Akademisk frihet og idéskaping
kontra toppstyring og stagnasjon
I siste nummer av «Physics World» er der et leserbrev med overskrift Requiem for Serbian Science. Foranledningen er den nye serbiske universitetsloven, som ble kjørt gjennom parlamentet som hastesak unntatt offentlighet i sommer. Av hovedingrediensene hersettes:
• Alle rektorer og dekaner oppnevnes direkte av undervisningsdepartementet.
• Alle vitenskapelig ansatte skriver under en lojalitetserklæring
- eller får sparken.
• Alle forskningsinstitutter/grad schools fjernes, og
privatiseres.
• Ingen forskning støttes av undervisningsdepartementet
- hvis den ikke resulterer i varer i supermarkedenes hyller i løpet
av tre år.
Så når SINTEF-direktør Roar Arntzen
i UA nr. 10 forteller oss at «ikke samfunnet lenger er villig til
å betale for de humboldtske idéer», har han utvilsomt
rett - i alle fall hvis man hensetter seg til rest-Jugoslavia.
De «humboldtske idéer», som Arntzen
refererer til, oppsto som følge av én konkret hendelse: Preussens
forsmedelige tap for Napoleon ved Jena 14. oktober 1806. En analyse av
årsakene ledet tilbake til et stivnet og inadekvat skoleverk, og
avfødte en fullstendig omkalfatring av det prøyssiske undervisningssystem,
fra grunnskole til universitet. I spissen for omleggingen sto Johann Gottlieb
Fichte, Friedrich Schleiemacher og Wilhelm von Humboldt, diplomat, eminent
språkforsker - og prøyssisk undervisningsminister 1809-10.
I universitetene, i første omgang det nye universitetet i Berlin,
ble det åpnet for akademisk frihet - «Lernfreiheit» (frihet
for studenten til å velge sitt eget program), og «Lehrfreihet»
(frihet for professoren til å utvikle emnet og delta i forskning)
- og hva vi nå betegner «forskningsbasert undervisning».
Formålet - som ble oppnådd - var oppmuntring til idéskaping
og nytenking, noe som var nær umulig i det gamle indoktrineringsuniversitetet.
Dog - dengang som nå fant personer i maktposisjon akademisk frihet
farlig - og Humboldt ble i 1819 avskjediget av et reaksjonært prøyssisk
regime.
Man kan spørre seg hvordan det hadde foregått
at universitetene hadde blitt til de forstenete institusjoner de var på
1600- og 1700-tallet. Svaret er enkelt: Statlig inngripen og innføring
av såkalte «overordnede mål» - i forbindelse med
religionskrigene og beskyttelse av den til et hvert sted gjeldende rette
lære.
Universitetene som institusjoner oppsto, som vel de fleste
vet, fra midt på 1100-tallet, som laugsdannelser blant «magistre»
og studenter - universitas magistrorum og universitas scholarium («universitas»
er i denne sammenheng middelalderlatin, og betyr ikke universell, men laug).
Stridigheter med eksterne maktpersoner - administratorer (som domkansleren
i Paris) og lokale styresmakter (som bystyret i Bologna) - var legio fra
første stund. Det er bemerkelsesverdig at clerici her fikk støtte
av keiser og pave, for eksempel i et edikt av Friedrich Barbarossa fra
1158.
Vanlige reaksjoner fra laugene var streik og utvandringer.
Først på 1200-tallet tok eksempelvis en stor del av magistrene
i Paris med seg sine studenter bort fra en maktsyk administrasjonssjef (domkansler)
og over til venstre Seinebredd - hvor man fremdeles finner deres etterkommere,
og omlag samtidig tok en gruppe frustrerte studenter fra Oxford med seg
sine lærere over elven Cam - hvor man også fremdeles finner
etterkommerne.
De første universitetene greidde seg lenge utmerket
uten noen rektor (rektor - fra regere, å herske). Derimot sendte
man proktorer (prokuratorer) til konge- og pavehoff, omlag som distriktshøgskolene
hos oss idag sender lobbyister til Stortinget. Og det er vel hos oss idag
vanlig å oppfatte våre universitetsrektorer som egentlig å
være våre proktorer, med oppgave å være våre
representanter utad og ikke våre «herskere».
Man bør vel også se på opprinnelsen
til vervet som «dekanos». Som navnet sier, er dette i utgangspunktet
leder for en gruppe på 10 - det vil si ca. 10 magistre, med sine
studenter. I en slik gruppe kan lederen kjenne alle personlig, og virkelig
representere gruppen. Idag ville dette mer tilsvare instituttstyrer enn
fakultetsleder - som vel heller burde omdøpes til hektanos, og kanhende
er et overflødig ledd i hierarkiet?
Noe om lederprinsipper. Bedriftsledere og andre har de
siste par ti-årene for en stor del vært influert av hva som
hos oss er kjent som «Akerskolen», med Heiberg, Glad, Ueland
med flere som eksponenter, og George Kenning som teoretikeren, med prinsippet
«En leder kan lede hva som helst, uten å vite noe om det han
(alltid en han) leder». Og prinsippet om «accountability»
- hvis det går galt, tar lederen ansvaret - og hopper med gyllen
fallskjerm, mens de ansatte tar støyten. Dagens Næringsliv
karakteriserte i forrige måned Akerskolen som en ulykke for norsk
næringsliv ?
I universiteter blir dette om mulig verre enn i næringslivet.
Rektor og dekaner vet alltid fint lite om hovedtyngden av det de ansatte
holder på med - og er gjennomført inkompetente som faglige
ledere. Forsøk på toppstyring av universiteter har vært
prøvet nær sagt utallige ganger, og alltid med katastrofale
følger. Det er nesten ufattelig at det går an å være
så historieløs at man ikke har oppfattet dette - men så
er også Akerskolen nesten ufattelig for undertegnede.
Som avslutning: I UA nr. 10 (4.6) spør Asbjørn
Aune, vedrørende utpekte instituttstyrere, «Hva blir bedre
for hvem?» Og er møtt av en øredøvende taushet
fra Rektorat og Kollegium. I UA nr. 11 (18.6) kommenterer Knut H Sørensen,
i en artikkel «Når store ord flyr forbi», ORGUTs organisasjonsprosjekt. Og
er møtt med like øredøvende taushet. (I parantes bemerket:
Høringsut-kastet fra «Styringsgruppen for ORGUT-prosjektet»
av 10.09.98 svarer ikke på de spørsmål som her er stilt).
Så får vi høre at Rektor ønsker
lovendring for å kunne sette grunnplanet utenfor i den daglige ledelse
av eget arbeid. Og i sommer - spesielt for fysikere - at Rektor, uten kontakt
med fagmiljøet, går ut med anbefaling om at Norge trekker
seg ut av grunnforskningsprosjektet CERN.
Hva er det Rektor og Kollegium vil? Og hvordan oppfatter
de sine roller? De har ganske bestemt ikke lenger min udelte tillit.