Da AVH og NTH ble NTNU, fikk vi på AVH stadig høre
at vi hadde lite å frykte, riktignok skulle det teknisk naturvitenskapelige
være institusjonens hovedprofil, men alle fagområder skulle
opprettholdes og gis rom til videre utvikling på egne premisser.
NTNU skulle være et fremtidsrettet universitet,
og skulle vi bli det, måtte vi tenke helhetlig. I et slikt perspektiv
hadde alle våre fagområder sin plass, og sitt å bidra
med. HF- og SV-fakultetet skulle slett ikke bli støttefag for teknologene
og/eller bli underordnet de teknisk naturvitenskapelige fagområder,
det var verken den daværende Regje-ring eller univeritetsledelsens
intensjon.
Jeg vil hevde at det er nettopp det som er i ferd med
å skje, og belyse mine påstander med en sak som tilsynelatende
er lite viktig, bare en «romfordelingssak», en nødvendig
administrativ oppgave i en tid hvor NTNU har altfor lite arealer for ansatte
og studenter. Denne romfordeling-saken er imidlertid historien om hvordan
Senter for barneforskning, NOSEB, nå er i ferd med å bli presset
ut av Dragvoll gård, til fordel for noen næringslivsrettede
forskningsprosjekter innen feltet Teknologi og samfunn. Etter mitt syn
er det også historien om at de sterke og rike prioriteres over de
svake og fattige, at teknologien, redskapsutviklingen som har et rikt næringsliv
å støtte seg til, er viktigere enn barn som i beste fall
får noen penger fra staten.
Senter for barneforskning
Ved AVH ble det opprettet et Senter for barneforskning,
NOSEB, høsten 1982. Opprettelsen av dette senteret var sannsynligvis
noe av det mest fremtidsrettede som noen gang er gjort ved AVH.
Den gang fantes ikke noe lignende i Europa, og de færreste
viste hva barneforskning var og kunne bli. I løpet av årene
har dette senteret greid å opparbeide seg et internasjonalt ry. Først
og fremst fordi dette var pionervirksomhet, fordi senteret har arrangert
mange store internasjonale konferanser, men også fordi NOSEB, som
holder til på Dragvoll gård, har gitt kjente internasjonale
forskere et unikt tilbud, bolig og arbeidsplass ved senteret i kortere
eller lengre perioder. Disse forskerne har plassert NOSEB på kartet
i sine hjemland, og de har tilført norsk barneforskning viktig kunnskap.
NOSEB var ett av det gamle AVHs viktigste internasjonaliseringstiltak.
Alt var ikke bra ved NOSEB. For ca. fire år siden
leverte en nordisk komité sin evalueringsrapport om senteret, som
konkluderte med at forskningsnivået ved senteret var for dårlig,
for lite ble publisert, og kvaliteten var for dårlig. Denne nordiske
komité foreslo også at NOSEB burde omdannes fra å være
et oppdragsforskningssenter under ALLFORSK til å bli et akademisk,
grunnforskningssenter med sterk tilknytning til institutter og fakulteter
ved NTNU.
I årene som har gått siden evalueringen forelå,
har den mangeårige leder ved senteret sluttet, midlene er blitt borte
og de fleste av forskerne har sluttet. En midlertidig leder holder driften
i gang med en håndfull forskere i håp om at NTNU snart skal
forstå alvoret og få senteret i gang igjen. Senteret er i dag
mest å betrakte som en liten, skadet fugleunge. Men i stedet for
å haste til for å gi fuglen god behandling slik at den raskest
mulig kan bli flygedyktig igjen, har det nå gått år med
universitetsbyråkrati hvor snevre sektor- interesser har styrt utviklingen.
SVT-fakultetet taler med to tunger. På tross av
at NTNU nå har besluttet å følge evalueringsutvalgets
forslag å gjøre NOSEB til et grunnforskningssenter med tett
tilknytning til SVT- fakultetets institutter, er det nettopp nå SVT-fakultetet
som bidrar til ytterligere svekning av NOSEB.
