Professor i arbeidslivsvitenskap ved NTNU, Morten Levin, mener at ORGUT-forslaget som nå er ute på høring, ikke går langt nok. Mange opplever forslaget som en radikal endring av universitetsorganisasjonen, mens Levin mener det motsatte. - Universitetet har blitt en vernet arbeidsplass med begrenset rom for nyskapning og nytenkning, sier han.

Det er gjennomtenke spissformuleringer basert på en lang karriere som arbeidslivs- og organisasjonsforsker Morten Levin presenterer. Levin mener at ORGUT-debatten som nå preger universitetet, ikke er spennende nok, og at også de nye forslagene skisserer en gammeldags  organisasjon med det tradisjonelle hierarkiet intakt. Det framlagte forslaget innebærer blant annet at instituttstyreren fortsatt skal velges, men at vedkommendes makt, myndighet - og lønn - opprustes kraftig. Samtidig skal det klarere skilles mellom den faglige (valgte) ledelse og den administrative ledelsen på alle nivåer. Morten Levin mener dette er for smått, og at universitetet nå må ta kraftigere virkemidler i bruk.
- Det er tydelig å se at det nye forslaget henter inspirasjon fra industri og forvaltning. Men universitetet er en kunnskapsbedrift som opererer på to felter, nemlig med forskning og undervisning. Forskning kan defineres som streben etter å skaffe oss nye kunnskap, å få vite noe vi ikke visste fra før. Jeg mener at organisasjonen slik den er i dag - og slik den er foreslått - ikke inviterer til det. I dag har vi en tilnærmet anarkistisk struktur, og jeg er langt fra tilhenger av det. Og vi får nok et mer effektivt forvaltningssystem med det nye forslaget. Men hva så? Heller ikke det nye ORGUT-forslaget legger opp til en organisasjon som har som grunnleggende premiss å støtte opp under innovasjon og nyskaping.

Fagmiljøene er stivnet

- Det hevdes at ny kunnskap utvikles via faglige kontakter og i samarbeid mellom fagpersoner på samme fagfelt. Intet kunne være mer feil enn det. Ny kunnskap utvikles i brytningen mellom ulike fag og mellom ulike fagfolk, mellom folk med ulike kunnskaper og med ulik erfaringsbakgrunn. Det er det stadig flere som innser. Likevel velger vi altså å oppretteholde instituttet som institusjon. Om instituttstyreren er valgt eller utpekt, godt eller dårlig lønnet, spiller ingen rolle. Det vil fortsatt være folk med samme utdannelse og samme bakgrunn som for eksempel tildeler stipend eller bevilger penger til reiser til sine egne. Dermed fortsetter det innadvendte systemet, og instituttet får mer og mer preg av en vernet arbeidsplass. Slik har det vært i årevis, og det er på tide at noen tar tak i hele spørsmålet og går virkelig radikalt til verks. Legg ned instituttene, og sats heller på faggrupper, sier Morten Levin.

To nivåer

Morten Levin ser for seg to ledelsesnivåer ved universitetet. Ett toppnivå med den faglige og administrative ledelsen, og ett fakultetsnivå.  Toppledelsen skal ha stor makt og innflytelse, basert på prinsipielle og strategiske beslutninger fattet i et demokratisk valgt kollegium. Under fakultetene bør det derimot organiseres grupper i stedet for institutter. Gruppene bør settes sammen etter hva man forsker på, og forskere og andre må kunne trekkes inn etter behov. På denne måte kunne man skape dynamikk og spenst i gruppen, og i møtepunktet mellom ulike kunnskaper og erfaringer ville nye viten kunne produseres. Gruppene bør ha en flat organisasjonsmodell og en stor grad av selvstendighet. Samtidig bør gruppene være i konstant endring fordi spisskompetanse er ikke noe man utvikler i faggrupper, men i møte med andre tanker, ideer, kunnskaper og erfaringer. Et meget viktig poeng er det også at det må herske en stor grad av frihet, og det må gis støtte til å utvikle nye faggrupper - samtidig som man raskt kan legge ned grupper som ikke når de ønskede mål. Bare slik vil universitetet kunne produsere kunnskap som samfunnet har behov for og universitetets status og omdømme ville øke.
- Om slike grupper får en egen ledelse, vil vel gruppene lett kunne utvikles til å bli «institutter» igjen?
- Gruppene behøver ingen formell ledelse, men toppledelsen ved universitetet og ledelsen på fakultet, må være interessert. Ikke i at regler og forordninger følges, men i at det produseres resultater. Samtidig må gruppene systematisk evalueres på bakgrunn av målsettinger og oppnådde resultater.
 

Humanistiske fag

- Hvis du etterlyser et universitet som produserer handfaste resultater som samfunnet skal kunne ha umiddelbar nytte av, ligger HF-miljøene tynt an? Har ikke universitetene også et ansvar som kulturinstitusjoner og produsenter av kulturkunnskap?
- Etter mitt skjønn er dette unødvendige bekymringer i HF-miljøet. Er det noen som kan se framtida lyst i møte, er det HF. Ansatte ved Historisk-filosofisk  har alt å vinne på denne utviklinga. Vi er i ferd med å bevege oss vekk fra produsentsamfunnet. Derimot vil det bli stadig større etterspørsel etter kunnskaper i språk, om andre kulturer, kommunikasjon og formidling og ikke minst om hva kunnskap er. Dette er hjemmebane for Historisk- filosofisk. En kan her tenke seg både faggrupper fra eksisterende fagmiljøer, og i tverrfaglige konstruksjoner.  Ikke bare ville slike grupper ha produsert ny  viten, altså resultater som går inn i viktige samfunnsdebatter. De ansatte hadde også fått en mer spennende og interessant hverdag hvor de fikk oppleve gleden av å utvikle både seg selv og universitetet, sier Morten Levin.