De er unge. De er menn. Og nesten alle studerer på Gløshaugen. Mensa-klubben er for de glupeste blant oss. 

Rundt et bord på spisestedet «Egon» sitter sju unge menn. De har mye til felles, i tillegg til kjønn og alder: De er eller skal bli sivilingeniører. De liker pizza og strategiske spill. Men hovedgrunnen til at akkurat disse unge mennene og en sjelden gang en dame eller to månedlig møtes på Egon, er at de alle har en intelligenskvotient (IQ) på 148 eller mer. De tilhører dermed en eksklusiv to-prosent av menneskeheten, for flere er det visstnok ikke som passerer den magiske grensen. Gjennomsnitts-IQ-en ligger, for ordens og sammenliknings skyld, på 100.

Nå er verden så greit og godt ordnet at det faktisk finnes en egen forening for denne minoriteten. Mensa er navnet; det er latin og betyr bord, for den opprinnelige ideen var «det runde bordet», det vil si der alle står likt. Mensa ble opprettet i England i 1946 av to vitenskapsmenn som hadde en visjon om å samle de mest intelligente menneskene på Jorden, for at deres hjernevinninger kunne anvendes i det godes tjeneste, blant annet for å hindre nye kriger. I dag er visjonene tonet noe ned, men fortsatt heter det at Mensas hensikt er å fremme menneskelig intelligens slik at den blir til fordel for hele menneskeheten. Et uttrykt mål er også å skape et intellektuelt og sosialt stimulerende miljø for medlemmene.

- Men vi er her foreløpig mest for å ha det hyggelig, en slags koseklubb på høyt nivå, sier Anders Jacobsen, Eirik Rian og Truls Bergersen (alle i styret for den snaut ett år gamle Mensa Trondheim), Markus Bjartveit Krüger og Per Christian Bjelke (begge på Mensa-møtet for første gang), Simen Olsen og Harald Pedersen. Sistnevnte er den eneste som ikke studerer til siv.ing.; han er til gjengjeld avdelingsingeniør ved NTNUs IT-avdeling.

Jammen, hvorfor?

Nei, de er ikke noe bedre enn andre. Nei, de er ikke den flinkeste gutten i klassen. Nei, det er ikke den skyhøye IQ-en som holder egoet deres oppe. Den er i det hele tatt ikke noen stor greie i livet deres. Så hvorfor sitter de her i det hele tatt ?

Janei, si det. De er jo allerede tatt opp som studenter på det prestisjefylte siv.ing.-studiet, og trenger ikke mer anseelse enn det, understreker de. De er vanligvis opptatt med helt al-minnelige ting, som studier, familie, sport, venner og organisasjonsarbeid, understreker de. De er like alminnelige som alle andre og like forskjellige seg imellom som alle andre, understreker de. Bortsett altså fra dette ene som bringer dem sammen: IQ-en.

- Og den må jo være veldig betydningsfull for dere ?

- Rent personlig er det veldig tilfredsstillende en dag eller to, å vite at du har så høy IQ som du hadde en mistanke om, medgir de fleste som alle i sin tid tok testen «mest av nysgjerrighet».  Siden er det ikke noe stort tema, selv om det sikkert hjelper på selvbildet. Men intelligens blir stadig viktigere for samfunnet. Likevel er det en ressurs man liksom ikke skal snakke om, og vi synes det kan være på sin plass å alminneliggjøre oss litt, gjøre skam på alle mytene: at vi er usosiale og blærete, at vi helst kommuniserer pr. telepati, og slikt. Norge er på mange måter et Jante-land, og det er jo artig å provosere litt...

Ett av flere fellesskap

- Men hvorfor får ikke kompisene med bare litt lavere IQ være med og spise pizza ?

- Grensen ble satt i London for lenge siden. Dette er jo bare ett av flere fellesskap, nok en «stimulienhet», og akkurat her er inngangsbilletten tilfeldigvis en bestått Mensa-test, forklarer de tre i styret, men understreker også at det ikke er nedlagt noe som helst forbud mot å ta med seg ikke-mensanere på møtene: - Dette er ingen lukket forening, vi har ingenting å skjule!

Alle rundt bordet er enige om at «felles IQ» ikke nødvendigvis behøver å bety at man trives sammen. - Men vi har et hyggelig fellesskap og ofte interessante samtaler. Snart skal vi også arrangere bedriftsbesøk. Og Mensa internasjonalt har en bred virksomhet, med nettbaserte SIG-grupper (Special Interest Group) for alt mellom himmel og jord, og SIGHT-koordinatorer (Service, Information, Guidance and Hospitality to Travellers) som hjelper tilreisende mensanere med praktiske ting. Omtrent som esperantistene har det , forklarer leder Eirik Rian, og minner om at Mensa Trondheim bare er i oppstartfasen:  Pizzakveldene er mest for å bli kjent. Vi har også til hensikt å se om vi, ut fra vårt verdi- og eksistensgrunnlag, kan tilby noe andre foreninger ikke kan. På et vis er vi like spørrende, vi, som alle andre.

- Er dere ikke redd for at en utstrakt IQ-testing vil føre med seg en ganske guffen rangering av mennesker ?

- Nei, vi tror at alle mennesker er flinke til noe, og det er viktig å finne ut hva, mener Truls Bergersen.

Psykologiprofessor Arnulf Kolstad:

- Uintelligent å snakke om kultur-uavhengige tester!

- Folk som har skåret høyt på en bestemt test, har bare skåret høyt på en bestemt test. De er ikke nødvendigvis mer begavet enn andre.

Om intelligenstester og deres eventuelle verdi, strides de lærde. Men de brukes i større grad enn vi kanskje er klar over: for eksempel ved sesjoner eller når man søker en bestemt jobb. IQ-begrepet har imidlertid fått flere fasetter enn det hadde for noen tiår siden. Nå snakker man om sosial intelligens, emosjonell intelligens og en rekke andre «intelligenser» som også kan måles i det vide og det brede.

- Man bør være klar over at det finnes en rekke individuelle forskjeller og sosiale/klassebestemte forskjeller som vil innvirke på resultatene av IQ-tester, minner professor Arnulf Kolstad ved Psykologisk institutt om. Han advarer derfor mot å ta resultatet av slike tester for noe mer enn det de er: et mål for akkurat det testen måler, verken mer eller mindre.

Kolstad avviser også bestemt at det finnes noe som heter kultur-uavhengige tester: - Det er uintelligent å påstå noe slikt. Ingen har ennå laget en slik test, slår han fast. Går du til andre kulturer enn vår egen, vil du for eksempel kunne finne helt andre oppfatninger av figurer. Det som er en runding eller en firkant for oss, vil i andre kulturer kunne ses som en måne eller et vindu. Kategorisering avhenger av så mangt, blant annet om man har et skriftspråk og i så fall hva slags, eller om man lever i en kultur der det hovedsakelig tenkes abstrakt eller konkret. Man behøver derfor ikke nødvendigvis være lite intelligent selv om man skårer lavt i en test.

Professoren har ellers ingen store motforestillinger mot en Mensa-klubb: Om folk som har skåret høyt på en bestemt test, har lyst til å slå seg sammen, må jo det være greit. Det er kanskje godt for selvbildet til noen. Men ingen må la seg forlede til å tro at de er mer begavet enn andre av den grunn!
 

Forsiden