Fagdidaktikken har det ikke godt ved NTNU. I Universitetsavisa 4. september kan vi lese en rystende beretning fra cand. philol. Sissel Marthinsen om hvordan hovedfagsstudenter som vil ta fagdidaktiske hovedoppgaver ved enkelte institutter, blir avvist med negative holdninger og nedlatende kommentarer. Den 18. september følger professor Svein Lorentzen opp med en handlingsplan for fagdidaktikk ved NTNU. Samtidig er strukturen for lærerutdanningen ved NTNU på nytt i støpeskjeen, og Kollegiet skal sluttbehandle saken den 30. oktober. Har man tenkt godt nok igjennom betingelsene for å skape et levende fagdidaktisk forskningsmiljø ? Har man funnet en organisatorisk overbygning hvor fagdidaktikken gis gode vekstvilkår ?

Fagdidaktikk er, for å si det kort, kunnskap og kunnskapsutvikling om de problemer et fag eller en gruppe av fag konfronteres med i ulike typer av formidling, særlig i utdanningssammenheng. Skolen og skolens undervisning på alle nivå er en sentral arena for fagdidaktisk forskning, og fagdidaktikk har derfor en framtredende plass i all lærerutdanning. Det gjelder også lærerutdanningen ved NTNU. De som har arbeidet her en stund, vil vite at diskusjonen om fagdidaktikkens omfang og plass i universitetsstrukturen har vært et hissig debatt-tema siden Halvorsen-komiteen leverte sin innstilling tidlig på 1980-tallet. Fra å være noe man puslet med ved gamle Pedagogisk seminar, ble fagdidaktikk noe alle institutter skulle ha ansvar for. Posisjonene har vekslet fra panegyriske forsvar for fagdidaktikk, på grensen til det religiøse, til de mest nedlatende holdninger hvor fagdidaktikk frakjennes ethvert krav på vitenskapelighet.

Fra en kunnskapssosiologisk synsvinkel kunne det ha vært av interesse å undersøke hvorfor fagdidaktikk ansees som så farlig ved enkelte institutter. Fagdidaktikk stiller kritiske spørsmål ved fagenes legitimitet og funksjon i både samfunn og utdanning, og den leter etter normative føringer for fagenes innhold og formidlingsformer. Dette berører selve bærebjelken for fagenes eksistensberettigelse. Jeg skal ikke forfølge denne problemstillingen videre, men nøye meg med å konstatere at det er tre hovedstrategier som har vært synlige blant våre institutter og fakulteter de siste femten årene: For det første de få, men positive instituttene som har forstått at dette er viktig, og som har knyttet det fagdidaktiske ansvaret til dyktige medarbeidere. På den motsatte fløyen har vi institutter som avviser fagdidaktikk som irrelevant sprøyt. I en mellomposisjon finner vi en stor gruppe institutter og ansatte som kommuniserer på to plan samtidig: På overflaten mosjoneres en retorikk om fagdidaktikkens betydning og om positivt samarbeid på tvers av institutter og fakulteter. Under overflaten hersker en kynisk maktkamp: Kan vi ikke avskaffe de fagdidaktiske utvekstene, så må vi i alle fall kontrollere dem og sørge for at de får minst mulig utbredelse. Det mest ufarlige i så måte er å etablere såkalt koordinerende komiteer eller lignende organer uten noen som helst makt og myndighet, eller hvor fakultetene har flertallet.

Organiseringen av lærerutdanningen ved NTNU er som nevnt i støpeskjeen igjen, og i likhet med tidligere er også denne gangen fagdidaktikken noe av kjernen i problemet. Den praktisk-pedagogiske lærerutdanningen ved NTNU er som kjent et delt ansvar mellom institutter og Avdeling for lærerutdanning og skoleutvikling (ALS) ved at sistnevnte har eneansvaret for pedagogisk teori og for praksis, mens instituttene har en del av fagdidaktikken. Det totale omfanget (ett år) og innholdet i studiet reguleres nokså detaljert av nasjonale rammeplaner gitt av Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Fordi den praktisk-pedagogiske utdanningen berører de fleste instituttene ved NTNU gjennom det fagdidaktiske ansvaret, og fordi det er ønskelig at også fagstudiene som inngår i NTNU's lærerutdanning er best mulig tilpasset skolens behov, er det ikke annet enn rett og rimelig at instituttene har et ord med i laget i styringen av lærerutdanningen.

