Norge ligger på Europatoppen når det gjelder tvangsinnleggelser av psykiatriske pasienter. Det viser en undersøkelse utført ved Norsk institutt for sykehusforskning (NIS).

- Spørsmålet om den utstrakte bruken av tvang er et problem for rettssikkerheten, men gis liten oppmerksomhet, sier forsker Trond Hatling ved Sintef Unimed, Norsk institutt for sykehusforskning, som har ført undersøkelsen «Compulsory admissions - based on clinical and legal criteria» i pennen. Studien tar for seg bruken av tvang i behandlingen av psykiatriske pasienter i Norge. Den er planlagt publisert i Journal of Mental Health.

Bruken av tvangsinnleggelse kan måles på to måter. Den ene er å se på det totale antall psykiatriske pasienter, og måle hvor stor andel som er lagt inn på tvangsparagraf. Den andre er å måle frekvensen av tvangsinnlagte mot befolkningen generelt. Norge ligger på topp i Europa på begge statistikkene.

Rundt 55 prosent av psykiatriske pasienter lagt inn ved norske sykehus, utgjøres av tvangsinnlagte. I Danmark er femprosent av pasientene innlagt med tvang. I land som Sverige og Storbritannia ligger de tilsvarende tallene på 10/15 prosent.

Også når det gjelder absolutte tall ligger Norge langt over nabolandene. 22 promille - nær en kvart prosent av den norske befolkningen er tvangsinnlagt ved psykiatriske sykehus.

Unge menn

Det er forskerne Trond Hatling, Pål Ulleberg og Trond Krogen ved NIS som har utført denne undersøkelsen. De tre forskerne har også undersøkt hva som karakteriserer de som legges inn under tvangsparagrafer.

Når unge menn legges inn på psykiatrisk sykehus, legges de oftere inn med tvang enn andre grupper. Annen hver mann i denne gruppen tvangsinnlegges.

Denne tendensen til å tvangsinnlegge unge menn har vi til felles med andre land. Derimot utmerker Norge seg med å være mer villig til å tvangsinnlegge kvinner i alle aldre.

Av folk som tvangsinnlegges, dominerer schizofreni og ulike psykoser som diagnoser. Kategorien «andre, eller ingen diagnose» er anvendt på rundt en fjerdedel av denne gruppen.

Flest tvangsinnlegges i Oslo - 65 prosent av psykiatriske pasienter i hovedstaden legges inn under tvangsparagrafer. I motsatt ende av skalaen befinner Aust-Agder og Sogn og Fjordane seg. En sannsynlig årsak til dette er at tvang forekommer hyppigst i byene: Kristiansand ligger i Vest-Agder, som ligger klart høyere på statistikken.

- Fylker med høy andel tvangsinnleggelser har innlagt en langt større andel pasienter med 'tyngre' diagnoser som schizofreni og psykoser. Disse diagnosene forekommer også hyppigere i større byer.

«Lider overlast»

Norsk lovgivning har to tvangsparagrafer - paragrafene 3 og 5. Sistnevnte er hovedparagrafen. For at denne skal komme til anvendelse, må pasienten lide av «alvorlige mentale forstyrrelser.» Den er med andre ord ikke begrenset til psykoser. I tillegg må vedkommendes lidelse oppfylle minst en av følgende tilleggskategorier: Være til fare for seg selv eller andre; utsiktene til å bli frisk må være små; eller pasienten må «lide overlast.»

Paragraf 3 anvendes når en pasient skal inn til mental observasjon. Gjennom denne perioden, som ikke får overstige tre uker, skal det avgjøres om pasienten kan legges inn under paragraf 5.

En undersøkelse fra 1992 viste at 33 prosent av pasienter lagt inn under paragraf fem, var ledsaget av tilleggskriteriet «lide overlast;» 49 prosent manglet utsikter til helbredelse, mens 11 prosent var til fare for seg selv og sju prosent potensielt farlige for andre.

Hvor er det norsk praksis skiller seg mest fra andre europeiske land? Først og fremst gjelder det tilleggskriteriet «lide overlast,» dernest kategorien «utsikter til helbredelse.» Det kan se ut som at element av formynderholdning kommer inn: Pasienten legges inn mot sin vilje, av 'hensyn til hennes eget beste.'

- Det klassiske eksemplet er den gamle damen som bor alene i blokkleiligheten med sine 30 katter, og hvor storsamfunnet bestemmer at hun har best av å bli tatt hånd om, sier Trond Hatling. Dersom damen er forvirret, har problemer med renholdet eller med å skaffe seg mat og øvrige livsmidler, er det her til lands en større tilbøyelighet til å overta myndigheten for vedkommende. Hatling poengterer imidlertid at dilemmaet om individets autonomi versus samfunnets plikt til å gripe inn, ikke er begrenset til psykiatrien. Man møter denne problemstillingen på en rekke områder, mener han.

Et paradoks som forskerne peker på, er at den nåværende lovgivningen på området ble utformet slik at den skulle redusere bruken av tvang, gjennom å sperre adgangen til å flytte folk som hadde lagt seg inn frivillig, over på tvangsparagraf. Dete har derfor ført til - hevdes det fra flere hold - at flere legges inn på tvangsparagraf i utgangspunktet, for dermed å sikre seg adgang til tvangsmidler dersom det blir nødvendig senere.

Tvang ?

Dermed kan det også diskuteres om begrepet «tvang» er dekkende. I mange tilfeller er det snakk om å ta hånd om pasienter som er ute av stand til å ta vare på seg selv.

- I mange tilfeller vil vi tro det dreier seg om grensetilfeller, hvor man ikke kan snakke om ren bruk av tvang, sier Hatling.

- Er norsk psykiatri mer formyndersk av seg enn hva tilfellet er i andre europeiske land?

- Det er iallfall en tradisjon med å «ta folk i forvaring.» Man kan nok også snakke om en formynderholdning i denne sammenhengen.

Lovgivningen på dette området er under revisjon. Foreløpig er det intet som tyder på at bruken av tvangsparagrafer vil bli endret. Diskusjonen om pasientens rettssikkerhet mot urettmessig bruk av tvang har vært framme i psykiatridebatten tidligere. Er pasientenes rettssikkerhet godt nok ivaretatt ? Hatling vegrer seg mot å gi uttrykk for noen bestemt oppfatning

- Vi konstaterer at spørsmålet om den utstrakte bruken av tvang er et problem i forhold til individets rettssikkerhet ikke har vært drøftet som eget punkt av justisdepartementet i dette utredningsarbeidet. I så måte kan vår undersøkelse betraktes som et innspill i denne debatten. Men vi har ikke noen offentlig mening om hvorvidt hensynet til rettssikkerhet er tilstrekkelig ivaretatt, sier Hatling.