For noen dager siden kom jeg tilfeldig til å bla
i listeforslagene til samtlige 15 politiske partier som deltok i siste
stortingsvalg i Sør-Trøndelag. Motivet for handlingen var
diffust, men det slo meg at fraværet av kandidater med base ved NTNU
var markert. En og annen student pyntet listene, men antall akademiske
titler kunne telles på én hånd, og da er jeg raus nok
til å ta med folk godt plassert i institusjoner fysisk langt unna
Gløshaugen og Dragvoll.
Observasjonen behøver ikke fortelle noe som helst.
Iallfall ikke om det akademiske miljøets samfunnsengasjement.
En tilsvarende gjennomgang av kommunevalglister gir samme
resultatet. Men heller ikke det behøver nødvendigvis være
av avgjørende betydning.
Heller ikke det faktum at sommerens professorale provokasjon
fra Oslo, verbalt slynget ut i massemedia av professor Bernt Hagtvet,
avfødte akademisk indignasjon eller de stormkast man kunne vente.
Og det til tross for at professoren ikke la fingrene imellom hva angår
studenters hang til å sutre seg gjennom tilværelsen.
For hva var det Hagtvet insinuerte? Jo, dagens studenter
er bortskjemte og makelige. Eller ganske fritt oversatt: Rimelig uinteressert
i det meste utenfor ens egen personlig sfære, inkludert verden rundt
seg. Rett nok kom det pliktskyldigst en del ulyd fra valgte representanter
fra studentorganisasjoner, men de som ventet storm, venter fortsatt.
Heller ikke dette behøver å være det
definitive beviset for at våre akademiske maurtuer for tiden er rekruttert
av studenter og lærerkrefter med beskjeden interesse for det samfunnet
som eksisterer utenfor egne porter.
Eller begynner det å tegne seg et bilde?
Jeg synes å høre snøftene: Nok en
«moralist» med usedvanlig trang til å mane frem sekstiåtternes
fortreffelighet. Med ubendig lyst til å polere historien: «Slik
var det i min ungdom. Det var den gang de som rekrutterte de akademiske
miljøene brydde seg».
Det er langt fra meningen. Problemstillingen er verre
enn som så. Hvis den påstanden jeg nærmer meg skulle
vise seg å være riktig, berøres grunnleggende verdier
i samfunnet.
Rett nok kan det være kjekt å minnes vaiende
flagg og bølgende skarer som taktfast slynger skråsikre paroler
i ansiktet på nærmiljøet. Rett nok var det engasjement.
Men noen invitasjon til innsiktsfull debatt var det så langt ifra.
Det er intet pre å dosere ensidighet, slett ikke for akademiske miljøer.
Nå mener jeg ikke at det nødvendigvis betyr
samfunnsmessig nærsynthet å overse en provoserende professor
som mener at sutringen over egen skjebne er i ferd med å ta overhånd
i miljøer som vi venter er opptatt av noe langt mer avansert. Det
KAN skyldes et bevisst ønske om å overse provokasjonen.
Men samtidig kan den opphøyde «roen»
ved våre høyere læreanstalter tyde på at vi som
står utenfor må omskrive våre erfaringer.
Jeg HAR med andre ord bestemt meg for at det brede samfunnsengasjementet
er forsvunnet. Jeg aner ikke om det skyldes temporære svingninger
eller mer dyptpløyende årsaker. Jeg aner ikke om det utelukkende
dreier seg om fravær av eksternt engasjement, og om det faktisk fortsatt
eksisterer en samfunnsnerve bak glassveggene på Dragvoll og de massive
murene på Gløshaugen.
Det er for så vidt uinteressant. Det er mangel
på de utadrettede frasparkene som jeg oppfatter som farlig. Ikke
alene for det akademiske miljøet, men for demokratiet. Den dag det
er «vedtatt» at det «store vi» er uinteressant
for velskolerte mennesker, forsvinner viktige forbindelseslinjer mellom
samfunn og tun-ge grupper som i kraft av sektorkunnskap og yrke uansett
har og vil få betydelig innflytelse på hvilken vei morgendagens
samfunn skal gå.
Jeg er heller ikke sikker på hva årsaken
er til den «opphøyde ro». Fra tid til annen er det kommet
hjertesukk fra studenthold om eksamens- og forventningspress, om usikre
fremtidsmuligheter og om høye studielån. Summen av dette blir,
fritt oversatt til vulgærvarianten, utdannelse i fagidioti. Fra lærerhold
er det videre tilflytt omverdenen opplysninger om lavt lønnsnivå
og stadig økende undervisningsstress.
Summen av alt dette, og sikkert mer til, skal angivelig
bli pugging og faglige forberedelser dag og natt, og at enkelte «selger
seg» til morgendagens arbeidsgivere mens man ennå står
forholdsvis langt nede på utdanningsstigen.
Det kan tenkes at slike informasjonsdrypp til periferien
? der jeg befinner meg ? er korrekt. Men det gir meg i så fall ikke
svar på hvorfor dette aksepteres og at slike grunnleggende svakheter
ikke utløser annet enn periodevis tenners gnissel over studierenter
og lønnsforhold.
Hvis det virkelig er slik, lever vi i et samfunn der
akademisk frihet og tidligere tiders tro på slike miljøers
evne til fornyelse av kultur, demokrati- og samfunnsutvikling er redusert
til en arena med båser der det puttes inn puggende mennesker som
på kortest mulig tid skal utvikles til umælende produksjonsskapninger.
I så fall er perspektivet foruroligende. For morgendagens
akademikere. For et samfunn som har valgt å dressere bort kreative
gjærkulturer. Vi sitter igjen med titusener av pc-slaver som med
ryggen mot omverden bruker all sin kompetanse på sin nisje uten å
bry seg med naboen.
For å unngå enhver mistanke: Jeg hevder IKKE
at det er slik, eller at det nødvendigvis VIL bli slik. Jeg føler
bare at faren for at denne versjonen kan ha en viss gjennomslagskraft øker
proporsjonalt med fraværet av generelt samfunnsengasjement.
Hvis det er slik at taushet på 90-tallet er like
naturlig som opphisset støynivå var på 70-tallet, er
det en skjebnens ironi bak utviklingen. Av høyst naturlige årsaker
sitter det i dag varianter av 68-modellen i sentrale posisjoner over alt
i vårt samfunn, også i universitetsmiljøene. Hvem ville
trodd at denne generasjonen skulle komme til å medvirke til en samfunn
der man bekymres over akademikeres fravær av evne til å bry
seg. DET kan historisk sett bli den alvorligste børen å bære
for de tidligere revolusjonære.