Underdalutvalget foreslo at lærerutdanningen skulle styres gjennom et Program for lærerutdanning, og i februar 1996 oppnevnte Kollegiet et utvalg med førsteamanuensis Ove Haugaløkken som leder til å utrede dette sakskomplekset, sammen med spørsmålene om etterutdanning for lærere og universitetspedagogikk. Jeg hadde gleden av å delta i dette utvalget, som leverte sin innstilling i september samme år. Utvalget hadde ikke som mandat å utrede fagdidaktiktiske hovedfags- og doktorgradsstudier ved NTNU, men det pekes flere steder i innstillingen på behovet for å stimulere til undervisningsrettede hovedoppgaver og mer skolerettet forskning, særlig innen de teknisk-naturvitenskapelige fagene. I ettertid kan en vel si at kompetansebehovet i fagdidaktikk er stort i alle fag. Problemene med å få besatt de nyopprettede stillingene i fagdidaktikk et et godt bevis på dette. Behovet for fagdidaktisk forskning og utvikling understøttes dessuten av den nasjonale utdanningspolitikken på nittitallet, med store utdanningsreformer, økt satsning på utdanning og krav om mer effektivitet og kvalitet i hele utdanningssystemet med tanke på landets vekst og utvikling.

Haugaløkken-utvalget foreslo at hele lærerutdanningen ved NTNU skal styres av et Programstyre som har et godkjenningsansvar for praktisk-pedagogisk utdanning (pedagogisk teori, fagdidaktikk og praksis) og forøvrig en rådgivende funksjon overfor de rent faglige delene av lærerutdanningen. Utvalget var bundet av Kollegiets vedtak i desember 1995, og foreslo at Avdeling for lærerutdanning og skoleutviking (ALS) skulle best å som selvstendig enhet direkte under Kollegiet med sitt eget styre mest mulig tilpasset retningslinjene for instituttstyring.

Utvalgets innstilling har nå vært på høring i miljøene og til behandling i Det sentrale utdanningsutvalget og i Kollegierådet, og en dekangruppe bestående av representanter fra fire fakulteter samt ALS har sagt sitt. Dekangruppen foreslår blant annet at et Programstyre, hvor ALS sine representanter vil være i mindretall, også skal være styre for ALS. Det vil i praksis si at ALS opphører som enhet, og blir omgjort til et program. Dette er oppsiktsvekkende, etter som det ikke har vært vanlig å bruke programkonseptet om faste enheter med permanente oppgaver slik ALS har. Underdalutvalget brukte programbegrepet om definerte studieprogram, men ikke som enhetsbetegnelse. I praksis kjenner vi også programkonseptet brukt om enheter hvor man er usikker på den videre organisering, og hvor det har vært behov for en midlertidig organisatorisk løsning. Etter dekangruppens forslag vil ALS få en klart svakere stilling i systemet enn tidligere, den svakeste siden Pedagogisk seminar ble opprettet for tretti år siden. Samtidig vil fakultetene få det som de ønsker. Kontrollen over fagdidaktikken vil være sikret i overskuelig framtid. Dekangruppens hovedlinjer ble vedtatt i Kollegiet i juni, så det er i realiteten ikke mye som gjenstår til sluttbehandlingen den 30. oktober.

ALS er mer enn en administrativ enhet som gir praktisk-pedagogisk utdanning. Vi har å gjøre med en permanent vitenskapelig enhet som i løpet av de siste par tiårene har vokst både med hensyn til arbeidsoppgaver og kompetansenivå. For eksempel har enheten ansvar for universitetspedagogikk, og det gis vekttallsbelagte studietilbud ut over den praktisk-pedagogiske lærerutdanningen. De vitenskapelig ansatte ved avdelingen er målt og veid etter samme vitenskapelige målestokk som førsteamanuenser og professorer forøvrig ved NTNU. At ALS har ambisjoner om å sette i gang hovedfagsstudier i fagdidaktikk, går klart fram av Svein Lorentzens innlegg 18. september, og er ikke annet enn en naturlig følge av utviklingen ved enheten.

