Pensumfetisjisme, livstrøtthet og lite driv er essensen i professor Bernt Hagtvets påstander om den norske studenten i Dagbladet 4. august. Dette er skarpe spissformuleringer fra Hagtvet, men dessverre et godt bilde på de eksisterende realiteter innenfor universitetet. Kronikken reiser også en svært sentral problemstilling: Hvor står studenten i dagens universitet?

Hagtvet ser ikke det engasjementet han ønsker seg hos studenten av 1998. Men dersom han tar seg en tur utenfor kontorveggene, vil han se at situasjonen ikke er fullt så ille. NSU-leder David Baum uttaler i Dagbladet 5. august at det aldri har vært så mange studentforeninger og aktiviteter ved UiO som nå. Det samme er tilfellet ved mitt studiested, NTNU. Dette er imidlertid et engasjement som ikke gjenspeiles i forelesningssalene, annet enn kanskje ved fraværende studenter, og bidrar mer til studentens enn universitetets utvikling.

Som leder for Norges største studentersamfunn, Studentersamfundet i Trondhjem, står jeg i den priviligerte situasjon at jeg får oppleve mye engasjement. Her er det 6000 medlemmer som boltrer seg med forskjellige gjøremål. Her er det fest, konserter, kafé, pub, teater, kino, debatter og mye mer. Alt arrangert frivillig av studenter. Alle deltar ikke like aktivt, men det myldrer her, til alle døgnets tider. Her finner du studenter som vil noe, som er nysgjerrige og søkende, eller feststemte og yre. Her får de en utfoldelse de i dag har begrenset mulighet til innenfor universitetets porter. Her er folk som går på konsert, som spiller teater, eller ønsker å være med på å sette den politiske dagsorden. Det at vi klarer å drive vår eget studenthus og Norges største kulturarrangement, UKA, samt verdens største internasjonale studentfestival, ISFiT, skulle være et godt nok bevis på at studentene har driv og engasjement.

Universitetet ser dessverre ikke den ressurs studentene utgjør. Dette er tydeliggjort gjennom to prosjekter som gjennomføres i høst i regi av NTNU. Det ene er Trond-heimsbiennalen, «Jakten på det nordiske» hvor man samler byens store kulturinstitusjoner under en felles paraply, men utelater Studentersam-fundet. Det andre er Gudskje-lovfredag, et samarbeidsprosjekt mellom NTNU og Trøndelag Teater «(...)der diskusjon og kunstneriske innslag går hånd i hånd.» Dette er også kjernen i Studentersamfun-dets Lørdagsmøter, en tradisjon holdt i hevd siden 1910.

I og for seg er dette to flotte tiltak fra universitetsledelsen, der man ønsker å markere NTNU som samfunnsaktør. Men jeg finner det betimelig å spørre hvor det ble av studenten i disse prosjektene, og hvorfor verken Studentersam-fundet som byens største kulturinstitusjon, eller Trondheims andre studenthus, Studentbrygga, er tatt med i betraktning. Denne kritikken må ikke misforstås som et ønske om å ha monopol som kulturformidler og arrangør av samfunnsdebatter. Studen-tene utgjør universitetets viktigste bestanddel, men her er vi totalt neglisjert. Ser ikke universitetsledelsen på oss som likeverdige samfunnsaktører og meddebattanter? Eller er det først når vi er tildelt en akademisk grad at universitetet ønsker vår deltagelse? Dersom dette er tilfelle, er ikke det den virkeligheten vi ønsker å befinne oss i.

Med fjorårets bevilgning fra NTNU på 15 millioner kroner til oppussing og vedlikehold av Studentersamfundet, viser universitetsledelsen tydelig at denne institusjonen er noe man ser på som viktig å bevare. Høstens to prosjekter gir allikevel god grunn til å spørre hvilket syn man egentlig har på Studentersamfun-det. Skal vi kun være et reklameobjekt for det studentikose slik at NTNU nok en gang scorer høyest i antall nye søkere? Eller vil man være med på å opprettholde et studentersamfund slik det er ment å være, av og for engasjerte mennesker, der også den akademiske debatten hører hjemme?

Etter samtaler med Rektor og Prorektor har vi fått gode signaler om videre dialog. Også fra Trondheimsbienna-len hører vi de samme tonene. Dette som et resultat av at studentene selv har tatt initiativ. Men det må ikke stoppe her. Det er i framtiden nødvendig med et gjensidig samspill mellom studenter og universitetets ansatte for en videre utvikling av universitetet. Dette samspillet må ikke nødvendigvis foregå inne på campus. Jeg ønsker at man kommer seg ut av kontorene og deltar på våre arenaer, som for eksempel Lørdagsmøtene i Stu-dentersamfundet. Studenter ønsker å være en del av universitetet annet enn som passive pensumfetisjister.Vi vil bli sett på som naturlige medspillere. Dette er en oppgave som studenter og universitetets ansatte ikke kan gjøre hver for seg. Dette må vi gjøre sammen. Invitasjonen er herved gitt.