I Aftenposten er det satt i gang en diskusjon om norsk universitetspolitikk med bakgrunn i rektorvalg, studentenes mangel på motivasjon og universitetsutdannelsens rolle og de hulmboldtske idealer.
I Trondheim deltar ingen fra NTNU i diskusjonen, men siste nummer av Universitetsavisa viser et system i oppløsning og i strid med seg selv.
Professor Levin vil legge ned instituttene i kraft av sin ekspertise i arbeidslivsvitenskap. Han hevder at NTNU er en vernet arbeidsplass. Ser en på argumentet fra et annet ståsted og på teknologifagenes premisser, blir det heller slik at NTNU verner seg selv mot å ansette søkere som i tillegg til formell kompetanse har reell kompetanse i teknikkutvikling. Med den rekruttering vi nå ser, vil de beste av kandidatene i ingeniørfag verken se på NTNU som en karrierevei eller som en attraktiv arbeidsplass.
Levins rop «bort med instituttene» betyr at den policy NTNU har fulgt ved å slå sammen institutter og dermed reelt styrke samarbeid og koordinering i nærliggende fagområder, kastes på båten. En slik inndeling i grupper vil føre NTNU videre på den vei mot fragmentering og oppløsning som alt er i gang.
Ser vi på siste års opptaksbrosjyre, tilbys sivilingeniørstudiet med 14 studieretninger, og det planlegges en ytterligere oppdeling  i miljø-økologi og prosjektledelse. Det gjelder å treffe tidens ånd ved å føye ordet miljø til. Denne utvikling innebærer egentlig et forsøk på en spesialisering, og blir i praksis et skritt bort fra den opprinnelige polytekniske profil i sivilingeniørutdannelsen.
Tenker da ingen på hvordan den fåtallige andel av det som tidligere ble kalt artianere - et ord som nå kan erstattes med viderianere - og som oppfyller stadig skiftende opptakskrav, skal velge blant disse muligheter? Professor Thaulows løsning er «samla» opptak, slik at de kan velge senere. Gjør dette valget lettere?
Går man til DTU i Lundetofte, gjorde jo de dette eksperiment, men det ble bare kaos av saken når studentene løp omkring i de mange bygninger for å finne ut hva de skulle velge og hva de skulle bli. Derfor har DTU nå opptak på seks programmer, og dette tilsvarer ganske bra med det gamle NTHs avdelinger eksklusiv arkitekt som i Danmark hører til de skjønne kunster, og eksklusiv «berg», som det er lite av i Danmark. Bygg, Kjemi og det amputerte Maskin er altså igjen på skansen. Når det gjelder bygg, er det dessverre slik at det finnes et næringsliv som omfatter ca 140 000 arbeidstakere og hvor sivilingeniører har arbeidsoppgaver i prosjektering, konstruksjon, produksjon og prosjektledelse.
I tillegg finnes en stor offentlig virksomhet som sørger for infrastruktur og som har de samme arbeidsområder. Det er ikke mangel på oppgaver i denne sektoren. Det vi kan se nå, er at antall uteksaminerte kandidater, som er på nedadgående, langt i fra vil dekke det behov for høy kompetanse og utvikling av teknologi innenfor byggsektoren, som BA-sektoren trenger.
Hvordan det står til i prosess- og verkstedindustrien, hvor kjemi- og maskiningeniører har nøkkelroller i teknikkutviklingen, kan andre svare bedre på enn meg, men det skal visstnok være slik at disse industriområder både i verdiskaping og arbeidsplasser er viktige for landet. De kan ikke opprettholdes uten en kontinuerlig teknologiutvikling som krever tilgang på høyt utdannede ingeniører. Bare IT er ikke nok.
Årets opptakstall på bygg betyr at det om fem år blir uteksaminert opp mot 100 sivilingeniører i bygg. En nøktern vurdering av behovet tilsier at det burde vært over 200. Vi står altså overfor mangel på sivilingeniører i bygg. Kanskje kan utlandet kompensere for noe av mangelen, men erfaring tidligere har vist at dette kan være vanskelig. Det er lettest innenfor internasjonalt orienterte områder, som oljeindustri.
