La oss si du eier en diger oljerigg i Nordsjøen. Ting går galt, og før du vet ordet av det har du et brennende inferno som koster deg flere millioner pr. døgn. Hvem ville du ringt? En legendarisk brønndreper som Boots Hansen eller Per Holand, blowout-eksperten ved Sintef.

Med sprutende olje på 110°C rundt seg går de ombord på den forlatte oljeriggen. Hvis oljen antennes, når den temperaturer på flere tusen grader, og plattformen blir til glødende metall. Sjøl om det ikke har tatt fyr, stenger branndressene på langt nær ut varmen, og gasskonsentrasjonen i lufta gjør øynene så såre at de nesten ikke er til å se med. Med seg har de utstyr til å lage verktøy. Karene har stoppet flere hundre blowouts før, men ingen jobber er like. Av og til går jobben unna på tre kvarter, andre ganger tar det et halvt år.

Noe av det første norske myndigheter gjorde da alarmen gikk på Bravoplattformen en sein aprildag i 1977, var å ta kontakt med den legendariske brønndreperen Red Adair i Houston. Han ba om å få tilsendt en åpen sjekk, og sendte deretter sine to beste menn på jobben. Boots Hansen og Toots Hatteberg landet ett døgn seinere.

I en aura av barskhet og Ville Vesten går de til verks. Dagslønna deres er over millionen, og ingen av Red Adairs menn jobber mer enn 35 dager i året. Med livet og legenden som innsats gyver de løs på utblåsninger kloden over.

Etter fem dager kom sjefen sjøl. Dagen etter stanset geysiren som forurenset Nordsjøen med 15 000 tonn olje. Staten tapte 300 millioner kroner i skatter og avgifter på grunn av ulykken. Sammenlignet med ei lærerlønn tilsvarer det 800 millioner i dag.

- Er du rusk?

Per Holand gjør store øyne bak skrivebordet sitt. Aldri om han kunne tenkt seg å innta boots og kjeledress for å løpe rundt og slåss med flammer og oljesprut.

- Jeg har overhodet ingenting å bidra med når det brenner. Slokkinga overlater vi til brønndreperne. Meg ringer de når det har sluttet å brenne, forklarer han.

Per Holand jobber ved Sintef Teknologiledelse - avdeling for Sikkerhet og pålitelighet, og har nettopp gitt ut doktoravhandlinga si i bokform. Bak «Offshore Blowouts, Causes and Control» står det meget anerkjente Gulf Publishing. Boka bygger på detaljerte opplysninger fra 125 utblåsninger i Nordsjøen og Mexicogolfen. Få i verden vet så mye som ham om hvorfor utblåsninger skjer og hvor lang tid det tar å fikse det. Ingen i verden vet så mye som ham om påliteligheten til BOP'en.

- Dette er vanskelig å forklare på kort tid sjøl til ingeniører, begynner han og finner fram et ruteark. Han skal vise hva som skjer når det går galt.

- Her er havbunnen. Nei, dette er nesten håpløst.

Holand kroter til på arket og rabler ned noen formler, ei borekrone og noen piler.

- Det er to barrierer. Hvis oljen eller gassen kommer forbi den første som er mud... Eller boreslam som det heter hvis vi skal unngå kvasiengelsken, da har vi BOP'en her oppe, peker han. BOP betyr Blowout Preventer og er en opptil 250 tonn, 12 meter høy dingus, som han kaller den.

- Kommer oljen eller gassen forbi den, ja da kan du få sånn der, smiler han og peker på veggen hvor det henger en plakatserie fra «Neal Adams Firefighters». Oljebrannene ryker svart på veggen.

- Neal Adams er litt Red Adair, litt meg. Han skriver bøker han også.

Nå var ikke Per Holand en fyrstikkglad gutt med pyromantendenser helt fra barndommen. Det var ikke suget etter spenning og katastrofe som førte ham inn i utblåsningenes verden. Da Boots, Toots og Red utførte sine godt betalte bragder på Bravo, var Holand i militæret og tenkte ikke noe mer over hva som skjedde på sokkelen. Deretter ble det maskinutdanning på NTH. Om studietida forteller han at studielånet var de artigste pengene han noensinne har brukt. Jobb fikk han på Sintef, og etter et år trengte de en kar til å være med å finne ut av påliteligeheten til undervanns-BOP'er.

