Ved
Universitetet har vi fire nivåer: faggruppene, instituttene, fakultetene
og kollegiet/rektoratet. Av disse er faggruppene etter min mening det viktigste
nivået. Det er her forskningen og undervisningen skjer, og det er
her kontakten med studenter og næringsliv er mest intens.
Den primære arbeidsoppgaven for de tre andre nivåene burde være å sørge for at faggruppene har best mulige arbeidsvilkår og å koordinere samarbeide mellom faggrupper.
Når man nå er i gang med en omorganisering ved NTNU burde man starte med en analyse av hvordan faggruppene kan få et eierforhold til organisasjonen. Målsettingen må være at fag-gruppene blir aktive bidragsytere og samtidig medspillere når vedtak er fattet.
Jeg vil først beskrive hvordan organiseringen etter min mening burde være, og så kommentere dagens struktur. Jeg tar kun for meg det vitenskapelige personalet, i tillegg kommer naturligvis også andre grupper ansatte.
Kollegium på alle nivå
Den vanlige styreform ved et Universitet burde være kollegiet, et møte mellom likemenn (og kvinner) med utstrakt respekt for hverandre, der alle på omgang tar sin tørn med ledelsesforpliktelser.
Hvert institutt burde ha et institutt kollegium, sammensatt av representanter fra faggruppene, med instituttstyrer som leder. Dette vil være den operative enheten på instituttet.
På tilsvarende måte bør fakultetene ha et fakultetskollegium, sammensatt av instituttstyrerne. Instituttstyrerne vil ha inngående kunnskaper fra sitt institutt og kan formidle synspunkter fra faggruppene. Der-som representanter til kollegiet ikke har tilstrekkelige detaljkunnskaper, kan man lett la seg lede av stemninger og tilfeldigheter. Det gir også muligheter til sterk påvirkning fra de som har forberedt og kjenner sakskomplekset på forhånd. En instituttstyrer vil ut fra sitt daglige verv på instituttet ha begrunnete synspunkter på mange aktuelle saker, og vil dessuten ta diskusjoner og vedtak umiddelbart med seg tilbake til faggruppene. En slik direkte kontakt opp og ned er helt avgjørende for at vedtak skal bli forstått og etterlevd i praksis.
På tilsvarende måte bør dekanus representere fakultetet på universitetets høyeste nivå, universitets kollegiet. Dekanene bringer med seg diskusjonene fra eget fakultetskollegium og har den nødvendige bakgrunn for kollegialt å styre universitetet sammen med de andre dekanene.
På hvert nivå kan man innføre et råd eller styre med r epresentanter fra viktige brukergrupper og samfunnsinstanser. Slike råd kan møtes et par ganger om året og gi viktige signaler til kollegiene på strategier og aktuelle saker. Figur 1 viser organisasjonskartet.
En viktig bi-effekt av denne kollegiemodellen er økt status for instituttstyrere og dekaner. Skal vi få et levende universitet, er vi avhengig av motiverte, engasjerte og kunnskapsrike ledere. I dag oppfattes instituttstyrerjobben ofte som en sur plikt. Hvordan skal man styre kolleger? Hvordan skal man gjennomføre medarbeidersamtaler med kolleger? Hvordan skal man lede strategiarbeidet? Med dagens store institutter er det viktig at styreren får økt myndighet for den perioden vedkommende er valgt, og arbeidet må være så interessant og arbeidsbetingelsene så gode at det gir status å være instituttstyrer. De økte forpliktelsene bør derfor kompenseres med begrenset undervisning og andre «goder».
Dagens situasjon
Hvordan er det så i dag? Hvordan har vi organisert oss?
Faggruppe-nivået er tilfeldig og er ikke tegnet inn på organisasjonskartet.
Instituttstyrer har liten myndighet og er ikke representert i fakultetsstyret. Kontakten med fakultetet skjer via uformelle møter med fakultetsdirektør og dekan.
Representantene til fakultetsstyret har ingen plikt eller tradisjon i å videreformidle diskusjoner og vedtak, man sitter der som enkeltpersoner og skal ikke representer instituttene.
Tilsvarende er dekanene ikke medlemmer av universitetets høyeste organ, Kollegiet, kun i det rådgivende Kollegierådet. I tillegg gjennomføres uformelle møter med rektoratet.
Vi har altså et system der instituttstyrer og dekan nærmest ender i løse lufta og nye personer trer inn på arenaen for å fatte vedtak over dem, se Figur 2.
La meg avslutte med tre paroler:
- La faggruppene være drivkraft og initiativtakere
- La det bli ettertraktet å bli valgt til instituttstyrer og dekan
- La oss få en effektiv vitenskapelig styring av universitetet med kollegium som styreform på alle nivå.
Christian Thaulow.