Teknisk ansvarlig:
Kenneth Aar

De siste 20 årene har imidlertid norsk berg- og mineralindustri vært preget av omstrukturering ettersom ressursgrunnlaget og etterspørselen har forandret seg. Økningen i produksjonen av pukk, grus naturstein og ikke minst industrimineraler har mer enn kompensert bortfallet av de tradisjonelle etterkrigsproduktene som jern- og sulfidmalmer. Norsk berg- og mineralindustri framstår i dag som en vekstnæring. Norge har for eksempel like mange gruver under jord i dag som vi hadde for 25- 30 år siden. I tillegg har vi langt flere dagbrudd. Førstehåndsverdien i bergindustrien er i dag rundt dobbelt så stor som den i skogbruket.

Kalksteinseventyret i Velfjord representerer en ny epoke i norsk gruvedrift. Nesten to millioner tonn kalk hentes i dag ut og fraktes til Elnesvågen og Hustadmarmor A/S, som har hatt en eksplosjonsartet vekst siden starten i 1984. Mens Norge tidligere i stor grad eksporterte mineraler som råvarer, for eksempel kobber- og svovelkis som konsentrat, satses det nå i større grad på videreforedling og verdiskaping her til lands. Dette er fabrikken i Elnesvågen et typisk eksempel på. I dag er de verdens største produsent av mikronisert kalk til papirfyllstoff. Rundt halvparten av denne kalken kommer i dag fra marmorforekomsten i Velfjord og Hustadmarmors datterselskap: Norsk Marmor og Brønnøy Kalk.
 

DØDSDØMT: Det sier litt om dimensjonene  på fabrikken at hele 90 000 deler er innom  vedlikeholdsavdelingen hvert år. Disse pumpene har fått dødsdommen etter lang og tro tjeneste.

Kalksteinseventyret i Velfjord
- Et geologisk kick

«Det skulde ikke forbause mig, om et af tyngdepunktene i den norske marmorindustri i fremtiden vil blive forlagt til Velfjord» skrev professor J.H.L. Vogt i 1897. Og jammen gikk det ikke troll i ord. Velfjord er blitt størst i landet på utvinning av kalk, om ikke i form av marmorblokker til byggeformål slik Vogt hadde i tankene.

Nyutdannet siv.ing. i ressursgeologi fra NTNU, Kari Moen, og hennes tidligere lærere, professorene Terje Malvik og Arne Myrvang gleder seg over friske skjæringer og blottinger langs riksveien fra Brønnøysund til Velfjord. Nå er ikke akkurat foldinger av gneis og granitt noe fagfolk får «geologisk kick» av, men plutselig går berggrunnen over til det mineralet vi er kommet for å bivåne, nemlig kalken.

- Se hvordan vegetasjonen forandrer seg akkurat her, sier Kari og peker oppover skråningen. Den karrige furuskogen er blitt avløst av et frodig villniss av markblomster, bjørk og granskog. Kalkholdig jord er nemlig også næringsrik jord og her, ved dette vegetasjonsskillet tar kalken over.

- Ser dere den grønne toppen der borte? Gruva vi skal besøke ligger på den andre siden av den, forteller hun.

Kari har vært ansatt i Hustadmarmor i ett år. 25-åringen har blant annet bygd opp laboratoriet i Velfjord hvor de kontrollerer råstoffet, og hun pendler nå mellom Elnesvågen og Velfjord. Hun er ansatt på prosjektbasis for å følge opp prøveboringen gjennom å analysere og tolke funnene.

NTNU-professorene er med for å vise oss at mineralindustrien er en oppegående næring som det satses altfor lite på i dag. I likhet med andre tradisjonelle fag som bygg og anlegg, taper de kampen om midlene. Og antall studenter uteksaminert innen mineralindustri-feltet har vært påfallende lavt ved NTNU de siste årene.

Et av unntakene i så måte - Kari Moen - bremser ned i det vi skal svinge inn på en vei som er dobbelt så stor som riksveien vi kjører på. Så viser det seg at det er anleggsveien fra gruva og ned til den gamle utskipingskaia i Trovika. Anleggstrafikken har altså forkjørsrett i Velfjord, tenker vi i det vi ruller inn på anleggsområdet. Her blir vi blendet av kalken i det nå nedlagte dagbruddet. Den reflekterer sollyset som om den var snø. I alt det hvite ser vi det som i denne sammenhengen kalles forurensning; striper og bånd av ulike uønskede bergarter, såkalte svartlinser.

Iført vernestøvler og hjelm kjører vi minibuss mot den svarte gruveåpningen innerst i Trovika. Etter størrelsen på gruvegangene å dømme kunne vi godt ha kjørt en dobbeltdekker. Denne gruva er i ferd med å bli den største underjordsgruva i Norge, også historisk.

