Jeg har i flere år hatt mine to barn i SiTs Dragvoll barnehage. Bedre personell, pedagogisk opplegg, og finere omgivelser skal man lete (meget) lenge etter. Jeg er kort sagt strålende fornøyd med tingenes tilstand her. At samtlige av personalet oppviser profesjonalitet, vennlighet, forståelsesfullhet og tålmodighet lyder kanskje utrolig, men er like fullt sant. Men det sier også en god del om hvor attraktiv SiT har vært som arbeidsgiver; man har kunnet velge og vrake i høyt kvalifiserte medarbeidere.
Jeg skriver «har vært» med hensikt. For etter å ha blitt kjent med førskolelærernes rådende lønnsbetingelser i SiT, er jeg ikke like sikker på om denne beskrivelsen lenger holder helt stikk. Som det fremgår av Under Dusken nr. 10-98, vil en førskolelærer med 16 års ansiennitet i SiT ligge kr 5000 under den lønn vedkommende vil få i Trondheim kommune ? en kommune hvis gjennomsnittlige lønnsnivå er lavt i forhold til de fleste kommuner i landet. I følge det anbefalte meklingsfor-
slaget vil riktignok en førskolelærer i SiT ligge mellom kr 2500 og 1600 over kollegaene i Trondheim kommune i lønnstrinnene 19-25. Så langt, så godt, kunne man si. For deretter er det full stopp hos SiT; dvs. det er ikke noe «deretter». For mens kommunen tilbyr lønnstrinn 26 for 10 års ansiennitet og lønnstrinn 27 for 16 års ansiennitet, er disse lønnstrinnene simpelthen fraværende hos SiT. Derfor de 5000 i forskjell. I klartekst betyr dette at SiT ikke verdsetter erfaring. Det gjør SiT heller ikke når det gjelder styrerne i barnehagene. I kommunen kan en styrer på individuelt grunnlag oppnå lønnstrinn 38. SiT, derimot, sier takk for seg ved lønnstrinn 35, uansett hvor stor erfaring vedkommende måtte ha. Forskjellen utgjør kr 10 000. I rettferdighetens navn må det sies at SiT slett ikke har vært så «ille» tidligere; tvert i mot har SiT ligget foran når det gjelder lønnsbetingelser. Så det er altså dagen i dag vi snakker om.
I samme nr. av Under Dusken sier Jarle Lyng, direktør i SiTs arbeidsgiverforening, at man ikke kan uttale seg om lønnsforskjeller før etter at de lokale oppgjørene, som nå står for døren, er ferdige. Han har godt håp om at det vil oppnås likhet mellom SiT og Trondheim kommune i denne saken, ettersom man har nok penger å fordele.
Måtte han få rett. I motsatt fall vil ikke førskolelærernes erfaring bli verdsatt i form av i det minste like lønnsbetingelser med kommunen. Da bør studentene ta rev i seilene og fortelle konsernstyret i SiT en og annen sannhet.
I dette styret sitter vår nåværende rektor, Emil Spjøtvoll. Han ønsker som kjent gjenvalg som rektor ? og har her, i kraft av sin stilling som styremedlem, en gylden anledning til å vise seg som førskolelærernes, og dermed studentenes, våpendrager. For det er vel ingen som tror at studentene er tjent med stor gjennomtrekk blant staben i SiTs barnehager; at man mister dyktige og erfarne folk? Å være student og forelder kan dessuten være krevende. Tiden og kreftene er begrenset, barna krever sitt, økonomien er dårlig, eksamenspresset er der, og midt oppe i alt dette skal man få et samliv til å fungere. Noe mange ikke makter; samlivsbrudd er ikke noe ukjent fenomen blant studentforeldre. Behovet for forståelse fra, og samtale med, førskolelærerne er derfor til stede i mange studenters liv. Da teller selvsagt førskolelærerens (livs)-erfaring mye. Dette ikke til forkleinelse for mange flinke og nyutdannede førskolelærere. Men det kan være et poeng i at den som snakker med deg i en slik situasjon, ikke kommer blodfersk fra førskolelærerutdanningen, og kanskje fortsatt bor hjemme hos sine egne foreldre.
Spjøtvoll sitter også i styringsgruppen til det mye omtalte ORGUT, et utvalg som er rimelig «ledelsesfiksert» hva gjelder fremhevingen av for eksempel instituttstyrernes makt og ansvarsområde, og hvor viktig det er at disse får lønn for strevet. Det ville kanskje ikke være så urimelig at også barnehagestyrerne ble gjenstand for samme tankegang. Førskolelæ-rere som ikke er styrere, har også særdeles viktige lederoppgaver i det daglige som avdelingsledere. De er også ledere for samfunnets viktigste «kapital» og det kjæreste vi har: våre barn. Og de har til tider en tøff jobb, så vel fysisk som psykisk: små barn kan sette den sterkeste vilje og den største tålmodighet på alvorlige prøver.
Det ville vært meget gledelig om SiT kjente sitt ansvar i denne saken, og handlet deretter. Dét ville også være et positivt signal til nåtidige og fremtidige førskolelærere, og en anerkjennelse som vil motivere personalet ? et personale som i utgangspunktet har en lønn som ikke akkurat kan betegnes som høy.