- Helt tilfeldig, understreker han, smiler og lener seg godt tilbake på kontorstolen med hendene bak hodet. Etter hvert tok han over som prosjektleder.

I 1990 arvet Sintef en database med utblåsningsopplysninger, og Holand tenkte at ei oppdatering og fornying av denne kunne kombineres med en doktoroppgave. I dag vet alle i den vestlige verden som driver med brønnsikring, hvem Per Holand ved Sintef er. Boka hans er pensum for brønnkontrollører.

Mens Boots Hansen tjente seg rik på å stanse utblåsninger, er det Holands jobb å forhindre at de oppstår.

- Det er så mange overdrivelser når det gjelder blowouts. En hver blowout legger ikke alt land under olje, og bare 15 prosent antennes. Det er kostnadene som er problemet, poengterer han. Når døgnprisen på en rigg som leiter etter olje er 1 million kroner, begynner taksameteret å tikke hvis noe skulle feile for eksempel BOP'en. Hvor mange millioner som har blitt spart på grunn av arbeidet til Holand, er vanskelig å beregne. Men et konkret eksempel hvor han har tjent inn lønna si og vel så det, har han.

- Hver uke skal man teste BOP'en. Jeg var på en rigg i Nordsjøen hvor de testet den på en... ja, toskete måte. Ved å følge rådene mine, sparte de seks timer i uka, eller en million kroner pr. måned.

Holand understreker også at jobben hans er å sette fokus på sikkerhet, og det utstyret som skal sørge for det. Hvis han kan få oljearbeiderne mer bevisste på at BOP'en må vedlikeholdes og drives riktig, kan det spare både penger og menneskeliv. Norge har vært et foregangsland innen sikkerhet i oljebransjen, og midlene til forskning hang løst tidlig på 80-tallet slik at kompetansen kunne bygges opp. Da gasseksplosjonen på britiske Piper Alpha i 1988 kostet 167 liv og ødela plattformen, vakte det sikkerhetsinteressen i Storbritannia. Det samme skjedde i USA.

Dermed satt Holand mitt i smørøyet som verdens fremste ekspert på kritiske deler innen plattformsikkerhet. Fra hele verden kommer e-poster med ønsker om å dra nytte av ham. For tida diskuterer Holand med amerikanerne om han skal hjelpe dem med undervanns- BOP'ene deres i Mexico-gulfen. Han regner med å fortsette med blowouts og BOP'er i ennå ei god stund framover.

- Du drømmer aldri om en kjeledresstilværelse ute på plattformen?

Holand forteller at han bare har vært ute på plattform 5-6 ganger de siste ti årene. Maten er god og alt er veldig stort.

- Men det er ikke noe for en sånn skrivebordskar som meg, konkluderer han. Sjøl om noen måneder på en borerigg kunne ha vært lære-rikt.

- Jeg vil helst sitte her, ler han og banker i skrivebordet.

- Og dagene, hvordan er en vanlig arbeidsdag bak skrivebordet ?

Holand trekker på svaret og vrir øyenbrynene.

- De er veldig forskjellige. Nei, det blir feil... Jeg har veldig forskjellige arbeidsoppgaver? Nei, feil det også. Jo, jeg sitter her ved PC'en min og jobber med forskjellige ting i tilknytning til BOP'er. Og det stortrives jeg med, konkluderer han, synlig fornøyd med formuleringa.

I boka har han på forskjellige steder grå firkanter med berømte blowouts:

«Bravo blowout, Norwegian sector of the North Sea, 1977. During a workover operation, the oil well started to flow. The crew did not control the initial flow, and a major oil spill was the result. During the eight days of the blowout more than 20 000 m³ had spilled.»

- Synes du utblåsninger er heftige?

- Neeeei, det er bare en faglig interesse. Jeg synes faktisk forsida på boka mi er litt glorete.