«Hovedtider for skyting» står det på en plakat. Mer rekker vi ikke å lese før vi forsvinner inn i mørket. Vi blir imidlertid beroliget med at det som regel sprenges mellom hvert skift og av og til ved lunchtid, altså ikke nå.

Gruveingeniør Ola Eriksen har satt på langlysene og det bærer nedover i spiralen av en grusvei. Dypere og dypere til vi stopper på et nivå på 14 meter under havflaten. Et monster av en borerigg angriper veggene med sine roterende armer og borer hull for sprengstoffet ammoniumnitratet, en mikstur av kunstgjødsel og diesel i følge professor Arne Myrvang. Denne settes så av med dynamitt, og dermed eksploderer tusen tonn stein per salve. Etterpå kommer digre lastemaskiner og fyller kalksteinen på dumpere som tar steinen med opp i lyset og ned til den gamle transporthavna i Trovika. Senere følger rensking og sikring av stuffen (angrepspunktet) før ny boring kan finne sted.

Vi kjører opp til et annet nivå der en renskerigg er i fullt arbeid. Her har det forekommet flere såkalte «sprak», et lydmalende ord som kan bety dramatikk om ikke taket sikres med bolter mot de høye horisontale trykkene i tunnelgangen. Det dryppende taket har visstnok senket seg og «satt seg» på boltene, som hvert enkelt tåler 15 tonns trykk. Ekstra sikring er dermed påkrevd.

Vi forlater faresonen i stuff Øst1b og forflytter oss ned på nivå 32 som befinner seg en halv meter under havoverflata hvor det foretas prøveboring med diamanter. Her tas det ut borkjerner fra inntil 300 meter inn i fjellet før prøvene sendes til laboratoriet. Her skal kvaliteten og stabiliteten på råstoffet slås fast.

En sky av kalk virvles opp i det vi kommer ut i sollyset igjen.

Vi har beveget oss til den nye utskipingshavna i Remman hvor en naturlig dal er utnyttet til formålet og fylt igjen av kalksteinen. Langt under oss ligger en tarm av Ursfjorden. Herfra sparer man seks timer med båt i forhold til den gamle utskipingshavna i Trovika. Her knuser «kjefteknuseren» steinene som faller ned i dungen som fyller igjen dalen. Under denne er det ni matere som slipper steinen gjennom trakter og ned på transportbåndet som frakter den ut i en ventende båt med kurs for Elnesvågen. Vanligvis. Det ligger ingen båt her når Universitetsavisa er på besøk, anlegget som enda ikke er i full drift står stille i dag.

Det er rart å tenke på at dette skattede mineralet CaCo3 - eller kalsiumkarbonat om man vil - utgjør 7 prosent av jordskorpa vår.

Vi har nå fått følge av doktorgradsstipendiat Roar Sandøy (26) som kan fortelle oss at det er omdannede karbonatholdige organismer på bunnen av et grunt tropisk hav for 600 millioner år siden som nå ligger som et kalkberg foran oss og glinser hvitt i sola.

- Lukten av råtne egg stammer altså helt fra kambrosilur?

- Ja, dette havet ble lukket da kontinentene på hver side av havet kolliderte med hverandre og dannet en fjellkjede. Trykket og temperaturen på de avsatte kalklagene økte slik at de ble forsteinet til kalkstein og deretter omdannet til en mer massiv marmor, forteller Roar, som har to år igjen av doktorgraden sin hvor han skal prøve å kartlegge formen på denne marmorforekomsten. Ulike avsetningsforhold og de senere geologiske prosessene har ført til store interne variasjoner i kvaliteten på forekomsten.

- Det er disse variasjonene vi nå prøver å beskrive, noe som kan lette driften betraktelig. Ved å finne ut hvilke geologiske prosesser som har ført fram til dagens forekomst kan man også lettere slå fast hvordan man best kan lete etter kalk i framtida, forklarer Roar.

Vi spør de to unge geolog-kollegene Roar og Kari om hvorfor de valgte å slå inn på nettopp mineralindustrien.

- I denne jobben ser vi konkrete resultater av vår naturkunnskap og noen er faktisk interessert i den jobben vi gjør. Geologi er noe naturgitt og det er utfordrende å prøve å forstå naturen, sier Kari.

- Fasiten ligger jo der, men det er ikke gitt at vi får tak i den, sier Roar som i likhet med Kari har gått på linja for ressursgeologi ved Institutt for geologi og bergteknikk ved NTNU. Begge synes det er utfordrende å arbeide i en industri som er i omstilling og eksplosiv vekst, samtidig som de er klar over at de deltar i en aktivitet som nødvendigvis fører til store inngrep i naturen. Det er ingen hemmelighet at verneinteressene har stått steilt mot utbyggingen i Velfjord. Roar og Kari tror imidlertid motstand, innenfor rimelighetens grenser, ofte fører til de beste løsningene også med tanke på en senere tilbakeføring av terrenget.

Les mer:
Framtid på glanset papir