Dekangruppen foreslår følgende punkt i mandatet: «Programstyret skal i samarbeid med fakulteter og institutter arbeide for styrking av fagdidaktisk og skolerettet innsats på hovedfags- og doktorgradsnivå». Lorentzen argumenterer innenfor den samme snille retorikken. Han ønsker seg et hovedfag i fagdidaktikk basert på frivillig tverrfakultært samarbeid i fred og fordragelighet, og mener at det foreslåtte Programstyret vil kunne ta seg av koordineringen. Måtte disse drømmene gå i oppfyllelse. En ting er å la et Programstyre få hånd om de fagdidaktiske komponentene i den praktisk-pedagogiske lærerutdanningen, som tross alt utgjør en liten del av instituttenes virksomhet. Noe ganske annet er å la et Programstyre få innvirkning på utformingen av hovedfagene. Her vil nok de fleste instituttene være langt mer skeptiske. Med Sissel Marthinsens beretning friskt i minne er det lite rimelig å anta at instituttene vil utvikle disse hovedfagene på eget initiativ. Styrings-strukturen som er under oppseiling for ALS, vil neppe gi fagdidaktikken andre pustemuligheter enn den nødtørftige praktisk-pedagogiske utdanningen som departementet har bestemt av vi må ha.

Skal fagdidaktikken få reelle utviklingsmuligheter, må den tas inn fra kulden og få et hus å bo i. ALS må gis et hovedansvar for dette fagområdet. For å si det annerledes: Fagdidaktikken bør få en organisatorisk struktur som er normal for hovedfagsstudier og for permanent vitenskapelig virksomhet forøvrig. Det vil si at ALS bør organiseres etter en instituttmodell. For det er institutt ALS er, om en skreller vekk den tverrfakultære samarbeidsretorikken. Jeg er klar over at ALS selv har vridd seg som en meitemark på fiskekroken for å unngå dette, og de ansatte har alltid vært opptatt av å bygge reiret sitt høyest mulig i universitetshierarkiet, muligens av økonomiske grunner, og med mindre tanke for hvilken ordning som gir de beste faglige utviklingsmulighetene. Skal ALS kunne utvikle seg til den dynamiske pådriveren i fagdidaktisk forskning de aspirerer til, og som de uten tvil har kompetanse og kapasitet til, må de inn i det faglige fellesskapet og de faglig-administrative reguleringene som et fakultet representerer. Innenfor denne rammen vil ALS kunne få full frihet til å utvikle de fagdidaktiske fagområdene slik Lorentzen ønsker.

Det er viktig å skille mellom en enhets organisatoriske forankring i universitetsstrukturen, og de samarbeidsforpliktelser og samarbeidsorganer som må opprettes. En instituttmodell vil verken stå i veien for det viktige tverrfakultære samarbeidet eller for et Programstyre for praktisk-pedagogisk utdanning av den typen Haugaløkken-utvalget foreslo. Den vil heller ikke forhindre at de institutter som ønsker det, kan organisere egne tilbud på hovedfagsnivå. Utredningsrunden vi nå har bak oss, har nokså ensidig fokusert den praktisk-pedagogiske utdanningen. Den viktige siden av saken som berører forskning og kompetanseutvikling i fagdidaktikk, har kun vært berørt sporadisk, og har ikke vært gjennomdrøftet i diskusjonen rundt organiseringen av ALS.

Dekangruppen foreslår at et Program for lærerutdanning skal opprettes for en forsøksperiode på 5 år. Den praktisk-pedagogiske lærerutdanningen ved vårt universitet har måttet tåle lange forsøksperioder siden midten av 1980-tallet, og de nasjonale rammene er for lengst fastlagt. Det er ikke behov for flere forsøksperioder. Derimot kunne vi kanskje koste på oss en måneds tenkepause for å sikre oss at alle sider ved saken blir sett i sammenheng, og at hovedfagsstudier i fagdidaktikk ved NTNU også kan bli en realitet.

Gunn Imsen  professor, Pedagogisk institutt

Forsida