Da ser man i alle fall at verden har utviklet seg en smule, for jeg synes på mange måter dette var en revy som på godt og vondt hadde tatt opp i seg mye av «tidsånden» i 90-åra.
Et uhyre velspillende skuespillerensemble formidler en virkelighet med psykisk forvirrede barn som dreper av helt absurde grunner. Lille Lisa som har gått til skolen i alle år, blir i 1997 påkjørt på skoleveien, og jenta på tolv syns «pulings er topp» bare dom blir gravid av det. Den tradisjonelle og forholdsvis uskyldige drikkevisa har utviklet seg til å bli ei vise for ulike typer rusbruk, til og med den gode gamle Trondheimsvisa gjøres av en person som vurderer å hoppe, «tusen takk for mæ, æ hoppe fra Trondhjæm...»
Mot denne relativt dystre klangbunnen oppleves det derfor som et stort løft og et lettelsens sukk når den gamle tøffelmannen forteller om sin uskyldige lidenskap for servanter og Odd Børretzen får sitt pass påskrevet. Helt snille og greie revynumre hvor det massive inntrykket av at verden er i ferd med å gå av hengslene får hvile et øyeblikk.
Det er kanskje begrenset hvor mye samfunnskritikk man orker å ta når man sitter der i gallantrekket sitt?
Regien er sikker selv om Marit Moum Aune tydelig har eksperimentert med revyformen i forhold til den tradisjonelle nummerrevyen. Men når publikum får noe annet enn det forventede, er det uhyre viktig at regien er ekstra tydelig på at «her kommer det et poeng». Ellers blir «Lisa gikk til skolen» bare en artig parodi på en hemningsløs cabaret-sangerinne, og man skjønner ikke at det faktisk var et spark til seksårs-reformen og redselen for å sende tusenvis av femåringer ut i trafikken på egenhånd. Ekstra vanskelig blir det å ta poengene når lyden ikke fungerer som ønsket. Og det er synd, for jeg opplever at revyen har mye den vil ha sagt, og det bør publikum gis bedre mulighet til å oppdage.
Scenografisk synes jeg det manglet en helhetlig idé, selv om det var noen artige tekniske løsninger som tilførte en del av numrene ekstra løft. Bruk av enkeltmusikere på scenen løser opp revyformen, det fungerer bra og er med på å gi revyen et annet preg enn det tradisjonelle.
Jeg har rost skuespillerensemblet for utmerket innsats, og gjør det gjerne igjen. Revyen har et jevnt, sikkert og samspilt lag, ingen formålsløs fomling og flakkende blikk på scenen i denne gjengen!
Til slutt vil jeg gi ros for at studentrevyen tør å prøve nye former, det er noe friskt over det. Og selv om «alt er sex», så kan det være mer i tillegg.