det vanskeligere for ungdom å danne seg egne meninger, den gjør det vanskeligere for ungdom å danne seg forskjellige meninger. At man må ha forskjellige meninger for å kunne diskutere (ser her bort fra notoriske kverulanter), er én ting, men et annet poeng er vel så viktig: For å ha ønske om å delta i en debatt, må man ha tro på at man kan bidra med noe,  man må ha tro på at man kan og vet noe som andre ikke kan og vet. Ved å fjerne spesialisering bidrar man derfor til å fjerne samfunnsdebatten. Konklusjonen er derfor enkelt og greit at dårligere spesialkunnskaper i fysikk gir dårligere offentlig debatt. Med denne avslutningen har jeg enkelt og greit bitt meg selv i halen. Det er ikke noe nytt at spesialfag gjennomgår en utvikling mot mer helhetsforståelse, og ting var jo ikke bedre før.

forsida  nyheter  kronikk  innspill  kultur  debatt