NTNU har slått inn på den vei at utdanningsretninger skal være interfakultære, og oppmuntrer til dette. Dette fører til fragmentering som allerede er kommet langt. Profesjonsutdanningen som er basert på et grunnlag av teoretiske basisfag og teknologiske anvendelser, blir med denne utvikling undergravd. Systemet tar sikte på rekruttering til egen virksomhet og setter hensynet til brukerne til side. Det skal også tjene til å trekke de frie studier og profesjonsutdannelsen sammen. Stadig dukker det opp gode historier fra næringslivet om teologer i personalstillinger og engelskfilologer i eksport og salgsvirksomhet, som skal bekrefte behovet for de humanistiske fag.
Når halvparten av ungdomskullet går inn i høyere studier, blir spørsmålet om mer yrkesrelatert utdanning aktuelt. I en kronikk i Aftenposten den 22. september diskuterer professor E. Osnes om ikke cand.mag.-utdannelsen i større utstrekning bør ha en mer yrkesrettet profil, og om universitetene ikke bør overlate denne til distriktshøyskolene slik professor Hagtvedt foreslår.
Også tidligere har slike synspunkter vært hevdet med slag-ordet om gjenreisning av cand. mag.-graden. Dette problem har også vært diskutert i England, hvor det er slått fast at mange tar en bachelorgrad uten å kunne bruke denne yrkesmessig ,og dermed havner i en vanskelig situasjon. Kandidatene oppnår ikke en jobb som forventet og heller ikke lønnsbetingelser som dekker tilbakebetaling av gjeld.
NTNUs linje med å innføre ex.phil. etter et eget opplegg er under gjennomføring. Professor Svare tok opp dette i en kronikk i Aftenposten og kom med kritiske synspunkter. I høst har debatten dreidd seg om matematikkens stilling og om strykprosenten til eksamener i matematikk. Da sivilingeniørstudiet ble utvidet til fem år, var det mange som mente at dette burde gi rom for å styrke basisfagene i studiet i stedet for å legalisere en ressursinnsats i filosofi. Som det stadig fremheves i den politiske debatt, når vi velger noe skjer det til fortrengsel for noe annet. I dette tilfellet burde man valgt noe annet.1000 sivilingeniørstudenter fikk ved vintereksamen velge en oppgave som gikk ut på å forklare grunntanken i Descartes’, Humes og Kants erkjennelsesteori. Nå var det slik med Descartes at han i tillegg til filosofi hadde studert profesjoner som jura og beleiringskunst før han utviklet sin teori. Han hadde dessuten arbeidet med medisin og mekanikk. Dette reiser spørsmålet om det ikke kunne være lurt å vente med filosofien. Forøvrig var Descartes skeptiker, men inntok likevel det standpunkt at læring var mulig, men ikke ved universitetene.
David Hume inntok det standpunkt at erfaring og eksperimenter koblet sammen med logikk, var grunnlaget for læring. Han hadde en skeptisk holdning til livet og var egentlig en moralist av det innpåtrengende slaget. Det var i første omgang ikke filosofien som brakte ham inntekter og berømmelse, men hans historiske verk om England og hans religionshistorie.
Kant kritiserte den del av fornuften som fremstod som ren. Den delen er begrenset, og han var derfor allerede i starten på avveier. Men utgangspunktet var at han erkjente fornuftens begrensning, noe som hver dag demonstreres ved NTNU. Hvis det er formålet med ex.phil., er mye vunnet.
Den tilmålte tid er begrenset, og dersom det er slik at grunnkompetansen i matematikk og naturfag ikke er god nok, så hadde det kanskje vært både logisk, fornuftig og kanskje etisk riktig å satse på disse fagene. Spesielt riktig blir dette dersom forslaget om å sløyfe matematikken helt i grunnskolen, blir gjennomført. En professor har foreslått dette. Tidens pedagogiske slagord er som bekjent at leik, moro og glede skal fylle tilværelsen fra barneskolen til universitet. I mer selvhøytidelige kretser kalles dette erkjennelseslyst, nysgjerrighet og fagforførelse. Den prosaiske delen heter tverrfaglighet, prosjektarbeid og PBL. Forkor-telsen kan bety «plan og bygningslov» eller «problembasert læring».
Den kompetanse som teller i min verden, omfatter konstruksjon, materialbruk, bygningsfysikk, prosjektstyring, bygging av rikshospital, romeriksporter, tid, penger, HMS, for å nevne en del  tilfeldige oppgaver, og dette krever både tverrfaglig kompetanse, IT, og ikke minst strev og stress. Men spennende er det, og ikke alle prosjekter er skandalepreget.
