Vi går for ofte til lege for å forsikre oss om at vi ikke er syke. Ikke minst gjelder det friske voksne menn, som er storforbrukere av helsetjenester, sier professor Roar Johnsen ved Institutt for samfunnsmedisinske fag.

En Dagblad-overskrift roper etter oss fra avisstativene en morgen først i september: «Menn dør av prostatakreft!» Budskapet er at mange menn dør unødvendig av prostatakreft fordi de kommer for sent til lege.

«Uha», tenker vi. Kanskje det er like greit å bestille seg time til legen sin med en gang - Man må jo ta vare på helsa si...

Ved nærmere ettertanke legges røret på telefonen før doktorens nummer slås. For i slutten av artikkelen står det noe om at prostatakreft visstnok ikke er så lett å diagnostisere. Så da er det vel ingen vits i det likevel? 

Masseundersøkelser til liten nytte

19. oktober starter Nidarø-konferansen ´97, og vår innbilte som uinnbilte sykelighet er blant temaene som står på dagsordenen. En av dem som jobber med slike problemstillinger i det daglige, er professor Roar Johnsen ved Institutt for samfunnsmedisinske fag, NTNU. Johnsen er spesialist i allmennmedisin og samfunnsmedisin.

- Dette med prostatakreft er en god illustrasjon på problemet. For massiv screening i ulike europeiske land har så langt ikke ført til noen redusert dødelighet når det gjelder prostatakreft, sier Johnsen.

Johnsen er forholdsvis nyansatt ved NTNU. Han kommer fra Regionsykehuset i Tromsø, hvor han nylig avsluttet en studie av tilbudet innen primærhelsetjenesten i Norge. Studien var en del av et felleseuropeisk prosjekt, og Johnsen utførte den sammen med Knut Holterdal.

Dobbelt så mange leger

En av konklusjonene er at norske leger utfører like mange konsultasjoner i dag som i 1978, da en liknende undersøkelse ble gjort: Mens det totale antall leger i Norge er fordoblet i løpet av samme tidsrom. Tilbudet innenfor primærhelsetjenesten er med andre ord fordoblet i løpet av de to siste tiårene.

Men likevel går vi til lege oftere enn noen gang. Og de av oss som statistisk sett behøver dem minst - unge og middelaldrende menn går aller oftest.

- De som bruker helsetjenestene mest, er også de friskeske. De går til doktor for å sjekke at helsa er OK ikke fordi de er syke, sier Johnsen. Voksne menn som ennå ikke er blitt gamle, er den gruppen som har minst grunn til å oppsøke lege. For kvinners vedkommende vil de nødvendigvis ha en viss kontakt med helsevesenet i forbindelse med svangerskap og fødsel.

Men selv om det er blitt dobbelt så mange doktorer, åpner ikke de nødvendigvis praksis der folk bor. Det er nemlig slik for legestudenter som for studenter ellers de bosetter seg gjerne i nærheten av utdanningsstedet. Dette rammer utkant-Norge.

Hvor ble de av?

-Man kan for eksempel spørre seg hvor de siste 700 legene utdannet i Norge egentlig er blitt av. Våre sykehus har problemer med å få fylt opp legestillingene. I utkantstrøk er det få som har slått seg ned. Vi står tydelig overfor et styringsproblem, sier Johnsen.

Han mener dette misforholdet mellom hvor legene er og hvor pasientene er, gjør det enda mer aktuelt å prioritere i helsetilbudet. Hvilke tjenester skal være tilgjengelig for alle uansett hvor de bor; hvilke tjenester skal konsentreres; hvilke tjenester skal nedprioriteres totalt sett.

- Jeg mener massescreening av friske mennesker bør unngås. Folks forestilling om at det hjelper å få stilt en diagnose tidlig i sykdomsforløpet hviler på to forutsetninger: At sykdommen har et latent forstadium hvor pasienten ennå ikke har oppdaget at han er syk, og at dette forstadiet er mulig å detektere. Det andre premisset er at det å oppdage sykdommen tidlig, fører til at man kan endre forløpet av sykdommen. Men disse premissene er ofte fraværende. For eksempel magekreft og kreft i bukspyttkjertelen: For ingen av disse kreftformene vinner man noe i form av redusert dødelighet, selv om kreften oppdages tidlig, sier Johnsen.

Med andre ord: Massescree-ning i disse tilfellene fører ikke til annet enn at den dødsdømte får dommen tidligere. Så kan  man strides om det er en fordel eller ikke.

«Diagnoseoptimistene»

Det går et skille her, sier Johnsen, mellom de han kaller «diagnoseoptimistene» og «diagnosepessimistene».

- Selv tilhører jeg dem som ikke har så stor tro på gevinstene av å lete etter mulige diagnoser blant friske mennesker.

Dagbladet er den av dagsavisene som mest markant har fokusert på den såkalte DU-journalistikken, hvor helseproblemer i alle kategorier vies stor oppmerksomhet. De mest salgbare sakene handler ofte om pasienter som lider eller dør fordi sykdommen deres ikke ble oppdaget i tide.

Diagnose på diagnose på diagnose...

- Media fokuserer svært sterkt på de underdiagnostiserte de som ikke fikk lidelsen sin diagnostisert tidlig nok. Min oppmerksomhet retter seg imidlertid mer mot de overdiagnostiserte: De som har fått stilt diagnose etter diagnose, gjerne av flere påfølgende leger ? uten at det har gjort dem verken lykkeligere eller friskere, sier Roar Johnsen.

- Det er faktisk slik at jo friskere vi er, jo mer opptatt blir vi av helsa vår. Når avisa presenterer et oppslag som går ut på at ulike eksposisjoner som for eksempel øker sykdomsrisikoen med 20-30 prosent. Det høres voldsomt ut. Man glemmer imidlertid at man i utgangspunktet snakker om risiko på promillenivå, slik at utslagene er helt marginale, sier Johnsen.