Tidligere dekanus Petter Aasen har innstilt på
at NOSEB skal ut av Dragvoll gård til fordel for noen få næringslivsrettedede
kortsiktige teknologiske prosjekter. Barna må vike plassen for teknologi
og næringsliv. NOSEB mister den kvalitet og viktige symbolverdi den
koselige bygningen representerer nasjonalt og internasjonalt.
Hvorfor flytte?
Argumentasjonen har visstnok vært at NOSEB har
blitt så lite at det ikke lenger kan forsvares at de bor på
Dragvoll gård. At NOSEB er lite i denne overgangsfasen er naturlig,
men det er utlyst to professorater og dessuten er det en rekke forskere
som er interessert. Hvorfor har jeg ikke blitt informert og spurt om min
mening? Jeg sitter for tiden som prosjektleder for det største barneforskningsprosjektet
i landet. Prosjektet «Familieforandringer og konsekvenser for barn
og ungdom», har for tiden 18 forskere og studenter i arbeid. Vi kunne
lett ha fylt gården.
Argumentene for å flytte de næringslivsrettede
teknologiprosjektene dit, skal være at Dragvoll gård egner
seg som SVT-fakultetets ansikt utad og er et utmerket sted for representasjon.
De næringslivsrettede samfunnsforskerne har til fulle forstått
betydningen av den gamle gårdens symbolverdi.
«Noen av oss har snakket sammen»
Det har ikke vært helt enkelt å avdekke prosessens
gang, men vedtaket om at NOSEB må flytte, er gjort administrativt.
I løpet av vår- og sommermånedene har dette blitt behandlet
som hastesak. Tidligere dekanus Petter Asen og noen av de menn som var
interessert i å flytte til gården, har snakket sammen. Det
var så vidt jeg vet ingen barneforskere som fikk være med i
beslutningsprosessen.
Det hører med til historien at styreleder professor
Per Morten Schiefloe ved NOVA, det største norske barneforskningsmiljø
og vår viktigste konkurrent når det gjelder forskningsmidler,
lokalisert i Oslo, er en av de som presser NOSEB ut og som dermed gjør
sitt for å svekke barneforskningen i Trondheim.
Ny samlokalisering ved Pedagogisk institutt
Jeg har blitt fortalt at NOSEB er tenkt plassert i det
nye idrettsbygget sammen med pedagogisk institutt. Hvis noen tror at barneforskning
fortsatt er pedagogikk, med et islett barneidrett, er de 20 år for
sent ute. Barne-forskning er i dag barndomsforskning og handler om barndommens
plass i det sosiale.
Som tidligere forskningsleder i Norges forskningsråd
på programmet: «Barn, ungdom og familie», er det min
erfaring at pedagogikken i særdeles liten grad har bidratt til utviklingen
av barneforskning. Det er det sosiologer, psykologer, sosialantropologer
og humanister som har gjort. Det ser en med all ønskelig tydelighet
på listen over barneforskningsprosjekter i Norge. Å flytte
NOSEB til Pedagogikk og Idrett vil derfor svekke NOSEB ytterligere.
Sommelet med reorganiseringen og en mulig flytting av
NOSEB sår tvil om NTNUs og SVT-fakultetets vilje til å satse
på NOSEB.
Tilliten hos forskningsråd og departement må
være sterkt svekket, og anseelsen blant barneforskere tapes raskt.
NTNU må forstå at omlokalisering av NOSEB er et svært
dårlig signal til dem som er opptatt av barneforskning i Norge. Omlokalise-ring
gir ikke bare helt nye, og mindre gunstige, fysiske rammer for en faglig
aktivitet, den gir også et signal om hvordan NTNU prioriterer barneforskning. Det
er også et dårlig signal til søkere av nye stillinger
og kan ha konsekvenser for hvorvidt NOSEB oppfattes som et attraktivt arbeidssted.
Et par av de mest erfarne barneforskerne i Norden er søkere, men
skal de komme hit, må de sikres gode og sikre betingelser. Det er
vanskelig å rekruttere forskere utenfra til NTNU, vær så
snill, ødelegg ikke denne mulighet. Planene for omlegging av NOSEB
gir håp om styrking av norsk barneforskning. Nettopp derfor bør
NTNU revurdere sitt vedtak om å omprioritere disposisjonen av NOSEBs
lokaler fra barneforskning til næringslivsrettet forskning.