Stortingsrepresentant Arne Lyngstad ønsker seg en dreining mot det regionale. Men hovedtanken med NTNU var ikke at NTNU skulle være Midt-Norges universitet, men det sentrale teknologiske universitet i Norge. Den veien man nå følger, vil ende i det provinsielle. En mulighet til en radikal endring kunne være å la trollet Orgut gjøre et radikalt inngrep i NTNUs organisasjon. Det er faktisk lettere enn å fjerne et realfagbygg som aldri burde vært bygd.
La ingeniørfakultetene ved NTNU bli en egen stiftelse, eventuelt med en sammenslåing med Sintef. En slik modell er Chalmers Tekniska Högskola i Gøteborg gått over til, og det er på vei til å gi spennende resultater.
Det har nylig i studentenes regi vært holdt næringslivsdager på Gløshaugen. For noen er denne form for samarbeid med næringslivet en sak som besudler det frie universitet, hvor faget skal utvikles isolert fra tanken om nytte og bruk. Den frie adgang til å velge forskningsoppgaver er i fare. For oss som arbeider med teknologiutvikling, er et samarbeid med næringsliv og offentlige etater en akseptert og naturlig del av tilværelsen. På en del andre områder har noen gått sterkt imot slikt samarbeid på ideologisk grunnlag. De har ikke oppdaget at ideologiene er døde etter at de har konvertert til postmaoismen.
I Aftenposten 26/9 påstår Kristin Klemet i en kronikk at dialogen mellom universitet og næringsliv ikke er god nok, til tross for at 50 milliarder kroner brukes til utdannelse hvert år.
Systemet er tregt, gammeldags og avsondret. Kanskje brukes pengene på feil måte. Fra mitt ståsted kan jeg bare konstatere at 20 av 27 hovedoppgaver innen mitt felt foregår i virksomheter som spenner fra storindustri til rådgivere. Vi har knapt råd til å sende en faglærer på besøk, og de PC-er vi holder kontakt med studenter med i inn- og utland, er anskaffet ved hjelp av oppdragsmidler utenfor universitetets budsjett.
Nå vet jo Kristin Klemet at penger er «storkna sveitte» men det er lite av svette på universitetene, iallfall ved noen av fakultetene. Det som virkelig burde bekymre NHO, er de tegn som sier at sivilingeniørutdannelsen ved landets tidligere tekniske høyskole fragmenteres, og at vi på sikt kommer til å få en betydelig reduksjon av antall uteksaminerte kandidater. Dessuten kommer mange av kandidatene til å ha en fagprofil diktert av særinteresser og forskningens frihetssyndrom.
I mange år levde NTH og Sintef i symbiose. Uten å gå inn på historien, som ikke bare er idyll, er det klart at samlivet var til gagn for begge parter. Den såkalte forvaltningsordningen tillot et direkte samarbeid som førte ca 100 mill kr inn i instituttene. Denne ordningen var akseptert, og regnskap ble forelagt riksrevisjonen. Men så fant departementet ut at dette ville de ha slutt på. Universitetet måtte ha kontroll med pengestrømmen. I tillegg måtte de få en god slump av pengene, for administrasjonen ble jo større med sammenslåingen, og virksomheten er underfinansiert. Etter mye kiv og strid har Kollegiet nå vedtatt at ordningen skal bort, og en egen administrasjon blir opprettet for å ta seg av saken. Samarbeidet mellom Departementet og universitetet var godt i denne saken.
En gang vil den virkelige historien om en teknisk høyskole i Norge bli skrevet. Norge var det siste europeiske land som opprettet en teknisk høyskole. Teknokulturen er en egen kultur som kan stå på egne bein i alle andre land, men ikke i Norge. I Sverige har man fem tekniske høyskoler, og det er ikke snakk om å legge dem ned. Fremtiden vil bli behersket av teknologi og hjernekraft. I vårt land har landbruk og handelsfag sine egne høyere utdanningsinstitusjoner, men ikke teknologien som er den viktigste endringsfaktor i samfunnet. Det vil ikke bli noen forandring på dette så lenge diskusjonen på NTNU dreier seg om nedlegging av institutter, oppsigelser av instituttbestyrere, interfakultære undervisningsprogrammer, forskjellige organisasjonsformer for samme typer studier, bruk av midler til perifere områder og permanent underfinansiering av ingeniørutdannelsen.
Det som kan være en løsning, er en fullstendig omorganisering, med skoler for profesjonene som NTNU har og en mer profesjonrettet profil for de frie studier. Er det noe håp for NTNU, og kan blikket løftes ut av den regionale andedam?
 

forsida  nyheter  kronikk  innspill  kultur  debatt